I tjue år har Multiplié dansefestival jobbet for å gjøre dansefeltet mer inkluderende. Festivalen lykkes på mange måter, men må passe seg for ikke å støte bort publikum.

Gjennom å skape sine egne kunstneriske rammer har Der det finst fuglar på Trøndelag Teater blitt en vellykket iscenesettelse av romanen den er basert på.

Gjennom en vakker og komisk drømmelogikk foreslår Utopia – et drømspel fra Saupstad noen fremtidsscenarier for Trondheims største drabantby.

Flat Sun av Verdensteatret er en psykedelisk ørkendrøm, men forestillingen er for fragmentert til å bli en solid helhet.

Byen på Trøndelag Teater utfolder seg i overgangen mellom banal hverdag og fantasiens frie flyt.

Barents Spektakel feirer 20 år som kulturfestival i Kirkenes, men det reflekteres ikke i årets festivalprogram. Tvert i mot er det tynnere enn tidligere.

Størst av alt er kjærligheten er en forestilling med mye å kjenne seg igjen i, men blir i litt for stor grad en oppramsing av isolerte hendelser og poenger.

Kongsemnene på Trøndelag Teater er mye forskjellig, men forestillingen tør ikke å ta seg selv alvorlig.

Som om eg har vore her før er komponist Gyrid Nordal Kaldestads stipendiatprosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid ved NTNU. Lydverket byr på flere bemerkelsesverdige sanseinntrykk, men den konseptuelle rammen fremstår vag.

Mannsrollen er tema for Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg, en sjarmerende forestilling som ikke helt greier å samle trådene.

Dansefestival Barents i Hammerfest veksler mellom det kompromissløse og famlende.

Lars Noréns hotelltrilogi er fint sydd sammen til forestillingen Natten. Kaos. Stillheten. på Trøndelag Teater, men kunne gjerne ha vært enda strammere.

Lisa Lies forestilling Svingende skygger er av den overøsende typen – tettpakket både visuelt og tekstlig – men finter seg unna når man tror man har forstått hva den egentlig handler om.

Det åttende livet (til Brilka) følger en familie fra den russiske borgerkrigen til oppløsningen av Sovjetunionen. Forestillingen veksler kontrastfylt mellom skjellsettende og oppramsingspregede partier.

I Tre rom formidles tre ulike stadier i en kvinnes liv på tre forskjellige scener i én og samme forestilling. Resultatet er teknisk finslepent så vel som tankevekkende.

Så som i himmelen på Trøndelag Teater har blitt en nær og morsom musikal, som treffer bedre enn filmen forestillingen er basert på.

Koblingen til det virkelige liv er det som står igjen som de mest minneverdige delene av årets festspill.

Trondheim Voices’ konsertforestilling “Bedrock” maner fram spennende visuelle og lydlige landskap, men narrativet spriker.

Når “En Caul” for første gang vises i en black box er uttrykket plettfritt, men forestillingen hadde hatt godt av litt mer uforutsigbarhet.

Scenekunstfestivalen Bastard utforsker alternative former for forestillinger og kuratering, men i årets utgave virker det som at kunstnerisk kvalitet spiller andrefiolin.