Tekstnær Wagner-regi

Richard Wagners mastodontverk, Nibelungens ring, som strekker seg over fire kvelder, settes opp ved Nasjonaloperaen i Oslo som enkeltoperaer fra 2026 og som syklus i 2028. En fremføring av dette er ikke bare et logistisk kunststykke, men en happening som vil lokke til seg operaelskere, og mer spesifikt, wagnerianere, fra hele musikkverdenen. Løftet om at dette skal skje er grunnen til at jeg tok turen til Stockholm for å se en gjenoppsetning av Parsifal fra 2013. Regissøren heter nemlig Christof Loy, og det er han som skal regissere Ringen i Oslo. Jeg ønsket å vite hva han får til med Wagner.

Ikke en opera

Parsifal en vanskelig opera å fremføre. Faktisk unngikk Wagner selv operabegrepet. Han kalte det for et «Bühnenweihfestspill», som direkte oversatt blir «scene(inn)vielsesfestspill» – eller litt mer begripelig uttrykt: «et festspill for helliggjørelse av scenen». Scenen som skulle helliggjøres var den i Bayreuth, der Wagner fikk bygget sitt eget operahus for å fremføre Nibelungens ring i 1876, og selve operahuset går under navnet Festspielhaus. Parsifal er det eneste musikkdramatiske verket som Wagner skrev etter Ringen, og altså den eneste operaen som ble skrevet spesielt for Festspielhaus.

At hans Bühnenweihfestspiel ikke er en opera i tradisjonell forstand, betyr at handlingen er minimal, fortellingen statisk og verket rommer to utstrakte religiøse riter i form av nattverd og bønn for Frelseren. Mange, for ikke å si de fleste, regissører kapitulerer for den tynne handlingen og lager en statisk, om enn symbolmettet, regi. Loy derimot gjør dette til et tett kammerspill, et skuespill der han løfter librettoen fra å være parallelle monologer, ofte om religiøse eller filosofiske temaer, til å bli dialoger i mellommenneskelige relasjoner. Dette gjør de mange temaene i verket relevante, jordnære og psykologisk dirrende. Ja, faktisk er det sjelden å se operadialog så levende formidlet, uansett om vi har med Wagner eller andre å gjøre, og det kan bli ordentlig spennende når Loy skal iscenesette et verk som Ringen, som tross alt er langt mer dramatisk og dialog- og hendelsesdrevet.

Om å bli elsket av sin far

Det er vanskelig å beskrive skuespillets små subtiliteter med ord, som hvordan protagonisten Parsifals blikk forandres når Kundry forteller at hans mor Herzeleide er død, bare for å ta ett eksempel. Derimot er det enklere å snakke om grep og vendinger på scenen som blir psykologisk ladet. Et eksempel, som sier noe om en far/sønn-relasjon, er der Loy tar inn Titurel, den aldrende og døende tidligere lederen for gralsridderne, som også er Amfortas far, på scenen. Egentlig skal hans få linjer synges utenfor scenen, men her beveger Titurel seg over scenen og inn i en skriftestol. Det er derfra han synger, noe som skaper et makthierarki, fordi den som sitter på andre siden av skriftestolen er Amfortas, sønnen, som er blitt den nye lederen. Her blir det sterkt å se hvor svak det religiøse felleskapets leder blir i farens nærvær.

Skriftemålet handler om langt mer enn å motta absolusjon; det handler også om å tekkes sin far. Hierarkiet og viljen til å være god nok for faren blir enda tydeligere når Titurel kommer ut, strekker fram hånden sin mot sin knelende sønn for at han skal kysse den, og i siste øyeblikk trekker hånden tilbake. Det var kanskje fordi Amfortas en gang begikk en synd så stor at han ennå soner for den. Han kysset Kundry og mistet i samme slengen Spydet til Klingsor, som ble brukt for å stikke og såre Jesus på korset. Gjennom dette fikk han selv et sår i siden, slik som Jesus. Når vi ser Amfortas legge vekk sin rolle som leder for å prøve å henvende seg direkte til faren, er det et svært bevegende øyeblikk. Vi kan tenke oss dette som en arketypisk situasjon, som en vilje fra enhver sønn til å vinne anerkjennelse og kjærlighet fra sin far. Men istedenfor å få bekreftelse blir Amfortas avvist.

Den rene dåre

Loys psykologiske rom er spennende, men så er Parsifal fylt til randen av bakenforliggende historier som kan gis scenisk utforming:

Parsifal utspilles hovedsakelig i Gralens rike. Der, på et hellig sted som bare de utvalgte kan finne, møter vi ridderne som beskytter Den hellige gral, som her er begeret som både ble brukt i den siste nattverden og for å samle opp blodet som rant fra Jesus etter at han ble stukket i siden på korset. Amfortas’ nevnte sår er egentlig gammelt, men det vil ikke heles. Ingen urter eller medisiner i verden hjelper, og både såret og gralsriddernes fremtid avhenger av at en «ren dåre, opplyst av medfølelse» skal komme dem til unnsetning, altså Parsifal.

Når Parsifal finner fram til de hellige skogene rundt Gralsborgen, oppfyller han kravet om å være rimelig dum, men det lange nattverdlignende ritualet han får betrakte, skjønner han lite av, så ingen tror at han kan være frelseren.

Første halvdel av akt 2 er Klingsors. Med sort magi holder han Kundry i sin vold. Hun ble i sin tur en gang dømt til evig liv, til å virre evig rundt på jorden uten mulighet til å finne hjem eller hvile, fordi hun lo av Kristus på korset. Klingsor tvinger Kundry til å forføre Parsifal. Idet Kundry kysser Parsifal, roper han: «Amfortas», fordi Parsifal selv kjenner på sårene til Amfortas. Medfølelsen («Mitleid») vekkes i Parsifal. Dessuten, etter at spydet som Klingsor kaster mot Parsifal stopper i luften over den nettopp opplyste dåren og han plukker det ned, blir det klart at Parsifal er frelseren og den nye lederen.

Det tar imidlertid mange tiår før han finner tilbake til Gralens rike (akt 3), fordi Klingsor forbannet veiene dit. Allerede i første akt dreide mye seg om Gurnemanz, som er en slags yppersteprest og administrativ leder. Han er også fortelleren i historien, og de som syns at Parsifal er langtekkelig, legger ofte skylden på over Gurnemanz’ lange handlingsreferater. I siste akt salver Gurnemanz Parsifal som gralsriddernes nye leder, før Parsifal heler såret til Amfortas og tas imot av ridderne.

I et titteskap

Selv om det egentlig ikke er så mange hendelser som skal rekkes over, er det mye dialog og tankegods som skal formidles. Wagner gir oss imidlertid mer enn fire timer musikk for å få det gjort. Hos Loy befinner rollefigurene seg i et titteskap, noe som understreker vår rolle som betraktere og deres rolle som hentet fra en fremmed verden. Kanskje vi til og med kunne si at titteskapet understreker det fiktive ved den mytologiske verdenen Loy maler opp.

Når teppet går opp, står Kundry og skriver i en bok, som også Gurnemanz senere kommer til å skrive i. Det kan se ut til å være en krønike om alt det som utspilles i Gralens rike og i Klingsors magiske slott. Helt i slutten av første akt, altså etter mer enn 90 minutter musikk, kommer en samtidskledt kvinne inn på scenen som betrakter mennesker og sted, som om hun var på et museum. Deretter tar hun aktivt del i hendelsene. Første akts nest siste utsagn kommer ifølge librettoen via en stemme fra oven. Den skal henvise til den kommende Frelseren: «Durch Mitleid wissend, der reine Tor!» Det er imidlertid den samtidskledte kvinnen som synger dette, synlig på scenen. Utsagnet får karakter av å være en deltagende erindring, som om hun sier at «Ja, det var her Den rene dåren, han som ble opplyst gjennom medfølelse, faktisk en gang kom til redning for ridderne.»

Med røpealarm sier jeg at Loys Parisfal avsluttes med at baksiden av titteskapet åpnes, og der befinner vi oss i et bibliotek med lesende mennesker. Vi kan tenke oss hele historien slik den er blitt fortalt oss som en bokstavelig lesning, som noe som har skjedd i fantasien til et av disse menneskene. I utvidet forstand handler grepet om at Loy spør hvilken visdom som finnes i de gamle historiene, uansett det er Wolfram von Eschenbachs Parzival fra 1200-tallet, som Wagner baserte sin historie på, eller komponistens eget verk Parsifal. Gjennom bøkene kan disse historiene bli levende for mennesker av kjøtt og blod.

Jesus vinner

Tidsmessig befinner vi oss kanskje på Wagners egen tid med titteskapets brune paneler og grå vadmelsbukser, som hentet fra en tysk parallell til haugianernes hverdag. Samtidig har vi de lange kjortlene som er tidløse og kunne gå helt tilbake til Jesu tid.

Et ofte diskutert tema rundt Parsifal er hvilken religion vi egentlig har å gjøre med. Wagner var inspirert av både buddhisme og kristendom, og mye av litteraturen om verket foreslår at det handler om en allmenn religiøsitet, om enn med rikelige lån fra kristendommen. Det er befriende at Loy såpass tydelig tar stilling, og viser at det er en kristen verden vi befinner oss i; det er kors rundt halsen og på veggen, og jeg har allerede nevnt skriftestolen, og kunne nevne at korsets tegn blir gjort flere ganger, og vi får se mye annet symbolsk gods fra kristendommen.

Ikke minst er mange øyeblikk som hentet fra klassiske malerier. Altså, jeg har snakket om hvor levende skuespillet er, men iblant stopper bevegelsene opp i bilder, og særlig tydelig er det i pietà-motiver, der den sårede Amfortas ligger livløs i armene til sine nære og sørgende. Eksemplene på at regien kan se ut som malerier er imidlertid flere.

Suveren casting

Loy fremstår også som lydhør for Wagners musikk, uansett om det handler om å stenge en dør til musikkens rytme, å lage overganger på scenen med store skift i karakter og orkestrering eller å gripe de allmenne uttrykkene i melodi og harmoni. Ringen vil imidlertid stille krav som Parsifal ikke gjør, fordi ledemotivene har en mye dypere og mer intrikat rolle.

De musikalske prestasjonene er egentlig ikke tema for denne anmeldelsen, men jeg må likevel si at castingen med svenske sangere var helt suveren. Peter Mattei (Amfortas) er en av de aller mest internasjonalt kjente svenske sangerne, og han var en aldeles spesiell opplevelse både gjennom stemme og skuespill. Og da Joachim Bäckström (Parsifal) ga av all sin kraft, var det vanskelig å ikke få gåsehud. Musikksjef og «Hovkapellmästare» Alan Gilbert, også sjef for Elbphilharmonie og tidligere sjef for New York-filharmonien, skapte gjennomgående en organisk bevegende orkestersats, selv om jeg syns noen tempi var i overkant langsomme for at sangerne kunne forme frasene levende.

Likevel, grunnen til at jeg tok turen til Stockholm, heter Christof Loy. Selv om Parsifal og Nibelungens ring er to meget forskjellige verk, var musikkteaterfortellingen i Stockholm så sterk at det lover godt innfor hva han kan prestere når han setter fingrene i Ringen i Oslo.

Jeg må dessuten varmt anbefale at du ser forestillingen hvis du befinner deg i stockholmstraktene, eller at du faktisk tar turen ens ærend, for her har vi å gjøre med operakunst på høyt nivå.

Red. anm. 9. april 2024: Det viser seg at Christof Loy allerede i vinter trakk seg fra Nasjonaloperaens planlagte oppsetningen av Nibelungens ring. Dette bekrefter Operaen på e-post. Se egen notis her.