Når regissør Maria Drangeid lager teater av Lars von Triers Melancholia, går hun langt i forsøket på å frigjøre seg fra originalmaterialet, men det er uklart hva hun vil med prosjektet.

Forestillingen Menn som ingen treng er en statisk opplevelse som sier lite vi ikke allerede vet om menn og utenforskap.

Årets DanseRom gjør mye for å åpne opp feltet for publikum, men programmet kunne vært modigere og mer lokalt orientert.

Den Nationale Scenes oppsetning av Av måneskinn gror det ingenting er velgjort, men tilbakeholdt.

Agder Nye Teater skaper motstand og friksjon i materialet når de tar boken Hvem drepte faren min til teaterscenen. Likevel spriker det i så mange retninger at forestillingen aldri helt lander.

Med første forestilling i trilogien POLITI! lager regissør Aslak Moe tilgjengelig teater av komplisert materiale, men det er uklart hvilke historier han egentlig vil fortelle publikum og hvorfor

På tross av mange fine innsatser kunne Den Nationale Scene strukket seg litt lenger og vist større kreativitet enn å sette opp en gammel musikal som på ingen måte slår like hardt som i 2005.

På årets nestsiste dag presenterer Judith Dybendal sine scenekunsthøydepunkter fra 2023.

Jon Fosse ord for ord på Det Vestnorske Teateret var en mislykket folkefest fylt med vellykket formidling av Fosses dramatikk.

Musikalen Shockheaded Peter byr på et ellevilt show, men er tidvis så full av sprell at musikken drukner

Chaplin: Diktatoren er en vellykket storsatsning, men maktkritikken som kunne løftet komedien uteblir.

Festspillene slo til med en uvanlig åpningsforestilling, men teaterprogrammet var av det beskjedne slaget.

Materialer, objekter, kostymer, lyd, lys, musikk og bevegelse virker sammen i en likestilt helhet i Carte Blanche sin forestilling BIRGET; Ways to deal, ways to heal.

Kristine Nilsen Omas Karantena Del 3 #millionsmissing er uredd i sin synliggjøring av en usynlig sykdom

Det gnistrer til underveis i En handelsreisendes død, men helheten fremstår umotivert.

På sitt beste er “I svarte skogen inne” en suggererende forestilling som åpner et stort tolkningsrom, men den strammer ikke grepet hardt nok om publikum.

Regissør Nina Wester lykkes med å la publikum selv finne svarene på spørsmålene Camara Lundestad Joof stiller.

Kjersti Horns oppsetning av «Romeo og Julie» kunne gjort mer vondt, men inneholder mange øyeblikk det er vanskelig å glemme.

Årets utgave av Festival DanseRom viste at prosjektet står stødig og er viktig for å synliggjøre hva som rører seg i dansemiljøet

Open Window Theatres “Panoptikon” åpner nye dører inn til figurteatrets univers.