Brent barn skyr ilden

Gro Dahle og Svein Nyhus’ billedbok Dragen fra 2018 handler om Lilli som bor sammen med mammaen sin. Problemet er bare at mammaen er en drage. Lilli kan ikke invitere venner med hjem, for når hun kommer hjem fra skolen, må hun liste seg rundt i huset for ikke å vekke dragen. Når dragen likevel våkner, spruter hun røyk og ild og stenger Lilli inni et kott. Til slutt kaster hun alle Lillis ting på henne og kaster henne ut av huset. Ute i byen vet Lilli råd. Hun henger opp lapper om at hun trenger hjelp og blir sporenstreks kontaktet av en dragetemmer som blir med henne hjem. Der forteller han dragen at hun må være snill mot Lilli. Svein Nyhus har illustrert boken med karakteristiske, litt naive blyanttegninger, fargelagt i duse primærfarger. Tigerstadsteatrets teaterversjon av Dragen hadde urpremiere på Turnéteatret i Trøndelag i april i fjor. Etter en turné i Trøndelag skal den nå kjøres rundt i Oslo i Tigerbussen, en diger expotrailer med et teater inni og tigermønster utenpå, som siden 2018 har rukket å bli godt kjent for mange av Oslos barn. Forestillingen åpner med et lite ritual der barna sammen med den sirkusinspirerte Tigertruppen må brøle for å åpne bussen. Rammen rundt hendelsen gjør bussen til noe litt ekstra spennende, men også til noe trygt og inviterende. Men før vi får gå helt inn, kommer Lilli (Nora Andvig) bort til menneskemengden. På døren inn til bussen henger det et skilt der det står at dette er hjemmet til Lilli og moren, og tvilende lar hun oss få bli med henne inn. Hun er kledd i beige klær som nesten går i ett med både hud og hår, og dette bleke inntrykket understreker det usikre og barnlige i et lite menneske som ikke har det bra. Inni bussen er scenen kledd i gult uten for mange detaljer. Scenograf Signe Gerda Landfald har laget et rom som kan minne om et hjem, men som helt tydelig ikke er det. Til venstre er det en liten disk som fungerer som kjøkken med et lite skap under der Lilli kan gjemme seg. På bakveggen er det en dør, og bak døren sover dragen høylytt, helt frem til den ikke gjør det mer og trer fresende ut i rommet. Janne Starup Bønes spiller Dragen med skrekkinngytende gester, og maske- og kostymedesigner Helena Andersson har laget et dragekostyme som står i stil til Svein Nyhus’ tegninger. Hun har lang hale under en morgenkåpe, stor snute og store øyne. Innimellom kan vi allikevel skimte at det finnes en ordentlig dame inni kostymet, noe som tar litt brodden av den ellers ganske skumle skikkelsen.

Fra billedbok til teater

Dahle og Nyhus har samarbeidet om flere billedbøker som går inn i de vanskeligste sidene ved å være barn, og jeg må innrømme at jeg har et ambivalent forhold til noen av dem. På den ene siden er det beundringsverdig å insistere på å fortelle historier for barn uten å sky unna store problemområder, og bøkene er alle vakre og poetiske, men på den andre siden er jeg usikker på hva som er fortellingenes mål, og jeg lurer på om det konkrete pedagogiske nivået står i veien for å gjøre bøkene til verdifull litteratur i seg selv. Resultatet blir litt flinkt og riktig, kanskje kunne man også bruke det forhatte begrepet instrumentelt. Regissør Hilde Brinchmanns dramatisering veier opp for en del av bokens svakheter. I boken synes jeg problemene løses litt vel kjekt og greit. Når jeg leser den, savner jeg at noen tar Lilli ut av hjemmet fordi forvandlingen til en temmet drage går for fort og fremstår litt lite troverdig. Forestillingen gir imidlertid mer plass til denne prosessen. Martin Karelius Østensen spiller dragetemmeren med lekent overskudd som virker inspirert av Tigertruppens teatralitet. Kledd i rustning bidrar han med etterlengtet eventyr i Lillis mørke univers. Når han også får tid og plass til å løse problemene, får jeg i større grad følelsen av at en løsning er mulig, og det blir morsommere å være med på. Jeg er riktignok voksen, men jeg blir glad når jeg skjønner at han skal bli hos Lilli en stund og at hun ikke blir overlatt til seg selv. Regien er også godt balansert. Det er klart det er skummelt med den røykfrådende dragen innledningsvis, men Andvig spiller Lilli på en fattet måte som gjør at frykten ikke overføres i for stor grad til barna, selv om dette helt sikkert kan variere fra barn til barn. At dragetemmeren er en morsom karakter, skaper også dynamikk i rommet og gjør at forestillingen som helhet ikke blir så mørk og trist som det kunne blitt.

Den onde moren

I møte med boken slår det meg hvorfor folkekulturen er så full av onde stemødre. Det er vanskelig å kjøpe premissene med en «ond mor». Det hører med til vår kulturs bilde av en mor at hun er god. Hvis en mor ikke er god, er hun dermed heller ikke en mor. Så når en omsorgs- eller maktperson i et barns liv skal være ond, gir det et mye større og mer spennende handlingsrom hvis denne personen er en stemor. Når det skal bygges historier om barn på eventyr som må ta voksne avgjørelser, er det derfor like greit å rydde foreldrene av veien helt i begynnelsen, så kan man heller legge inn en stemor om det trengs noe skremmende å opponere mot. Dette selv om vi selvfølgelig vet at det i virkeligheten finnes både uskikkede mødre og fantastiske stemødre. At Dragen handler om en mor og barnets eneste omsorgsperson, innskrenker potensialet for eventyr. Selv om teaterversjonen veier opp for noe av det dystreste og mest problematiske i boken, er det noe i originalmaterialet som gjør at eventyret, håpet og drømmene ikke får stor nok plass. Jeg tar høyde for at den konkrete fortellingen om omsorgssvikt treffer barn og voksne ulikt, og at dragen for meg blir til en levende, psykisk syk mor uten omsorgsevner, mens den for mange barn godt kan være mer eventyrlig og mindre billedlig. Men hvis vi gjør den urettferdige sammenligningen med en av tidenes beste barnefortellinger, som Astrid Lindgrens Mio, min Mio, som Brinchmann har hatt suksess med å iscenesette tidligere, ser vi at fortellingen om omsorgssvikt i den blir så effektiv og rørende fordi den sidestilles med et ordentlig eventyr. Uten at omsorgssvikten og jakten på en omsorgsperson mistes av syne, bygges det en historie om å finne mot, agens og kjærlighet som også forteller leseren og publikum noe om hva kjærlighet og omsorg er. For omsorg er ikke fravær av fråding og svidd mat, og selv om Dragen til slutt faller ned på at hun elsker Lilli, så er ikke omsorg og kjærlighet det samme. Det er mulig å elske et barn samtidig som man ikke klarer å ta vare på det. Jeg lurer derfor på hvorfor Dragen ikke tar av seg masken til slutt sånn at rehabiliteringen kan få et spenningsmoment. Kanskje har de vært redde for at avslutningen skal fremstå for problemfri siden lignende problemstillinger i virkeligheten er mer prosessuelle enn teaterdramaturgi kan avspeile, men jeg savner en mer tilfredsstillende slutt. Jeg lurer på om dette også blir et iboende paradoks i møtepunktet mellom beinhard realisme og eventyr. I virkeligheten finnes det så få perfekte løsninger på problemer som dette, og det pedagogiske perspektivet må ta hensyn til at det sitter barn i salen med erfaringer og problemer som ikke kan løses på den måten vi får se på scenen, men som kunst ønsker jeg meg drømmer, kraft og mot.Sammenlignet med andre figurer fra fortellinger for barn er Lilli litt for passiv. Hun skal ha ros for at hun er modig og ber om hjelp og tar den i mot, og hvis man skal oppfordre faktiske barn som opplever omsorgssvikt til handling, må det jo være at de bør si fra til noen og at det finnes hjelp. I virkelighetens verden er det de voksne som må gripe inn, å rydde opp i omsorgssvikt kan aldri være barnets ansvar, men i kunsten kan de jo få slå tilbake, og det er derfor jeg lurer på om blandingen av pedagogikk og kunst her gjør pedagogikken uklar og kunsten noe blek. Lilli kunne for eksempel med fordel vært sintere. Fordi teaterversjonen byr på mye godt teaterhåndverk med gode skuespillerprestasjoner og presis dramaturgiforståelse, blir resultatet fornøyelig, spennende og varmt, men jeg kunne ønsket meg en høyere himmel, et større eventyr og en mer tilfredsstillende slutt, om ikke annet så for Lillis skyld.