Nationaltheatrets oppsetning av Og verden forsvinner med meg er blitt en statisk oppringning fra graven.

Janne-Camilla Lysters Library of Gestures hadde tjent på å ha flere fasetter og strenger å spille på.

Sportskoret av Elfriede Jelinek er blitt til en old school sportsodysse hvor tekstens mange kvaliteter forsvinner i tysk shoppemani.

Årets utgave av OITF er en brokete miks som mangler en overordnet kuratorisk tanke, men som tidvis glimter til.

Geir Hyttens Red Flag er altfor monoton og kontrollert og lykkes ikke med å skape det refleksjonsrommet han initierer.

Jonas Ørens Kalokagathia drukner i sitt eget speilbilde.

Anna Karenina på Centralteatret er blitt til en effektiv, tidvis pen og ganske kjedelig forestilling.

Tilbake til Ingenting er en ambisiøs forestilling om både barns og voksnes mørke som nesten kommer i mål.

Roberto Zucco er en rik tekst med mange mulige lesninger, men Det Norske Teatrets versjon er foreldet og statisk.

I dag er det scenekunstkritiker Runa Borch Skolseg sin tur til å fremheve sine høydepunkter fra 2023.

Det Norske Teatrets stønt Alt er gratis viser frem teatrenes eksistensielle krise.

Oslo Nye Teaters Frankenstein er blitt en litt enkel speedversjon av en kraftfull og rik roman.

Som et koreografisk arbeid er Skatepark svakt, men som et familieshow kan jeg ikke si noe annet enn at det virker til å ha lyktes 100%.

Det ligger en omsorg i Coda-festivalens program som også kan bli dens problem.

Don Quijote på Østfold Internasjonale Teater er blitt til en altfor komisk ridderoadtrip.

Spørsmålet er hvordan scenen også kan fasilitetere for motstemmer så det blir et faktisk demokrati. 

Det er alltid fint å se Rosas, men er på tide med noe annet?

Kritikerne Runa Borch Skolseg og Anette Therese Pettersen svarer her på Mariken Lauvstads essay om inderlighet og kvalitet i teaterkritikken i dag.

I Oslo Nye Teaters oppsetning “Riget” har komedien fått lov til å løpe løpsk

Siri Jøntvedts søken etter ny kroppslig mening forsvinner i en fragmentert undersøkelse.