Kakofonisk drømmereise

Verdensteatrets Flat Sun, som har premiere på Rosendal Teater, er en videreutvikling av kunstnerkollektivets forestilling α ζ fra 2023. Jeg har ikke sett α ζ, men basert på programtekster og tidligere anmeldelser virker det som at forestillingene har mye til felles når det gjelder uttrykk og tema. Flat Sun er en abstrakt video- og lydbasert forestilling som tar utgangspunkt i plantevekster i Mexico så vel som i kunstnernes nærområder. Spesielt agave-planten skal være sentral i historiefortellingen. Før planten dør, gror den et blomsterspir som kan bli mange meter høyt, og det er rundt denne poetiske hendelsen at forestillingen sirkler seg inn.

Kaktuskollasjer

Fra starten etablerer Flat Sun seg som en ikke-hierarkisk sanseopplevelse av lydlige og visuelle uttrykk. På små bord rundt omkring på scenen er det plassert instrumenter. Det er ikke så lett å se hva alt er, men i mørket skimter jeg noen elektroniske instrumenter og en fiolin. Flere lerret – det er uklart om det er tekstiler, plast eller et annet materiale – står oppspent midt på scenen. På dette projiseres det videosnutter i tillegg til at det vises video på veggen bak. Det er særlig florale motiver som går igjen, og jeg kjenner igjen både skog og ørkenlandskap. Vi får også nærbilder av en sukkulent som jeg antar forestiller agave-planten. Fargespekteret i bildene strekker seg fra svart-hvitt til duse pasteller og skarpe kontraster. Siden videoene vises samtidig og overlappende skapes en kollasj av levende bilder som ikke følger noe tydelig narrativ eller sammenheng bortsett fra landskapstematikken. I et av forestillingens høydepunkt står en utøver bak et lerret mens en abstrakt skulptur er plassert bak et av de andre lerretene. Utøveren har en firkantet, metallisk boks over hodet. Et mykt, drømmeaktig lys og skyggespill gjør at utøveren og skulpturen liksom transformerer og skifter form. Det ser ut som om de befinner seg i en slags kokonger, slike som larver spinner seg inn i før de bryter løs som fullvoksne insekter. Det er vakkert og uforutsigbart, men det er også spennende på en taktil måte. Lysdesignet gjør at kokongene og det som befinner seg inni dem ser seige og formbare ut. Det blir en fin kontrast til de flate og firkantede videoprojeksjonene.

Kaotisk lydlandskap

Lydbildet er minst like påfallende som det visuelle. I starten opplever jeg lyden som nokså lavmælt, med et kort parti med noe som minner om klukkelyder og fugleplystring med hule dump som avbrudd. Etter hvert blir det mye skingring og gnuring blandet med høye drønn, som om noe tungt og knuselig kollapser. Det virker fåfengt å kritisere støymusikk for å være støyete, men for min del så får jeg ikke nok pauser fra de harde, krevende lydene til at jeg greier å sette pris på store deler av lydlandskapet. Jeg tror alle lydene hadde kommet mer til sin rett om det spisse i større grad ble paret med noe bløtt. Det er bare ved noen få anledninger jeg fanger opp en slik variasjon, blant annet når en utøver spiller på det som ser ut som en lang tverrfløyte i tre. Her er lyden påfallende mykere og mer organisk enn noe annet jeg hører i løpet av forestillingen. Stadige, skarpe brudd gjør at hvis jeg lever meg inn i én klang, kommer det fort noe nytt som river meg ut av det. Sammen med et høyt volum som innimellom sliter på ørene, blir det vanskelig for meg å integrere lytteopplevelsen med resten av det som foregår på scenen.

Sansning eller narrativ?

Jeg opplever ikke at narrativet som kunstnerne forteller om i programteksten, om agave-planten, kommer så godt frem i forestillingen. Flat Sun blir i stedet en fri, assosiativ opplevelse. Et rundt og hvitt objekt som gir fra seg surrende lyder når utøverne putter mikrofonen inni kan for eksempel være et vepsebol, en konkylie eller noe helt annet. På den måten oppstår det poetiske bilder, men betydningen av forestillingens ulike elementer kommer i bakkant. Hvis Flat Sun derimot skal være en ren sanseopplevelse, er det kanskje ikke så viktig hva elementene betyr, men i så fall skulle jeg ønske meg en mer omsluttende form på forestillingen. For selv om de forskjellige projeksjonsflatene skaper en levende dynamikk, er uttrykket fremdeles frontalt og litt stivere enn jeg hadde forventet. I stedet for at publikum sitter i amfiet og ser rett frem på projeksjonene på scenen, ville det vært heftigere å fysisk befinne seg midt mellom alt det visuelle og lydlige. Selv om det isolert sett er flere fine partier og godt gjennomførte grep i Flat Sun, er ikke helheten helt på plass. For at den virkelig skal sitte, trenger forestillingen en tydeligere dramaturgi og et mer motivert samspill mellom lyd og bilde.