Hallusinasjonens dramaturgi

I innledningen til Theater Fs forestilling Ghosting får vi se dramatiker og regissør Pernille Mercury Lindstad på en skjerm. Hun ligger på en sofa med kameraet tett på og gjenforteller skuespillets prolog og innledende handling: En venninne besøker en venn som holder på å dø. Han har AIDS og ikke lenge igjen å leve. På dette siste sykebesøket oppfordrer han venninnen til å reise til en leilighet han har i Athen og oppsøke Georg, en mann uten telefon eller mail som kan ha blitt smittet. Den mystiske Georg assosieres med legenden om St. Georg, drakedreperen, og han kan kanskje også drepe vennens dødsangst. Det er mange opptak av Lindstad i liggende positurer, men sofaene og klærne veksler. Det er som hun prøver å komme helt nær oss, sprenge seg vei ut av skjermen. Selv om holdningen i sofaen og diksjonen har et element av laissez-faire, så blir det tydelig at det står noe på spill for henne, at historien om den døende mannen og reisen til Athen betyr noe. I dette finnes det en lengsel etter en slags realisme, en virkelighetsnærhet, som allikevel bare kan formidles i en abstrakt form. For livets dramaturgi er som LSD, sier hun. Den henger ikke sammen i ordnede former. Skjermen rulles vekk, og skuespiller Kjersti Aas Stenby tar på seg rollen som fortelleren. Hun har på seg en hvit hatt med vinger, som den greske guden Hermes. Passende nok var Hermes blant annet guden for reisende og fortellere i tillegg til å være en guide til dødsriket som enkelt kunne reise mellom gudenes og de dødeliges verdener. Hatten bidrar dermed til å plassere fortellingen i nærheten av gresk mytologi, men den har også et teatralt aspekt ved seg og understreker en enkel kostymering og bruk av funne objekter fremfor sirlig design.

Nattklubb

Ghosting spilles på Trekanten, en bar og nattklubb i Pilestredet i Oslo. Barens navn er hentet fra stedets form, og den delen av lokalet som fungerer som scene befinner seg i trekantens spiss. Publikum sitter i en lang tarm, og en stor søyle deler rommet i to. Selv om jeg har fått tildelt lokalets beste plasser, er det mye av det som foregår det er vanskelig å se. To aktører som er helt kledd i svart beveger seg rundt med lyskastere og lyssetter det som trengs, men rommet forblir litt for mørkt. Langs veggene bakerst er det noen skjermer og noen få møbler, men det er lite scenografi. Helt foran på scenen står operasangeren Ivi Anne Karnezi i stor kjole. Hun gjentar mange av replikkene fra fortelleren som nesten melodiløse resitativer. På den måten dobles replikkene, og de gis en større tyngde på et vis som tidvis er komisk. Lydbildet suppleres også av en elbassist som står bak søylen. Det er interessant å se hvordan den operatiske formidlingen av replikkene bærer med seg en høytidelighet som kan bli lattervekkende når replikkene er uten symbolsk betydning, men også underbygger meningen i andre replikker. Operasangeren bidrar dermed til å endre og utvide lesningen av teksten og skaper et stemningsfullt rom.

Symbolikk, dramaturgi og spill

Bak fortelleren begynner dramaet å utspille seg. Venninnen, som også spilles av Lindstad, reiser til Athen og finner Georg (Hanne Skille Reitan). På en måte er Georg den levende ekskjæresten til den døende vennen hjemme, men det er også noe uvirkelig ved Georg, som om han er noe venninnen hallusinerer frem. Hun møter ham tross alt etter å ha fått servert en te brygget på fleinsopp. At han også som nevnt settes i sammenheng med den mytologiske helgenen St. Georg, som skal ha drept en drage i Tyrkia som byens innbyggere ofret sine unge jenter til, gjør spørsmålet om han er en reddende engel eller en farlig distraksjon til en sentral lesning. Karakteren Georg underbygger den mytologiske inspirasjonen, og han blir bærende for ideen om at livets dramaturgi er uforståelig og usammenhengende. Jeg bruker mye tid på å tenke på hva det betyr at Georg er eller kobles til en dragedreper. Når jeg ser på dragen som en slange, er en freudiansk tolkning nærliggende all den tid Georg i myten skal redde en ung kvinne fra å bli fortært av dragen. I myten krever Georg at byen blir kristnet for å drepe dragen, men Lindstad sier innledningsvis at hun ikke legger vekt på denne delen av fortellingen. Dermed leser jeg noe seksuelt inn i Georg, men ideen om at han må oppsøkes for å roe den AIDS-syke vennens dødsangst gjør ham også til en karakter knyttet til døden. «Hadde vi visst hvor digg det er å dø, hadde vi alle hoppet ut i en felles dommedag», sier Georg, og i ham ligger det derfor også en betydelig dødslengsel. Forestillingens tittel Ghosting er inspirert av begrepet for plutselig å bli ignorert uten forklaring i nettdatingens verden. I dette lyset blir Georg både en håndfast drittsekk og denne spøkelsesaktige hallusinasjonen som knyttes opp mot vennen som man får stadige beskjeder om at har kommet nærmere det aller siste. Lindstads tekst har en letthet ved seg, og den assosiative dramaturgien gir en litterær kvalitet der både de mange referansene og den hallusinerende hverdagsligheten bidrar til ulike lesninger. Spillet har en postmoderne tilforlatelighet ved seg. Det kan kanskje minne litt om BAKtruppen eller annet teater der intelligente tekster formidles som om de ikke er det. Flere grep gir meg assosiasjoner til Brecht, men jeg blir usikker på om det er tiltenkt eller om forestillingen bare ikke er helt ferdig. Alle skuespillerne opptrer med manuset i hendene, og måten de behandler teksten og går inn og ut av spill på, minner om Brecht. Når Lindstad i rollen som venninnen dreper Georg med et spyd, bare skisseres handlingen. Verfremdungseffektene er tydelige nok, men jeg kommer ikke helt unna at det også føles litt uferdig. At det ikke føles helt ferdig, henger også sammen med at rommet ikke fungerer optimalt. Den store avstanden mellom scene og sal gjør at kommunikasjonen med publikum ikke sitter godt nok. Det ukonvensjonelle rommet jobber mot verket på flere vis, og det hadde vært bedre om det hadde vært åpnet opp og behandlet mer som et gallerirom. For det finnes en helt egen kvalitet i det nesten vilkårlige ved konseptet med å sette opp teater i et rom så lite egnet til det. For rommet bidrar på viktig vis til at denne forestillingen beveger seg inn i grenselandet mot billedkunst og videoinstallasjon og skaper et annet forhold til publikum enn det som er vanlig i teater. Men når publikum allikevel plasseres i et tradisjonelt teateroppsett, mister vi også litt av de styrkene som ligger i at rommet føles mer som et galleri og at verket har noen installasjonskvaliteter. I Theater Fs prosjekt Odysseen som ble satt opp i et midlertidig bygg på Ekeberg var temaet Odyssevs’ mytologiske reise og en mer sjelelig indre, psykologisk reise. Ghosting har et lignende utgangspunkt, og Athen er ikke en tilfeldig valgt europeisk storby. I tillegg til å spille på det mytologiske, er reisen her også noe helt nært, og koblingen mot det mytologiske blir på et vis analytisk og terapeutisk når den er lagt oppå det hverdagslige materialet og møtet med en gjenkjennelig livskrise. Fordi kontrasten mellom liv og kunst behandles så åpent og så bevisst, blir forestillingen grunnleggende interessant, og med et åpnere og mer spennende rom, vil denne forestillingen ytterligere styrkes.