For tre uker siden republiserte vi et innlegg Azra Halilović hadde skrevet i Adresseavisen om manglende mangfold på Trøndelag Teater. I dag får vi republisere teatersjef Elisabeth Egseth Hansens svar.
Varsler om seksuell trakassering og #metoo slo hardt ned på KHIO, avdeling dans. Dekan Suzanne Bjørneboe forklarer i dette debattinnlegget om erfaringene de har gjort seg og hva som er veien videre.
I forestillingen Know Hows skaper musikk, lyd, lys, tekst, scenografi, kostymer og koreografi en suggererende helhet som følger sin egen logikk.
Teatermeldar Amund Grimstad svarar her på debattinnlegga frå tre teatersjefar om Heddadagane. Han er ikkje beroliga av svara deira.
Karen Eide Bøens nye forestilling gir en rørende mulighet til å grave i den overfylte mappen i sinnet merket Love & Emotions.
Karstein Solli har etablert seg som mannen som lager scenekunst for de under tre år. Hvilke kriterier skal vi bedømme den etter?
I Hvem er redd for Virginia Woolf? på Den Nationale Scene er det som om vi inviteres hjem i stua til ekteparet George og Martha. Der blir det litt for morsomt.
Miet Warlops Big Bears Cry Too er en forestilling som viser hvor effektivt og gøy det kan være med scenekunst, men som ikke helt har bestemt seg for målgruppe.
Elisabeth Egseth Hansen har akkurat hatt sine to første premierer som teatersjef ved Trøndelag Teater; en folkelig musikalkomedie etterfulgt av tysk samtidsdramatikk signaliserer hennes mål om bredde i teatrets program.
Nationaltheatret har, i Heddadagenes korte historie, bydd raust på sine små og store scener, skriver Hanne Tømta, teatersjef på Nationaltheatret.
Teatersjef på Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, svarar her på kritikken av Heddadagane som teatermeldar Amund Grimstad uttrykte i ein kommentar i går.
Teatersjef på Hordaland Teater og leiar av Heddakomiteen, Solrun Toft Iversen, skriver her eit svar til teatermeldar Amund Grimstad spørsmål om programmet på årets festival.
Debatten om avkolonialisering av kulturlivet har inntatt norsk kulturliv. Men hva om selve makthierarkiet utgjør en av de største hindringene for det store og nødvendige endringsarbeidet?
En litt statisk start veies opp av Nina Gravroks fantastiske sluttscene, men hvor godt greier Suor Angelica seg egentlig uten resten av Il trittico?