S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Olav Torbjørn Skare – 18. mars 2024

På en snurr inn i vår tid

Foto: Erika Hebbert. Scenograf og kostymedesigner: Even Børsum. Lysdesigner: Øyvind Wangensteen


Publisert
18. mars 2024
Sist endret
18. mars 2024
Tekst av

Debatt Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/pa-en-snurr-inn-i-var-tid
Facebook

(Ingen innlegg)

Vi bejubler debatt rundt klassikeres relevans, men mener verdisynet og komediehåndverket som spilles ut i «Karusell» ikke kan avskrives som utdatert, skriver dramaturg Olav Torbjørn Skare.

I sin 8. mars-tekst «Karusell på ville veier» kritiserer Maria Sundby teaterforestillingen «Karusell», som nå spiller for fulle hus på Nationaltheatrets hovedscene. Stykket ble skrevet av Alex Brinchmann i 1940, og har siden blitt satt opp fem ganger på Nationaltheatret.

Sundby skriver at «Karusell» er gjennomsyret av et utdatert verdisyn. Det er helt riktig. Stykket handler om to menn, Jean Blom og doktor Holm, som sammen bestemmer seg for å gi en kvinne, Jeans kone Helene, en hormoninnsprøytning – helt uten hennes samtykke – for å gjøre henne litt festligere og mindre kjedelig og familiebundet.

Utdatert, ja, men dessverre også et verdisyn som stadig eksisterer, sist aktualisert gjennom menn som forferdes over «kjedelige kvinner» som ikke vet «opp-ned» på det mannlige kjønnsorgan. Legen i «Karusell», som ikke er så nøye på forskjellen mellom høner og kvinner, kunne kanskje ha passet godt inn der. (Men rett skal være rett: Kvinnelegen Holm gir jo uttrykk for at de «kjedelige kvinnene» er å foretrekke – helt til Helene viser ham hvor feil han tar.)

Heldigvis oppdager Helene den mildt sagt forkastelige planen, og med kløkt og sosiale ferdigheter klarer hun å lure dem begge (og det øvrige persongalleriet). Det går på ingen måte knirkefritt, og som i de fleste komedier og farser er alle involverte fulle av lyter og tvilsomme karaktertrekk.

Så når Sundby trekker fram at kvinnerollene er «tegnet opp som stokk dumme», er det lett å imøtegå henne: Er en småbarnsmor, altså Helene, «stokk dum» når hun ønsker – 70-80 år før vår tid – at mannen skal bruke mer tid på familien? (En skjebne hun deler med den noe eldre fru Sandeman, som er pasient hos doktor Holm fordi hun savner menneskelig kontakt.) Er venninnen, den tilsynelatende partyløven Ellinor, «stokk dum» fordi hun ønsker at en langvarig flørt skal bli et mer seriøst forhold? Er ikke dr. Holms assistent søster Jenny den som faktisk får legekontoret til å fungere – og i tillegg lurer samtlige andre når hun spiller «stokk dum» som Helene og Jeans nye stuepike. (Som Sundby påpeker, glemmer hun stadig hvor kjøkkenet er.) Hun, dvs. skuespiller Seda Witt, har da også jobbet mye med å få fram kontrastene mellom de to karakterene sine.

Hvis noen skal kalles «stokk dumme», gjelder det i så fall absolutt alle i dette lystspillets rollegalleri, uavhengig av kjønn. Og de som kommer dårligst ut av det underveis er mennene, og vi tviler på at de har mange allierte blant publikum når de spiller ut sine forskrudde ideer. I motsetning til mennene, er kvinnene dessuten i stand til å innse konsekvensen av sine handlinger, og løse dem gjennom oppriktige samtaler i stedet for medisinske eksperimenter.

Vi får ingen åpenbar lykkelig slutt for Helene – hun får ikke innkassert noen klokkeklar seier over ektemannens håpløse komplott. Men sånn er også ofte livet: komplisert, og sjelden med entydige svar.

Stykket ville nok ikke blitt skrevet sånn hvis det skulle blitt ført i pennen av en ung samtidsdramatiker i 2024. Det ville nok heller ikke stykker som Peer Gynt eller Brand, som også reflekterer verdi- og kvinnesyn som ikke passer inn i vår tid, uten at det betyr at vi skal slutte å spille dem.

Men jeg stiller meg fullt og helt bak Sundby når hun understreker viktigheten av diskusjon og refleksjon når klassikere og historiske stykker settes opp i en annen tid og kontekst enn da de ble skrevet. De må problematiseres og diskuteres i et moderne lys.

I vinterens oppsetning av «Karusell» blir teaterstykket utsatt for en skikkelig rosa flombelysning, og jeg mener det er ganske tydelig at stykket nå spilles ut gjennom et ganske tykt og lekent lag av kjærlig ironi og parodi – av et særs opplagt, ungt ensemble. Det er rett og slett godt komediehåndverk, spør du meg.

At Sundby synes at parodien er «dørgende kjedelig» er selvfølgelig helt greit – det står hun helt fritt til. Selv har jeg kjedet livet av meg på teaterforestillinger, komedier inkludert, hvor jeg bifaller det politiske budskapet, og hatt glede av forestillinger hvor jeg er grunnleggende uenig. Dette er en del av kunstens vesen.

Vi støtter Sundbys invitasjon til å diskutere de patriarkalske strukturene i teaterbransjen. For de finnes og må bekjempes både gjennom å debattere gamle stykkers relevans og gjennom å fremme og sette opp ny dramatikk skrevet om og for vår tid. Vi lover å gjøre begge deler. At «Karusell» spilles for fulle hus hver kveld, med et publikum som koser seg glugg og hvor høylytte latterkramper runger gjennom salen, bidrar til å gjøre dette mulig.

Olav Torbjørn Skare, dramaturg ved Nationaltheatret


Debatt
Karusell på ville veier

Nationaltheatrets oppsetning av Karusell er gjennomsyret av et utdatert verdisyn.

av Maria Sundby
Kritikk
Teater og teater, fru Blom.

Karusell er i 2024 blitt en herlig bagatell med stilig storbandmusikk i en moderne og effektiv regi.

av Anderz Døving

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no