Don Særpa

Jeg har alltid tenkt at det er noe mørkt over Østfold, at det hviler en skygge av et annet slag over fylket. Denne fordommen har jeg fått bekreftet av blant annet tv-serien Kids in Crime og Victoria Kiellands roman Dammyr. Når jeg går gjennom de litt øde industriområdene forbi Fredrikstad fotballstadion før forestillingen Don Quijote starter, forsterkes dette inntrykket. Første gangen jeg leste Don Quijote var jeg 17 år gammel, og jeg leste den fordi jeg hadde hørt at den ble kalt den første romanen i Vestens litterære kanon. Kort fortalt handler den om en fattig spansk landadelsmann som forleser seg på ridderomaner i en slik grad at han fullstendig mister evnen til å skille mellom diktning og virkelighet. I tyveårene leste jeg Kathy Ackers Don Quixote, en bearbeidelse av romanen som handler om en ukuelig kvinne som er på et formidabelt oppdrag om å bli en ridder og beseire de onde trollmennene i det moderne Amerika. For å gjøre det forfølger hun den mest vanvittige ideen enhver kvinne kan tenke på (som er å elske).

Store kunstneriske friheter og publikumsfrieri 

Regissør Ivar Furre Aam har, i likhet med Kathy Acker, tatt seg store kunstneriske friheter i sin bearbeidelse. Her er Sancho Panza en «kæll fra Særpa» som roper «Hælla» i det som virker som en liten evighet mens publikum strømmer inn og finner sine plasser. Sancho, spilt av Patrick Stenseth, går tett på folk og skaper interaksjoner og møtepunkter, og det virker som publikum både finner det morsomt og forfjamsende. Når forestillingen begynner, leser Sancho opp et brev hvor han presiserer at Don Quijote ikke fant sted på spanske La Mancha, men et sted mellom Rygge og Mysen. Herfra tar Sancho oss med på en kulinarisk reise gjennom Østfolds mange mulige delikatesser og signaturretter: Vi snakker to slappe i en stappe, pizza nummer 17 med hermetikkgrønnsaker og biff, innbakt kylling og en lokal rett bestående av bechamelsaus, potetstappe og biff. Hvert gatekjøkken har en anekdote, og Sancho er selvsagt på G med alle som jobber der. Stenseth er selv fra området og spiller rollen sin så høyenergisk at min ADHD-diagnose fremstår som et mysterium for meg selv. Don Quijote (Terje Brevik) tusler rundt på scenen i et par mamelukker tredd over hvite tights og spiller rollen naturlig nok mer lavmælt enn sin gode venn og hjelper. Etter den lille matreisen forsøker Don å lokke Sancho med på en lang tur hvor han skal bli slått til ridder. Sancho, som både har barn og kone, trekker på det, men blir overbevist om at ideen er god når Don forteller at det er en riddertradisjon at hjelperen får et landområde hvor kona hans blir hertuginne og barna prinser og sæsser hvis de lykkes. Sammen legger de ut på en lang ferd over de østfoldske sletter og mørke skoger. Sancho og Don rir, og Sancho snakker høl i huet på Don som til slutt ber ham om å holde kjeft og forteller ham at hjelperen aldri snakker så mye i de gamle ridderromanene. De møter diverse hindringer, men den største hindringen er likevel dem selv og Dons ridderdrøm og fantasi. Scenografien er laget av Alice Vanini Tomolo og består av en masse esker i papp, som for eksempel Don Quijotes kjente og vimsete hest Rocinante blir trukket ut av. Også hesten, rustningen og linsen er laget i papp. Jeg blir litt skuffet over scenografien fordi det ligger så mye potensial i det fantasifulle eventyret. Samtidig er scenografien det eneste elementet i forestillingen som arbeider med transformasjon og som gjør at rommet endrer seg underveis i forestillingen. Blant annet ser vi dette i en scene hvor Don slåss mot vindmøller og lange slanger i stoff spretter ut av boksene og gir historien en tiltrengt materialitet. Likevel er det noe litt first price-aktig over den brune pappen som understreker at jadda, jeg befinner meg i Østfold. Kostymene har Marianne Stranger stått bak. Det er blant annet en hvit- og blårutete skjorte, en grønn særpa t-skjorte i møte med brune bukser og en lue som Sanchos hår sitter fast i. Det er fine detaljer, men også disse blir litt parodiske i møte med regien fordi de er med på å understreke det komiske. Kanskje kunne kostymene ha vært en kontrast til den ellers festlige spillestilen eller henvist og pekt på noe annet? Lys og lyd er signert Mathias Langholm Lundgren og William Kjeldsberg, og lyset blir brukt mye til å skape ulike stemninger som dag, natt og publikumslys. Dette er fint, men kunne ha vært utnyttet enda mer. Furre Aam vil ha publikum med i ridderroadtrippen sin og bruker det gjennomgående som et aktivt grep. Som når Sancho skal «slå» Don til ridder og deler ut balltrær i papp til flere publikummere som går opp på scenen og slår Don. Eller når Sancho skal prøve å få slutt på galskapen til Don så de kan reise hjem, og han finner en kvinne i salen som skal spille Dulcinea, hans store kjærlighet. Det er mye mulig at den lokale sjargongen som blir makset ut i forestillingen er morsom for de lokale, men det tipper over for meg og blir uinteressant. Jeg tenker på taktiliteten og de ulike materialitetene som ligger i romanen, og i noen få partier får man høre teksten sagt av Don, men det er altfor lite og blir ofte overkjørt av hans hjelper. I Acker sin versjon er den poetiske kraften og det både patetiske og fantastiske ved karakteren tatt vare på og brukt, mens i denne dramatiseringen er det som om Furre Aam har kokt buljong på karakterene og gjort dem grunnere enn de kanskje er.

Fantasiens kraft

Furre Aam blander inn populærkulturelle og lokale referanser, men de er ikke raffinerte nok, og det blir samtidig altfor mye og ingen ting. Regien hans bringer tankene min til den finurlige stilen Jonas Corell Petersen, den ironiske Ole Johan Skjelbred og Lisa Lie, som Furre Aam tidligere har arbeidet med som skuespiller. Men der Lisa Lies produksjoner veksler mellom høy- og lavkultur med eleganse og stil, blir det i Furre Aams tilfelle for platt. For hva vil egentlig Furre Aam med en figur som Don Quijote i dag, har han noe agens, og hva er den? Det er et glimrende stykke litteraturhistorie, og kanskje går jeg helt Helmich her, men jeg savner faktisk en forankring og kjærlighet/omsorg for materialet/historien de har fundert arbeidet sitt i. Romanen oppmuntrer til dumhet: Lag deg en sterk og uvirkelig identitet og fantasi som er superviktig i vår tid. Vi lever i en verden som i stor grad er styrt av binære fortellinger og store selskaper som lever for å forutsi livene og valgene våre. Men det er som om Furre Aam kun vil galoppere rundt i de østfoldske skoger, uten å fortelle meg som publikum hva i denne forestillingen som er viktig, rørende, riv ruskende galt, inderlig, rasende eller fantastisk.

Østfold Internasjonale Teaters versjon av Don Quijote er så strippet for andre følelser enn en gapskratt-komikk at når det kommer små øyeblikk av inderlighet signert Terje Brevik er det vanskelig å få det med seg. Hvor Dammyr og Kids in Crime forvandler Østfold til en egen, mystisk og fantasifull verden full av lokal mytologi, blir Furre Aam så forelsket i grepet om å plassere historien der at den ender opp med å bli to slappe i en stappe.