Memory lane

Etter en intens uke hvor alt det som kan åpnes for sesongen har åpnet og diverse forfatterfester har funnet sted, dumper jeg litt redusert ned i salen på Dansens Hus for å se Rosas nyeste forestilling Exit Above. Hovedscenen er opplyst, og bakerst på gulvet står lysriggen. Det er tegnet rosa, gule og neongrønne streker på gulvet i sirkler, firkanter og trekanter. På siden står det fire gitarer og en lydmikser, men ellers er rommet tomt.

Det legendariske dansekompaniet Rosas har vært på Dansens Hus flere ganger. Kompaniet ble startet av Anna Teresa de Keersmaeker på 1980-tallet, og selv støtte jeg på kompaniet for første gang da jeg var rundt 17. Det ble et formativt møte som påvirket min forståelse for koreografiske praksiser og dans. I forkant av forestillingen leser jeg på Dansens Hus sine sider at Keersmaeker alltid har vært opptatt av forholdet mellom musikk og bevegelse, og at hun i Exit Above vender tilbake til popmusikken. Hun beskriver pop som en type musikk som er melodiøs og enkel i form. Det er også den musikken de fleste forholder seg til i dagliglivet. Keersmaeker vil bruke popmusikken til å undersøke teatrale uttrykk og koreografi. Hvordan skal man forholde seg til sangtekstene og abstrahere noe som er såpass tydelig formulert?

For anledningen har Keersmaeker alliert seg med singer/songwriter Meskerem Mees, som ifølge et intervju av Dansens Hus en gang rørte Pete Doherty til tårer, og eks-danser i Rosas og americana-gitarist-entusiast, Carlos Garbin.

Individet i kollektivet eller det kollektive individet

Det er helt lyst på scenen når fire personer (to musikere og to dansere) kommer inn. De er kledd i sportstrøyer med tynn netting over og lange svarte skjørt, shorts eller bukser. Estetikken minner mye om noe Anne Imhof gjorde for rundt 10 år siden og kjennes litt utdatert. De begynner å spille blues-inspirerte låter samtidig som en av danserne går frem og danser en solo. Kombinasjonen av de litt kleine låtene og denne virtuose lettheten som Rosas er kjent for, hvor danserne riktignok får vist hvilket skyhøyt nivå de holder, synes jeg lite om. Det minner meg mer om en studentforestilling på KHiO, hvor det ofte finnes en nesten overdreven lyst til å vise frem sine dansekunster som gjør det koreografiske prosjektet underordnet utøverens performativet, enn om Rosas.

Rommet går i blackout, og et stort hvitt plaststykke som er blitt løftet opp i taket, blåses i av en vindmaskin. Et svakt lys treffer også plasten, og vi ser konturen av en stor gruppe dansere. De er til sammen 12 stykker, og de fremfører et fellesnummer om å flanere, hvor sangteksten passende nok er «I am walking, walking..." De går frem og tilbake på scenen i ulike konstellasjoner og formasjoner. Det er et søtt og sjarmerende nummer, og noe av dette koreografiske materialet blir gjentatt senere i forestillingen.

Det er noe med måten danserne veksler mellom soloer, duetter, trioer og fellesnumre på som gjør at relasjonen mellom individet og kollektivet trer frem. Særlig de store fellesnumrene, hvor noe av det eldre koreografiske materialet som Rosas er kjent for kommer til syne, gjør meg berørt. I sine siste produksjoner har Rosas vist interesse for koreografisk geometri og systemer, noe som blir gjentatt i Exit Above. Danserne løper i formasjoner og ulike bevegelsesbaner glir inn og ut og overtas av de ulike danserne. Nivået på danserne er som nevnt skyhøyt, og det koreografiske materialet blir levert både finstemt og høyenergisk.

Lydene veksler også mellom den akustiske bluesen og mer ekstatiske popnumre som etter hvert gir materialet en noe forutsigbar dramaturgi. Det er virtuos poetisk dansing når vi hører den glassklare stemmen og bluesgitaren og ekstatiske kollektive numre til de låtene som lyder mer upbeat og der kraften i kollektivet og kompaniet blir slående.

En viss publikumslek finnes også i arbeidet. Danserne går mot oss i publikum og stirrer intenst, skjærer grimaser, snur seg og vender tilbake. Det er en performativ lek, og muligens er det et forsøk på å utvide kollektivet ytterligere eller peke på hvordan pop-fantasier både fetisjerer ungdommelig kraft og består av 98% poserende virksomhet.

En påstått ung kultur

Etter forestillingen tenker jeg på spørsmål som jeg vet har dukket opp i sammenheng med Rosas tidligere, kanskje fordi det er umulig for et kompani av den størrelsen og produksjonhyppighet å unngå det, men også fordi de helt klart trekker inn på noen banehalvdeler som er problematiske. Jeg noterer for meg selv: Hvem er det som får lov til å fortelle hvilke historier og hvordan? Hvem skal ha lov til å appropriere ulike kulturelle uttrykk?

Delvis synes jeg løsrivelsen av bluesen er problematisk. Rent historisk sett har dette vært en sjanger brukt av afrikansk-amerikanere til å håndtere en vanskelig hverdag og bygge kollektivt håp og fellesskap. Danserne i Rosas er i alle fall nå en gjeng klasseprivilegerte mennesker, og forestillingen behandler sjangeren som for mange har vært livsnødvendig på et for enkelt vis.

Det andre jeg stusser over er hvorfor gruppen kun består av unge dansere. Det er noe klamt over forsøket på å skape ungdomskultur. Jeg tenker på hvordan ungdommens kulturelle uttrykk ofte blir gjenkjent fordi det bryter med kulturelle hierarkier og bestemte referanser, men i Rosas danser de fortsatt den samme typen koreografi, og materialet er på ingen som helst måte dansernes, men godt fundert i Keersmaekers arbeid som koreograf. Riktignok finnes det elementer av urban dans i dette materialet, men det forsvinner litt bak Keersmaekers tydelige signatur. Dermed blir det ungdommelige litt påtatt, og jeg undrer meg over hvorfor kompaniet ikke har valgt å benytte seg av en større variasjon i alder, kropper og erfaringer, noe som etter min mening ville understreket Keersmaekers poeng om popmusikkens universelle kraft i større grad.

Rosas har vært et fast navn under Samme Raeymakers kunstneriske ledelse på Dansens Hus, og flere ganger har jeg vært kritisk til hovedsceneproduksjonene og hva slags navn og praksiser som får plass der. Ofte har det vært svært etablerte og kostbare produksjoner, og jeg har lurt på hvorfor Dansens Hus ikke i større grad har tatt kunstnerisk risiko og fasilitert for yngre og mer utforskende kunstnerskap. Selv om Exit Above tidvis er en rørende forestilling med fantastiske dansere, er det intet nytt under solen, og det finnes hovedsceneproduksjoner der ute som faktisk kommer med både slagkraft og koreografisk potens. Det er på tide å gi plass til disse stemmene så vi ikke blir sittende fast på koreografenes memory lane.