Tigerstadsteatrets forestilling Dragen er godt teater for barn, men originalmaterialet står litt i veien for en virkelig god fortelling.

I tjue år har Multiplié dansefestival jobbet for å gjøre dansefeltet mer inkluderende. Festivalen lykkes på mange måter, men må passe seg for ikke å støte bort publikum.

Hva om livet bare er et dataspill som kan omstartes et uendelig antall ganger?

Nationaltheatrets oppsetning av Og verden forsvinner med meg er blitt en statisk oppringning fra graven.

Stormen – Forteljinga om Miranda og Ferdinand viser Operaens barnekor fra sin aller beste side, men dramaturgien i verket kunne med fordel vært strammere.

Gjennom å skape sine egne kunstneriske rammer har Der det finst fuglar på Trøndelag Teater blitt en vellykket iscenesettelse av romanen den er basert på.

Ghosting er en både nær og fjern reise i dødsangst og dødslengsel.

Når regissør Maria Drangeid lager teater av Lars von Triers Melancholia, går hun langt i forsøket på å frigjøre seg fra originalmaterialet, men det er uklart hva hun vil med prosjektet.

Scenografi og musikk utfyller hverandre i Operaens Karmelittsøstrene, men fortellingen havner i effektenes skygge.

Janne-Camilla Lysters Library of Gestures hadde tjent på å ha flere fasetter og strenger å spille på.

En velspilt Ring-syklus i Berlin utforsker menneskesinnets irrganger.

Forestillingen Menn som ingen treng er en statisk opplevelse som sier lite vi ikke allerede vet om menn og utenforskap.

Maritea Dæhlins Sleep Locks the Bones er en iscenesettelse av tilstanden mellom søvn og våkenhet som reflekterer over søvnens betydning.

Hvordan lever vi våre liv best i dagens samfunn? Brageteatret prøver å svare med svart humor.

I Retorisk selvforsvar blir vi presentert for en gjenkjennelig moderne bedriftskultur i en tekst som henter inspirasjon fra 1800-tallets brevromaner.

Johannespasjonens skakende drama gjorde seg kun glimtvis gjeldende i Oslo Domkor og Barokkanernes langfredagsfremføring i Oslo domkirke.

Richard Wagners Nibelungens ring settes opp i Oslo 2026-28 med regi av Christof Loy. Hva får han til med Wagners Parsifal?

Oslo Nyes Evita puster nytt og vakkert liv i musikalklassikeren, men dessverre blir også denne oppsetningen preget av Lloyd Webbers stormannsgalskap.

Årets DanseRom gjør mye for å åpne opp feltet for publikum, men programmet kunne vært modigere og mer lokalt orientert.

Storhet av både lyrisk og religiøs karakter fylte Grieghallen sist fredag. Edward Gardner sørget for imponerende oversikt i et krevende program.