I tjue år har Multiplié dansefestival jobbet for å gjøre dansefeltet mer inkluderende. Festivalen lykkes på mange måter, men må passe seg for ikke å støte bort publikum.

Janne-Camilla Lysters Library of Gestures hadde tjent på å ha flere fasetter og strenger å spille på.

Årets DanseRom gjør mye for å åpne opp feltet for publikum, men programmet kunne vært modigere og mer lokalt orientert.

Gjennom en vakker og komisk drømmelogikk foreslår Utopia – et drømspel fra Saupstad noen fremtidsscenarier for Trondheims største drabantby.

Geir Hyttens Red Flag er altfor monoton og kontrollert og lykkes ikke med å skape det refleksjonsrommet han initierer.

Utforskningen av det formbare er interessant både tematisk og dramaturgisk, men donkey (iteration II) kunne vært enda mer forstyrrende.

Langgård/Myhr vil lage et rom der vi skal frigjøre oss fra verden og skape en sanselig og fysisk felles opplevelse. I sin helhet klarer de ikke å gjøre det, men de klarer det litt.

Jonas Ørens Kalokagathia drukner i sitt eget speilbilde.

Det beste av nordisk dans har inntatt hovedstadens scener, og bransjen har vært i sving under Ice Hot Nordic Dance Platform.

Synsbedrag, sanseforvirring og konvensjonsbrudd sammenflettes på magisk vis i Heine Avdal og Yukiko Shinozakis until på Dansens Hus

Cecilie Lindeman Steen fyrer opp speilnevroner i Sølvi Edvardsens koreografi UNDER på Dansens Hus

Hva ble mest lest i 2023? Alt fra kommentarer om kritikk til debatter om norsk teaters tilstand og kritikk av distriktsopera er på topplisten.

Vi ba ni av de kritikerne som skrev mest for Scenekunst.no 2023 om å trekke frem tre høydepunkter hver. Her finner dere alle sammen.