Ramme rundt en far

De siste årene har flere av bøkene til den franske stjerneforfatteren Édouard Louis funnet veien til teaterscener i Norge. Påtroppende sjef på Det Norske Teateret, Kjersti Horn, har vært regissør for både Valdens historie (2017), Kven drap far min (2019) og Ei kvinnes kampar og forvandlingar (2023), som alle sammen har vært produksjoner laget ved Det Norske Teateret. Derfor er det forfriskende og velkomment når initiativer utenfor institusjonsteaterets rammer griper tak i en av Louis’ bøker, slik scenekunstkollektivet Agder Nye Teater (ANT) gjør når de iscenesetter Hvem drepte faren min. Det er ikke første gang Agder Nye Teater gir seg i kast med krevende tekster. Teatret, som ble etablert rett før pandemien og til daglig holder til i Arendal, består av regissør Magnus Sparsaas, Sebastian Biong, Johanna Karlsson, Ingerid Frang og Sunniva Fliflet. I løpet av sin korte levetid har de vært usedvanlig produktive. De har tidligere arrangert en rekke teaterlaboratorier i Agder, og iscenesettelsen deres av Jon Fosses skuespill Mor og barn har dukket opp i ulike versjoner i lokalene til butikker og forsamlingshus. Under Teaterfestivalen i Fjaler i 2022 så jeg Mor og barn da den ble vist i lokalene til et gammelt samvirkelag ved kaia på Straumsneset. Gjennom de store butikkvinduene laget ensemblet og regissør Sparsaas spennende visuelle tablåer som ga et ekstra lag til Fosses tekst, enten det var et begravelsesselskap på innsiden av butikkvinduene eller en ung mann alene i mørket på taket av bygningen.

Klassereisens bismak

Édouard Louis’ bok Hvem drepte faren min er ingen selvsagt bok for teaterscenen. Louis var bare 21 år gammel da han debuterte med den selvbiografiske romanen Farvel til Eddy Belleguele og fikk massiv oppmerksomhet. Boken skildret oppveksten hans i et homofobt, voldelig, rasistisk og fattig samfunn i Nord-Frankrike og veien hans fra utstøtt, ung homofil mann til et liv som elev ved prestisjeskoler og som doktorgradsstudent. Hvem drepte faren min er en oppfølger til debutromanen. Det er en essayistisk, kort roman på knappe 70 sider som består av mange tilbakeblikk til Louis’ barndom og kretser rundt farens liv. Ved fortellingens startpunkt skildrer Louis hvordan faren nærmest står på terskelen til døden fordi mange år med tungt fabrikkarbeid har ødelagt kroppen hans allerede som 50-åring. Louis viser hvordan faren er en fange i klassesamfunnet og av en politikk som favoriserer de rike. Teksten tar fyr når Louis rasende navngir en rekke franske politikere han mener er mordere i kraft av politikkens knusende konsekvenser for de svakeste i samfunnet. Det mest interessante ved Agder Nye Teaters iscenesettelse av Louis’ tekst, er etter min mening rammene de forsøker å etablere rundt den. Fra begynnelsen av får jeg en følelse av at jeg har sneket meg inn i kulissene til en teaterprøve. Foruten en brun, avlang kasse som er plassert langt bak til høyre på scenen og som etter hvert viser seg å være et kjøleskap, er det ikke noe annet på scenen enn en grønn termos, et par mikrofonstativer, noen klappstoler, en gitar, to bærbare CD-spillere og noen notestativer her og der. Etter å ha gått tilsynelatende tilfeldig rundt på scenen før forestillingens start, stiller de fem i ensemblet seg opp ved scenekanten foran publikum. Flere av dem har Louis’ bok i hendene. Sparsaas, som er kledd i et rødt, langt skjørt og en svart singlet, griper mikrofonen og ønsker oss hjertelig velkommen og sier at «Dette er en historie om en familie. En far, en sønn og en mor og en bror. De har mistet kontakten med hverandre for de har levd så forskjellige liv, nå har de bestemt seg for å prøve det de kan å finne sammen igjen, på hver sine premisser på hver sine måter». Deretter følger noen ord fra medspiller Charlott Utzig der hun introduserer boka og forteller at den handler om hvordan politikk påvirker kroppene våre. På denne måten etablerer forestillingen flere nivåer – et metanivå der skuespillerne kommenterer boka i nåtid mens de er seg selv, og et nivå der de spiller karakterer – moren, faren, Louis. Slik brytes illusjonen stadig, og publikum kan se det som skjer på scenen med et distansert blikk. Underveis veksler ensemblet mellom disse nivåene, og fragmenter av tekst fra boka blandes med enkel koreografi og fysisk bevegelse, samt musikk og lyd i en slags episodisk dramaturgi.

Teksttungt

Utgangspunktet er fruktbart, men forestillingen er teksttung og litterær samtidig som den mangler tydelig fokus underveis fordi de sceniske elementene ikke er flettet tett nok sammen. Regivalgene gjør det ofte vanskelig å henge med på hvor vi befinner oss. Overgangene mellom fragmentene av tekst er uklare, spesielt siden det stadig veksles mellom at aktørene snakker i jeg-form eller henvender seg til et «du». Mesteparten av teksten i forestillingen er lagt i munnen på en far som er identisk med faren til Louis. Foruten å fremføre tekstpartier fra boka, kommenterer han boka og hva den har betydd for ham. Faren spilles av Olav Waastad og trer fram som en litt upålitelig skikkelse som ler og spøker, men som etter hvert viser seg å romme både raseri, endeløs fortvilelse og et fortrengt, innvendig mørke. Jeg har sansen for grepet med å la denne farsskikkelsen snakke masse og bære forestillingen. Samtidig skaper det utfordringer at mye av motoren i forestillingen befinner seg i teksten når scenerommet gjentatte ganger er tomt og stort mens de fire andre i ensemblet bare sitter langs sceneveggene. Det blir dermed raskt monotont i flere av Waastads monologiske partier. Heller ikke balansen mellom tekst og bevegelse fremstår som helt avklart, og jeg har ofte problemer med å forstå koreografiens funksjon i forestillingen. Med unntak av et par sekvenser som stikker seg ut, opplever jeg innslagene av bevegelse som litt tilfeldige og umotiverte. I begynnelsen snakker for eksempel Waastad mens de fire andre i ensemblet beveger seg synkront på rekke bakover mot sceneveggen, og en annen gang danser utøver Utzig ved siden av ham. Ved begge anledninger er det forstyrrende for teksten. Først når koreografien brukes mer aktivt i samspill med teksten, gir det et ekstra lag til forestillingen som gnistrer. Når Waastads replikker dreier seg om hvordan han aldri fikk utdanning og sluttet på skolen tidlig mens han konstaterer at «det var et spørsmål om maskulinitet, det var bare homoseksuelle og kvinner som bøyde seg for skolen», og han og Utzig bryter med hverandre før hun drar ham bortover gulvet, oppstår en spennende dynamikk på scenen.

Mange ideer

Underveis er det flere ideer jeg blir nysgjerrig på– men det er som om regissøren slipper disse ideene litt for fort i forestillingen som helhet. Kanskje kunne det oppstått en helt annen dramaturgisk utvikling hvis han hadde utforsket disse ideene grundigere? Spesielt en scene der Utzig og Waastad tar på seg det som likner hvite brudekjoler og beveger seg tett sammenvevd, skaper et umotivert brudd jeg undrer meg over om kunne vært brukt mer bevisst i oppsetningen.. For ikke å snakke om en av forestillingens siste scener, der Sparsaas i rollen som Louis konfronterer foreldrene (Waastad og Utzig) om storebrorens død med setninger som later til å være hentet fra manuskriptet i Louis’' foredrag ««Broren min. Et manifest for arbeiderklassen» (2022) i et slags familieoppgjør dem imellom der foreldrene svarer for seg. Jeg er fascinert over hvordan oppsetningen benytter anledningen til å la en taus farsskikkelse som i den virkelige verden ville vært usynlig, ta plass og snakke på scenen og hvordan den aktivt forsøker å skape motstand og friksjon i materialet fra boken. Likevel spriker det til syvende og sist i så mange retninger at forestillingen aldri helt lander.