Kunstferdige knep

En liberal omgang med grensene mellom magi og virkelighet, død og liv, høy- og lavkultur er gjenkjennbare elementer i scenekunstner Lisa Lies kunstnerskap. Sist gang hun var å se på Trøndelag Teater var i 2017 med Uår av Terje Vigen, en forestilling som tok utgangspunkt i Henrik Ibsens dikt fra 1861. Ispedd en god dose absurditet skapte Lie sitt eget, alternative Terje Vigen-univers. Hennes nye forestilling Svingende skygger er enda mer selsom.

Forgangne triks

Studioscenen på Trøndelag Teater er fylt opp av rekvisitter som ser ut som de har vært der i et par århundre allerede. Scenograf Ida Grimsgaard har blant annet hengt en sliten lysekrone fra taket og dekket et bord med det som ligner en tung velourduk. Stearinet har samlet seg rundt en vinflaske som fungerer som lysestake. Flere små urverk, en gammel radio og syrlige kommentarer om Danmarks stadige kulturelle og politiske overlegenhet er med på å fastsette tidskoloritten. Vi møter tre skuespillere (Anna Ladegaard, Fabian Heidelberg Lunde og Christian Eidem) som alle er kledd i rutete knallrosa kjoler og skaut. De introduserer seg selv og forestillingen på dansk mens de er «pissefulde», raver rundt og viser mange fryktelig dårlige, magiske triks. En bok leviterer mens den åpenbart er festet til innsiden av skuespillerens hånd, mens en annen skuespiller forsøker å «forsvinne» bak et teppe. Det skåles for magi, og når pausen kommer kun ti minutter etter forestillingsstart, er det klart at dette i hvert fall vil bli en uforutsigbar affære.

Metateater

Etter pausen er de samme skuespillerne på scenen, men de har fått på seg side, hvite kjortler. Det blir etter hvert tydelig at historien utspiller seg innenfor en ramme hvor en lovende skuespillerinne (Ladegaard) skal spille sitt livs rolle i en teaterforestilling. Situasjonen blir imidlertid komplisert da et simpelt forsvinningsnummer ender opp med at hun dør og blir et slags spøkelse. Senere er de tre skuespillerne innom en rekke ulike roller i et mer eller mindre sammenhengende scenario. Dette fremstår som eksponentielt teater hvor hvert lille, banale element kan skape nye lag i narrativet og hvor handlingen springer fremover, bakover og innom flere omveier før vi når slutten.

Svingende skygger er sånn sett en løs kanon, men enkelte elementer er med på å binde narrativet noenlunde sammen: I tillegg til den gjennomgående fortellingen om teaterforestillingen som er under produksjon, er fugler et tilbakevendende element. Sammen med andre dyr utgjør de en trussel, der de står og røyker i skogen (det er derfor tåke oppstår, får vi vite). Sopp og sopptråder nevnes også flere ganger, og mot slutten er to av skuespillerne kledd i digre spissmorkel-kostymer. Det er nærliggende å tro at naturen symboliserer det ukjente og ville, i kontrast til det forfinede og dekadente som preger livene til menneskene i forestillingen.

Svinger mellom folkelig og introvert

I tillegg til triks, er det mye slapstick og humoristisk timing i Svingende skygger. Mye er genuint morsomt, som når en representant fra helsevesenet plutselig kommer fra «seansevesenet» i stedet eller når en blodsugende karakter beklageligvis er vegetarianer. Andre ganger er poengene morsomme i kraft av at de er fremført på en villet overdreven eller klisjémessig måte – men blandingsforholdet mellom ironi og oppriktighet fremstår ikke alltid klart. Det skaper et tredje, uavklart lag som bidrar til den forskrudde helheten.

Det er en fascinerende verden Lie har kokt sammen. Det er fint å se hvor godt skuespillerne mestrer de forskjellige rollene og hvor fortrolige de virker å være med kaoset som utspiller seg. Symbolikken rundt død og liv, og hvordan dette speiles i teaterverdenens ulike sceneliv, er interessant materiale. Godt uti de 2,5 timene som er igjen etter pause, er jeg likevel nærmest utmattet. Vi har kommet til et parti hvor en hittil ukjent karakter har bursdag. Som gave er det tenkt at han skal få besøk av en stripper i feierkostyme. Stripperen kommer, men blir av ulike grunner sendt på dør. Senere kommer en attraktiv kvinne, som viser seg å være en reell feier, til bursdagsbarnets skuffelse. Jeg greier ikke å koble disse karakterene eller handlingen til forestillingen for øvrig. Sekvensen fremstår heller ikke betydningsfull nok på egen hånd. Her oppleves forestillingen introvert og forelsket i egne ideer. Mot slutten hektes jeg imidlertid på igjen, når vi får et gjensyn med den døde skuespillerinnen.

Kvaliteten i det uforklarlige

Svingende skygger blander iscenesettelse og virkelighet, juggel og kvalitet. Det er ikke alltid lett å skille det ene fra det andre, og sånn skal det være. Jeg tror likevel at med en strammere regi og mer finstemt balansering av elementene i forestillingen, så ville den fremstått mer helstøpt – uten at det hadde trengt å gå på bekostning av det hemningsløse. Når det er sagt, så er det en egen kvalitet ved Lies forestillinger at de til en viss grad unndrar seg forklaring. Jeg har en følelse av at det ligger noe vanskelig definerbart inni der og ulmer. Kanskje viser det seg å være en levende død, eller kanskje er det bare en and med nikotinabstinenser.