Kunst med konsekvenser

Jeg og flere andre deltakere ligger i en sirkel på gulvet i det som ligner et nedstrippet butikklokale. Rundt oss står det kjortelkledde utøvere som forteller om ulike teknikker for å oppnå såkalt klardrøm, altså å være ved bevissthet når man sover. Foran meg sitter ei jente i ei huske som er montert i taket. Bak henne er det satt opp en lyskaster, og når jeg lukker øynene, blir den svingende kroppen hennes til en mørk pendel på innsiden av øyelokkene mine. Noen snorker. En stemme påstår at om man mestrer teknikken, så vil man før eller siden møte de døde i drømmene sine. Jeg døser av. Det er det italienske kunstnerkollektivet Mali Weil som har snakket publikum i søvn i det som uten tvil er det merkeligste arrangementet under årets festspill i Harstad.

Søvnseansen, som har tittelen The Mountain of Advanced Dreams, startet med et par knusktørre foredrag på italiensk og engelsk, av representanter fra «oneiromancy-avdelingen ved School of Interspecies Diplomacies and Werewolfish Studies». Her ble det fremlagt informasjon om hvordan man kan kommunisere med andre vesener, deriblant varulver, mens man sover. Når jeg senere våkner fra den lille massehypnosen beskrevet over, forlater jeg lokalet med et trettisiders hefte – et curriculum – i neven. Her er detaljerte beskrivelser av skolens fag samt pensumlister med høyst reelle teoretikere. Det spirituelle og faglige bakgrunnsmaterialet for forestillingen er så selvsagt og usentimentalt gjengitt at jeg ikke kan la være å lure på om prosjektet er forbundet med noe ekte – om det sitter en gjeng kunstner-sjamaner på et eller annet fjell og drømmer om hårete fremtider. Forestillingen er nok avhengig av at publikum aksepterer den sære tematikken og at opplevelsen av å bli dysset i søvn gjør tilstrekkelig inntrykk. Budskapet virker å være i posthumanistisk ånd: At vi kan oppnå en større forståelse på tvers av arter ved å kommunisere i drømme og på den måten overkomme språkbarrierene som finnes i den fysiske verden.

Solid barnesatsing

Som i fjorårets festival, anmeldt her, er en stor del av scenekunstprogrammet rettet mot barn og unge. Det er i underkant av ti forestillinger for yngre målgrupper i tillegg til en rekke aktiviteter ungene selv involveres i. Blant sistnevnte er Barnebaren, anført av teaterkompaniet Krakkaveldi. I en park er det satt opp ulike poster hvor barna blant annet klipper håret på voksne besøkende og blander drinker til dem. I programteksten blir vi også lovet ekte tatoveringer, og en arrangør røper at tanken vitterlig var at barna selv skulle tatovere (frivillige) voksne. Høyere myndigheter skal visst ha satt ned foten, og løsningen er at barna tegner motivene på de voksnes hud som etterpå tatoveres av en profesjonell tatovør. Det er fremdeles temmelig kompromissløst, og køen inn til den improviserte tatoveringsbula er den lengste blant alle postene.

Et høydepunkt på barneprogrammet er den islandsk-færøyske forestillingen Þoka («tåke») av Selur Teaterselskap. Her følger vi to forskere på jakt etter en sjelden type tåke i villmarka. Selv om fenomenet tåke umiddelbart fremstår som et noe odd og mystisk forskningsobjekt, introduserer karakterene Hulda og Karlson seg som seriøse vitenskapsfolk. Forskernes vitenskapelige verdensbilde blir satt på prøve når tåka leder dem i kloa på nøkken, et forførende og skremmende vesen. I tillegg blir Hulda og Karlson forhekset når de går i gang med å smake på forskjellige tåkesorter. Forestillingens bruk av røykmaskin, fargerike lys og liksom-vitenskapelige duppedingser gjør det visuelle universet spennende. Historien fremstår original med karakterer som det er lett å engasjere seg i. Manuset er godt tilpasset et norsk publikum. Mye blir sagt på norsk («vi er i Norge nå», konstaterer Karlson) og ellers oversettes replikker på en måte som gjør flerspråkligheten til en naturlig del av dialogen. Barna som ser forestillingen denne dagen er sprelske og frampå, og det kunne fort blitt utfordrende å holde på oppmerksomheten deres. Utøverne greier likevel å kanalisere ungenes energi mot narrativet; på seteradene bak meg hører jeg barna snakke sammen om det som skjer på scenen.

Videre er det bare å ikle seg badedrakta når Hålogaland Teater og Katma inviterer til Splæsj! i Grottebadet. Det å legge forestillingen til et badeland gjør at narrativet får en konkret og særegen ramme. I det publikum geleides til barnebassenget, hvor handlingen skal utspille seg, får vi et glimt av en nølende utøver ytterst på 10-meterens stupebrett. Usikkerheten hennes kommer til syne gjennom en sjarmerende og ekspressiv koreografi hvor hun går fram og tilbake på brettet mens knærne blir til gelé. Forestillingen har flere slike søte enkeltscener med utøvere som er dyktige på fysisk spill og timing. Som helhet kunne handlingen i Splæsj! vært mer bearbeidet. Hovedpremisset, at en tyv har stjålet ei badeand, drukner litt i annen moro før problemet løses på en nokså knapp måte når badeanda senere blir arrestert for å råkjøre med en racerbåt. Det er en morsom scene, men hvem tyven er, eller om det egentlig finnes en tyv overhode, er ikke tydelig.

Bruk av byrom

I fjor etterlyste jeg en større tilstedeværelse av festivalen i byrommet. Årets versjon innfrir på det punktet. Bouncing Narratives av Roza Moshtaghi og Shahrzad Malekian

består av en container med en trampoline trukket over toppen hvor to dansere utfører en koreografi. Containeren er plassert midt i sentrum, og når jeg er innom har den tiltrukket seg en del folk. Man kan gå inn i containeren og se dansen nedenfra samtidig som det som skjer er synlig på utsiden. I Svalbardparken har kunstner Niels Nielsen satt opp et titalls trommer i en halvsirkel med et sprinkleranlegg hvor vannstrålen går fra den ene enden av trommene til den andre. Man kan høre vannet treffe det gule regntøyet som trommene er spent med. Tekstilene er festet med lastestropper og trommekroppen er laget av skrapved. Jeg får assosiasjoner til maritim transport og gammelt, flytende treverk som skylles i land. Vann fungerer godt som tematisk ramme for dette verket. Hvis den solfylte festivaluka kunne fått et skikkelig regnskyll, ville nok trommene virkelig kommet til sin rett. Værmeldinga er imidlertid litt for fin.

Arkivet av Ingvild Isaksen tar også i bruk byrommet på en engasjerende måte. Forestillingen starter i Harstad Kulturhus hvor det blir tydelig at tematikken er romfølelse og den personlige erfaringen av ens omgivelser. Gruppevis går publikum fra kulturhuset til Apotekergården, et sveitserhus fra 1894. På veien er vi innom flere poster hvor vi kan lese om tilfeldige folks minner fra gården. Vel fremme blir publikum utstyrt med hodetelefoner før vi går inn i det fraflyttede huset. Jeg lar stemmen i hodetelefonene guide meg oppover i etasjene langs falmet tapet og sprukken mur. Jeg får beskjed om å stå slik at kroppen min fyller en nisje i veggen og rette oppmerksomheten mot et av de høye, sprukne vinduene i storstuen. Det er fint å la kroppen og blikket styres på denne måten. Det ser ut som at de andre får lignende instruksjoner, men deres rute er sannsynligvis litt annerledes enn min. Det oppstår en uanstrengt flyt i min egen kropp når jeg manøvrerer i huset og rundt de andre menneskene.

Før vi kommer opp til loftsetasjen, legger vi fra oss hodetelefonene. På loftet er det mange små, mørke rom og korridorer. Her er også et overveldende antall papirlapper med øvelser publikum kan gjennomføre og flere beskrivelser av ymse minner fra huset. Materialet kunne med fordel ha blitt redusert og formidlet på en mer kreativ måte. Noen av minnene fremstår uvesentlige. For eksempel blir teksten «glemmer aldri lukta i det gamle apoteket» kun et løsrevet utsagn, den gir meg ikke inntrykk av hvordan lukta faktisk var. Mange av øvelsene går ut på å memorere og notere det vi ser rundt oss eller måle avstander på forskjellig vis. Det er mulig at alle inntrykkene frem til nå har gjort meg mindre mottakelig for oppgavene, de fremstår besværlige og lite fristende å gi seg i kast med. Da er det mer givende å utforske loftet uten føringer, i en intuitiv sansning av omgivelsene.

Mer enn kunst-kos

Selv om formidlingen i Arkivet stedvis blir tynn, er utgangspunktet for forestillingen – romfølelse, bevegelse og minner – interessant og relaterbart materiale. Når Apotekergården brukes som ramme forankres forestillingen i virkeligheten på en måte som gjør kunsten meningsfull. Denne virkelighetsforankringen, enten det er reelt eller bare overbevisende iscenesatt, har Arkivet til felles med The Mountain of Advanced Dreams og tatoveringsøkta i Barnebaren. I sistnevnte tilfelle får kunsten reelle konsekvenser, og det er spesielt forfriskende at festivalen tør å være såpass ytterliggående i barneprogrammet sitt.

Det er en fin påminnelse om at kunst skal kunne røre ved hele spekteret av menneskelige erfaringer, også det ubehagelige eller irreversible. Koblingen til det virkelige liv er det som gjør at disse tre programpostene står igjen som de mest minneverdige delene av årets festspill.