På innsiden av sykdommen

I black boxen i Studio Bergen står det en lang sti av ulike skopar som kveiler seg i runde løkker bortover gulvet. Jeg leser de små hvite lappene som er festet til skoene i vidt forskjellige størrelser, former, farger og fasonger. På en av lappene som er festet til et svart, nesten ubrukt par med boots står det: «Kari, 75. Sjuk siden: 60-tallet. Jeg savner å: leve livet! Følelsen av å være til stede!». På en annen lapp som er festet til hvite, slitte sneakers leser jeg: «Maria, 18 år, Lillestrøm. Syk siden: 2010. Jeg savner skole og venner».

Alle skoparene i koreograf og dansekunstner Kristine Nilsen Omas forestilling Karantena Del 3 #millionsmissing tilhører ME-syke. Oma fikk selv ME-diagnosen for 11 år siden. ME er en forkortelse for myalgisk encefalomyelitt/encefalopati og sykdommen betegnes ofte som kronisk utmattelsessyndrom. De som rammes får blant annet symptomer som fysisk og kognitiv utmattelse, influensafølelse og overfølsomhet for lyd og lys. Det finnes ingen effektiv behandling, og selv om alvorlighetsgraden varierer, er resultatet for mange at livet slik de kjente det forsvinner. Oma er stort sett sengeliggende 20 timer i døgnet, og hun har også tidligere tematisert sykdommen gjennom forestillingen Please body follow (2016). Oma betegner prosjektet Karantena #millionsmissing som et aktivistisk dansekunstverk som tar utgangspunkt i hennes egne erfaringer og spørsmålet «hvordan danser jeg nå som jeg er syk?». Forestillingen Karantena Del 3 #millionsmissing ble vist i forbindelse med markeringen av den internasjonale ME-dagen 12.mai, og istedet for å kjøpe billetter kunne publikum vippse et valgfritt beløp til ME-fondet for å støtte forskning på ME.

Isolasjon og fellesskap Da Oma viste første del av prosjektet under Oktoberdans i Bergen 2020, var det en ganske annerledes opplevelse. Den gangen ble Oma livestreamet på storskjerm mens hun danset alene i sin egen leilighet. I Studio Bergen er hun ikke lenger alene, men har med seg 22 svartkledde dansere. Mens jeg går rundt, kommer en av utøverne bort og ber meg om å legge meg ned på en matte. Overalt i rommet setter eller legger publikum seg ned på mattene mens utøverne er spredt blant oss. Det er mørkt, men midt på gulvet får jeg øye på en seng med et svart teppe over. Under teppet ligger Oma.

Svak musikk fyller rommet mens jeg ligger på ryggen, og Oma snakker med en lavmælt stemme i mikrofon og ønsker oss velkommen. Settingen gir en opplevelse av å bli invitert inn i hennes innerste. Hun ber alle i publikum om å tenke på en gang de mistet helsen sin og hvordan det føltes. «Tenk om du ikke kunne bli frisk igjen og du mest sannsynlig måtte leve på denne måten resten av livet. Velkommen til ME-syke sitt liv». I det som minner om en felles meditasjon blir vi bedt om å puste dypt i fellesskap. Slik blir Karantena Del 3 #millionsmissing en forestilling jeg opplever minst like mye med sansene og kroppen som med hodet.

Å fortelle for å forstå Forestillingen veksler mellom Oma som synger inderlige fragmenter fra popartisten Selena Gomez sin låt «The Heart Wants What It Wants», og forteller om egen sykdomshistorie, og et par bevegelsessekvenser der kollektivet av dansere beveger seg til lydene hun lager med stemmen. Særlig de mange sekvensene med tekst der hun forteller sin personlige historie stikker seg ut i helheten. Selve rytmen i setningene og det sterke, konkrete språket er veldig litterært og klistrer seg til hukommelsen. Hun går tilbake til tidspunktet da sykdommen begynte og leter etter forklaringer.

«Eg trodde lenge at eg var syk på grunn av et knust hjerte», sier hun og forteller om hvordan mannen hun elsket forlot henne og at hun samme natt ble voldtatt av en gammel flamme. Hun bruker aldri ordet voldtekt, men gjengivelsen av episoden taler for seg selv. Så forteller hun om symptomene som dukker opp og om hvordan hun treffer en ny kjærlighet som hun i dag er gift med samtidig som hun blir kronisk syk. Noe skjer når jeg hører sporene av levd erfaring i ordene i scenerommet – stemmen hennes som skjelver og svikter, pausene og pusten. Jeg vet ikke hvor iscenesettelsen begynner og virkeligheten slutter. Fortellingen kommer nært og tett på, og det er intenst å være vitne til.

Vær så snill kropp! Kontrasten mellom en pyjamaskledd Oma som stort sett ligger i sengen og kraften i kollektivet av dansere er en interessant dimensjon. Hun reiser seg bare opp én gang, og da beveger hun seg fallende i og rundt sengen som om kroppen svikter. I de to sekvensene der alle utøverne danser, er det som om den fysiske styrken som mangler i Omas kropp kanaliseres gjennom de andre dansende kroppene. I begynnelsen produserer Oma for eksempel lyder med stemmen mens utøverne starter å bevege seg i ulike individuelle koreografier, fram og tilbake rundt oss. Konsonanter, bruddstykker av ord og vokaler jeg ikke klarer å gripe, hviskende pust. Det likner etter hvert et nonsensspråk som vokser i styrke og tempo i et langt crescendo – som et uttrykk for smerte og erfaringer som ligger utenfor det språket kan uttrykke. Det er ubehagelig å ligge på gulvet å kikke opp: En utøver rett ved siden av meg beveger seg med lange skritt fram og tilbake. Jeg er redd for å bli tråkket på, mens jeg ser på dansende skygger og kropper mister jeg romfølelsen jeg vanligvis har.

Mot slutten av forestillingen repeteres en liknende sekvens, men med mye større volum og intensitet: «Vær så snill kropp», sier Oma i en siste bønn om at hun må bli frisk nå, før hun glir over i nonsensspråk og skrik i ulike stemmekvaliteter mens alle utøverne med økende styrke beveger seg raskere og mer intenst og aggressivt i rommet. Flere slenger seg mot gulvet og tramper hardt med føttene så det dunker kraftig rundt meg. Øyeblikket har et ritualistisk preg, og utøverne presser kroppene til det ytterste. På nytt oppstår det en dynamikk mellom Omas fortelling og utøvernes fysiske uttrykk jeg blir nysgjerrig på. Ved å sette teksten inn i en koreografisk sammenheng med et fellesskap av dansere, dannes forbindelser i materialet som strekker seg langt utover den individuelle sykdomserfaringen.

Uklar romlig dramaturgi Samtidig som vi kommer nært sykdomserfaringen, opplever jeg at forestillingen ikke lykkes helt med å finne en dramaturgisk balanse mellom tekst, sang og dans. De 22 utøverne som deltar stiller opp frivillig med lite forberedelsestid og det bidrar til det stunt-aktige preget ved forestillingen der øyeblikket her og nå er helt sentralt. Til tross for det synes jeg ikke at potensialet i en stor gruppe dansere som medvirker utnyttes skikkelig. Hvorfor gjøres det ikke mer ut av nærværet deres gjennom hele forestillingen? Jeg er usikker på hva slags relasjon Oma har ønsket å etablere mellom danserne og publikum, og hva de vil oppnå med publikums plassering i rommet. Ut fra programteksten er en uttalt intensjon at publikum skal få en opplevelse av hvordan det er å oppleve verden fra et liggende perspektiv slik mange ME-syke gjør. Underveis blir det likevel et problem fordi jeg sliter med å se og høre hva som skjer, og dermed opplever jeg at valget ikke tjener den helhetlige dramaturgien. Kanskje hadde dramaturgien fungert bedre dersom Karantena Del 3 #millionsmissing hadde tatt form som en installasjon i et gallerirom man kunne bevege seg fritt rundt i. Like fullt er Omas prosjekt modig og uredd i sin synliggjøring av en usynlig sykdom.