Store tankesprang

Én betydning av ordet bedrock er et scenario hvor et solid, steinete underlag er dekket av løst materiale, for eksempel sand. Jeg ser for meg store jordmasser som ligger og gnir seg mot hverandre og som plutselig kan utløse skred som skaper nye verdener. Jeg aner starten på en slags opprinnelseshistorie, eller kanskje universets kollaps. Det er en lignende eksistensialisme som utgjør fundamentet i vokalensemblet Trondheim Voices’ konsertforestilling Bedrock på Rosendal Teater. Men i likhet med steinen og sanden, er det noe ved helhetsinntrykket som ikke henger helt sammen.

Visuell mystikk Fra en rigg under scenetaket er det hengt opp noe som ligner lange stoffremser, tett nok til at det kan projiseres bilder på dem, men det er fremdeles såpass tynt og løst at publikum ser gjennom. Det skaper et interessant rom. Trådene samler seg i klumper på gulvet og gir assosiasjoner til netting eller tunge fiskegarn. Det viser seg at Trondheim Voices’ åtte sangere er inntullet i tekstilene. Forsiktige lyder, som en slags sildring, smatting og klukking, fyller rommet. Så høres ord og setninger som «my hand on your back» og «stone», «butterfly», «flowers». Tematikken dreier seg om samhold og natur.

Gjennom forestillingen blir noe tekst lest opp mens den synges andre ganger. Lydene veksler mellom å være høystemte og sakrale og mer gutturale og brokete. Lyssettingen (Ingrid Skanke Høsøien) er ofte kontrastfull, med sterke farger i blått eller oransje som sammen med røykmaskinen lager en dramatisk atmosfære. I starten er sangerne kledd opp i side, militærgrønne kjortler (Tone Myskja). Kostymene fremstår høytidelige samtidig som de fungerer som kamuflasjeklær. Når sangerne beveger seg mellom stoffremsene som henger fra riggen, blir de en naturlig del av den øvrige scenografien. Helheten sementeres av videoene (Oscar Udbye) som projiseres på vegger, gulv og utøvere. Videoene består av abstrakte mønstre som kan minne om en vannoverflate eller årringene i en trestamme, og de lyser tidvis opp rommet på eventyrlig vis.

Forvirrende narrativ Sangerne er utstyrt med såkalte maccatroler, effektkontrollere utviklet av Asle Karstad. Ved hjelp av disse kan de manipulere stemmene sine på direkten gjennom å tilpasse romklang, forskyvninger og repetisjoner. Forestillingen har et bredt spekter av lyder. Innimellom synges det vakre og harmoniske verselinjer, med klare toner som virker å løfte hele scenen, mens andre ganger er det knurring, trommerytmer eller noe som kan minne om radiostøy jeg hører. Selv om variasjon gjør lydbildet mer spennende, opplever jeg det som vanskelig å få tak på en stemning eller retning som kan fungere som ramme. Teksten (Siri Gjære), som er det som i størst grad former narrativet, er noe forvirrende. Noen ganger, når enkeltord nevnes eller synges, skapes et poetisk tolkningsrom. Andre ganger blir meningsinnholdet svært tydelig, som når en utøver har problemer med en form for tilkobling – «connecting, connecting» – akkompagnert av elektronisk skurring og blinkende, sterke lys. Et såpass konkret parti fordrer slik jeg ser det en forståelse av hvilke omstendigheter det er snakk om, men her er det uklart hvem som har mistet kontakt med hvem.

Et lignende scenario oppstår når en utøver inntar en karakterrolle og forteller hoiende om hvordan hun svinger seg mellom tretopper: «Swinging among the bumblebees», «swinging among the green leaves», sier hun før hun roper noe om det høye nord og at hun tilkaller allierte tropper, deriblant engler, uten at jeg helt skjønner sammenhengen eller hvilken rolle dette spiller i forestillingen for øvrig. Jeg undrer også på valget om å la teksten stort sett være på engelsk. I partiene beskrevet ovenfor, som allerede fort kan fremstå litt klisjémessige eller absurde, skaper det engelske språket ytterligere distanse. Kontrasten til den norske teksten, for eksempel den fine linjen «jeg sprekker i tusen millioner / dryss av atomer», blir stor. Det norske fremstår mindre påklistret og får en nærhet ved seg som tillater mer ekspressiv bildebruk.

Sanselig historieformidling Bedrock er sterkest når lydbildet og det visuelle danner abstrakte landskap hvor publikum kan suges inn og flyte rundt uten å bli forstyrret av fragmenter fra en historiefortelling som ikke helt gir mening. Intensjonen er kanskje å plassere fortellingen i dystopiske – muligens postapokalyptiske – omgivelser, som en kontrast til fokuset på natur og kjærlighet. Det tror jeg kunne ha blitt oppnådd enda bedre ved å stole mer på subtile virkemidler, samtidig som man kunne ha rendyrket det visuelle og Trondheim Voices’ brede stemmespekter. Sammen skaper disse elementene fullverdige, sanselige og uttrykksfulle bilder, helt på egen hånd.