Tar komedie med komedie

Jeg har alltid vært en Lars von Trier-fangirl. Selv om han tidvis har gjort og sagt så idiotiske ting at jeg tenker han er en kuk, har jeg verdsatt seriene og filmene hans høyt. Første gangen jeg så Riget var jeg 20 år, bosatt i København og forelsket. Siden har jeg sett serien om igjen med jevne mellomrom. I høst kom Riget Exodus. Den levde kanskje ikke helt opp til de to første sesongene, men førte meg likevel rett tilbake til Rigets skurrete og morsomme ganger.

Riget er Lars Von Triers kultserie for tv. Handlingen er lagt til det danske rikshospitalet hvor det skjer en rekke bisarre og paranormale hendelser. Serien blander sjangre som drama, komedie og grøsser, og mesteparten av serien er filmet med håndholdt kamera for bevisst å få frem en ubehagelig stemning. Leser man serien psykoanalytisk kunne man brukt Freuds begrep unheimliche. Ifølge Freud betegner det noe hemmelig som burde ha forblitt skjult, men som likevel kommer til syne gjennom det ubevisste.

På Oslo Nye Teaters satelittscene Centralteatret er det den danske regissøren Kasper Wilton som har hatt ansvar for å regissere og bearbeide tv-serien for scene. Han har tidligere hatt stor suksess med å adaptere filmen Breaking the Waves,og han har jobbet på de fleste store danske scener. Teaterversjonen av Riget hadde premiere i 2019 på Det Kongelige Teater i København, da i regi og bearbeidelse av Nicolei Faber.

Det rasjonelle mot det irrasjonelle På scenen på Centralteatret er det bygget en rød scenografi med vegger, ganger og små rom som går rundt på en dreieskive. Gunnar Eriksson, som spiller Mogge, kommer ut foran sceneteppet og ønsker oss velkommen og ber oss kollektivt si hei. Jeg synes det er litt i overkant jovialt, men la gå, for nå skal snart dørene inn til Riksen åpnes. Det står to små gutter på hver sin side av scenen. De spiller forestillingens greske kor og metakommenterer alle historiens forviklinger. Guttene forteller oss (som det også blir fortalt i introen til serien) at grunnen under Rigshospitalet er bygd på mose, her gikk blekemennene og fuktet deres store lerreter i det lave vannet for å legge til blekning. Fordampningen innhyllet stedet i en permanent tåke. Nå har blegemennene blitt skiftet ut med leger, vitenskapen har erstattet det åndelige, og kulden og fukten har vendt tilbake. Små tegn på tretthet har begynt å vise seg i de moderne veggene, og porten til Riksen har begynt å åpne seg på ny.

Allerede i forestillingens første scener peker guttene på Riksen som en vitenskapelig-teknologisk høyborg som har opphøyd seg selv og undertrykt alt annet. Vi skal ikke tro eller føle oss trygge på at det rasjonelle kan utrydde det irrasjonelle.

Rollebesetningen består av den anerkjente svenske kirurgen Helmer, underlege Krogshus som driver et slags svartebørs-byttesystem i kjelleren, den friske morgenlufttenkende byråkrat og overlege Moesgaard, to medisinstudenter, som begge virker mer eller mindre inkompetente, Fru Drusse og hennes modne sønn Bulder, Judith som føder lillebror, Bondo som har som livsmål å gi et bidrag til forskningen på hepatosarkom, Rigmor som er dypt forelsket i Helmer og tre menn som er en del av sykehusets mannelosje og som utover det synger a capella-versjoner av Edvard Griegs «Morgenstemning» og «Dovregubbens hall» fra Peer Gynt suite nr.1.

Det er lett å forstå hvorfor Oslo Nye Teater har ønsket å sette opp Riget. Det er nærmest en masterclass i ensemblebesetning. Det er en sykehus-såpeopera med substans, og den paranormale plottlinjen er en underholdende måte å strukturere alle de andre underplottene på.

Forestillingen er delt inn i fire med en pause, og på premieren var det også en teknisk pause fordi lyden gikk i knas. Fru Drusse (Birgitte Victoria Svendsen) er en åndelig leder for de terminale pasientene. Hun har vært innlagt 25 ganger og blir kalt simultant av Helmer (Henrik Mestad) fordi det aldri feiler henne noe, og hennes sønn Bulder (Ferdinand Falsen Hiis) arbeider som portør på sykehuset. De forsøker å finne ut hvorfor en død jente hjemsøker heisene på Riksen og gråter. De finner mer enn de hadde håpet på når ånder, og senere demoner, kommer ut av treverket. Andre pågående underplott er blant annet maktkampen mellom Helmer og sykehussjef Moesgaard (Johannes Joner).

Det viser seg at Helmer under en operasjon forårsaket lavt blodtrykk hos en liten jente som fikk en større hjerneskade, og underveis i forestillingen kommer det små drypp fra Moesgaard om at det er opprettet sak mot Helmer. Judith (Melina Tranulis) er gravid og besatt, noe hun viser gjennom å gjenta ord og få rykninger i kroppen. Hun blir beilet på av både medisinstudenten Mogge (blant annet gjennom et avkappet hode) og underlege Krogshus, som får Bulder til å stjele og gi henne et stetoskop.

Dessverre for oss har de flyttet handlingen fra Danmark til Norge, Riget er blitt til Riksen, Mary til Mari fra Åsgårdstrand og den politiske satiren og skarpheten i Rigets manus er med det blitt plumpere. Det er som om de ikke har tatt oversettelsen seriøst, og særlig i Mestads rolle blir det synlig. Han flakser rundt og kaller oss norskjæveler og tenker på Abba og Cornelis Vreeswijk. Dette laget finnes også i tv-serien, men der viser helheten en satire over den medisinske profesjonen og ideen om hyperrasjonelle forskere som konstant blir konfrontert med paranormale hendelser og ignorerer det som ikke passer inn i deres rigide modeller. Serien viser også frem alt som er irrasjonelt og uvitenskapelig ved et sykehus: Det er dominert av byråkrati, mål og prosedyrer, men det er faktisk drevet av politikk, ulovlig tjenester, gamle tradisjoner og ulike typer alternativ medisin nyanser av dette kommer også frem i forestillingen som mannelosjen og underlege Krogshus, men jeg undrer meg over valget av å oversette det, det er jo tross alt fiksjon og de flestes forestillingsevne strekker seg forbi det.

Savn etter lag Birgitte Victoria Svendsen leverer en tidvis fin figur som Fru Drusse, men jeg savner at det også finnes en sårbarhet eller ømhet der. Det er som om mange av nyansene som er med på å bygge opp det komplekse, emosjonelle og paranormale i serien ikke er blitt overført til scenen. Det gjelder også flere av skuespillernes tolkninger. Det er kanskje uheldig å trekke seriens skuespillere inn, formatet er et annet og man har tid og mulighet til å spille frem og vise helt andre nyanser enn man har i en teaterforestilling på to timer og 40 minutter, likevel synes jeg at flere av prestasjonene blir litt endimensjonale, og jeg forstår ikke motivasjonen til karakterene.

Jeg savner også at komedien blir møtt med alvor, og jeg får følelsen av at de har gjort det litt for enkelt for seg selv. Det som gjør Riget til en så vellykket serie er nettopp hvor skarpt den portretterer sin tid og hvordan den viser oss ekte mennesker med ekte dilemmaer som man både ler og blir berørt av. Samtidig er det lett å forstå hvordan en forestilling har havarert i komikken siden fortellingen tar utgangspunkt i et “latterlig premiss” som forsøker å utforske hvordan mer eller mindre ekte mennesker vil reagere på at sykehuset blir tatt over av åndelige krefter. Det er nettopp hvordan de ulike karakterenes dramaer inngår i seriens overgripende polemikk mellom vitenskap og overtro som også gjør serien så troverdig.

Til slutt løser Fru Drusse og Bulder mysteriet rundt den gråtende piken, hun heter Mari, kommer fra Åsgårdstrand og ble lagt inn på lungeavdelingen med tuberkulose av daværende sykehussjef Åge Krüger, men Mari hadde ikke lungesykdommen. Hun var et barn født utenfor ekteskap, og faren hennes, Åge, ga henne doser av syre til hun døde. Siden hun aldri fikk oppreisning, vandrer hun rundt i gangene på Riksen og ringer med bjella som Fru Drusse hører.

Drusse, Balder og Krogshøy får manet henne frem og lagt henne i riktig grav under sykehuskapellet, og forestillingen avsluttes på samme måte som serien med Judiths demoniske fødsel av «lillebror» som ikke er en baby, men en fullvoksen mann.

Lysdesignet gjør en stor jobb i å skape de ulike stemningene som rir over Riksen, og tidvis spiller det en fin rolle i å skape brudd og mane frem uhygge, samtidig er valgene litt åpenbare, og jeg lurer på om det hadde vært gøy om de hadde gått i en mer uventa og overrumplende retning. Kostymene består stort sett av sykehusfrakker, dresser og skjorter, og Mogge er kledd i en rosa cap, et av de få plaggene som underbygger hans karakter som en bortskjemt sønn av sykehussjefen som tar lett på livets tilværelse. Det kunne vært fint om kostymene ble brukt til å begrunne karakterene i større grad enn det som blir gjort. Scenografien er ikke veldig pen, men den fungerer effektivt og skaper rom og bevegelse på scenen. Det gjør tidvis at forestillingen klarer å skape en følelse av at karakterene beveger seg gjennom tid og rom.

Hvor det sære møtet mellom folkekomedie og grøsser i hendene på en auteur som Trier skapte et magisk, politisk og skarpt portrett, blir Riksen i Oslo redusert til en sykehuskomedie uten noe særlig brodd. Før pausen og helt til slutt kommer Gunnar Eriksen ut og sier at vi må ta det gode med det onde, men på Oslo Nye Teater har de tatt komikk med komikk, og jeg savner at det skremmende og ukontrollerbare får større spillerom og ikke reduseres til enkle klisjeer.