Anonymt fasadefall

Det er både fascinerende og ubehagelig å overvære hvordan fasaden til hovedpersonen Willy Loman i Arthur Millers berømte skuespill En handelsreisendes død fra 1949 slår stadig flere sprekker: Selv om framtidsutsiktene hans gradvis blir mer håpløse og mørke, tviholder den middelaldrende omreisende selgeren på den amerikanske drømmen om suksess og penger til siste slutt. Til tross for at Millers moderne tragedie ikke har samme slagkraft i dag som da den først kom ut, dukker små glimt av amerikanske realityserier hele tiden opp i hukommelsen min mens jeg ser regissør Terje Skonseng Naudeers oppsetning på Den Nationale Scene. Det er noe med den innbitte, nesten tvangsmessige livsløgnen Willy Loman klamrer seg til som er forbausende likt den dissonansen realityserier gjerne er kilde til når virkeligheten ufrivillig pipler gjennom fasaden deltakerne prøver å opprettholde.

Når alt faller fra hverandre En handelsreisendes død er delt inn i to akter, og handlingen finner sted i 1940-tallets Brooklyn. Første scene starter med at den omreisende handelsmannen Willy Loman (Jon Ketil Johnsen) vender hjem til familien. Han er blitt 60 år, salgene går dårlig, og han låner penger for å forsørge familien. Etter en bilulykke har han ikke vært den samme. Han hører stemmer og snakker med seg selv, og det virker som han er på vei til å bli dement. Nåtidsscener, tilbakeblikk fra fortiden og Willys fantasier flettes sammen og formidler den dysfunksjonelle familiens historie. Kona Linda (Kjersti Elvik) venter alltid trofast hjemme, hun forsøker å holde familien sammen etter beste evne. Det er ingen enkel oppgave: Ingen av sønnene er blitt suksessrike slik faren ønsket at de skulle bli. Yngstesønnen Happy (Kristian Berg Jåtten) jobber som assistent i et varehus, og eldstesønnen Biff (Jonatan Filip) virrer retningsløst rundt. Han er hjemme etter å ha jobbet på en gård og drømmer om å eie en ranch med hester. En rekke tilbakeblikk fra sønnenes tid som unge lovende på high school synliggjør kontrastene mellom det som kunne blitt og de deprimerende realitetene. Willy angrer på at han ikke reiste til Alaska med broren Ben som tjente seg rik på diamantgruver samtidig som han fordømmer sønnene sine. Når Willy mister jobben går alt i oppløsning.

Stort og tomt Scenograf Åse Hegrenes har laget en minimalistisk scenografi. Scenerommet i Teaterkjelleren er malt i en mørkeblå farge, og scenen er inndelt i en subtil forgrunn og bakgrunn ved at spilleplassen har et avlangt, lavt platå. Skuespillerne spiller for det meste på platået, men også noe foran, og det gir ekstra dybde og flere lag til scenen. De eneste møblene som forteller noe om at dette er et familiehjem er et lite grått kjøleskap som er plassert til venstre på scenen og en enkel stol til høyre. Foruten dette er det Geir Hovlands lysdesign som gir liv til rommet. I taket over skuespillerne ligger det et lyssatt lag av røyk fra en røykmaskin – det likner en himmel med skyer eller tåke. Lyssettingen med sine sterke lyskastere lyser opp karakterene midt i mørket slik at silhuetten deres er ekstra tydelig i det tomme scenerommet på en uhyggelig måte, og scenen bader for eksempel i illevarslende grønt lys når Willy Loman planlegger sin egen død. Det er visuelt virkningsfullt, og for meg forsterker det den iboende følelsen av fremmedgjøring og kulde i stykkets tematikk.

Samtidig opplever jeg scenerommet som for stort og abstrakt for skuespillerne. Årsaken er at regien ikke riktig tillater ensemblet å fylle scenerommet med alt sitt volum: Det første som slår meg er hvor unaturlig stor jeg opplever at avstanden mellom for eksempel Willy og Linda er i flere scener. Når sønnene Happy og Biff i tillegg entrer scenen og hele familien snakker sammen i nåtid og tilbakeblikk, ser skuespillerne ofte unaturlig oppstilt og stive ut på scenen. Vekslingen mellom et frontalt spill og kommunikasjonen mellom skuespillerne fungerer ikke optimalt, og jeg synes bruken av scenerommet gjennomgående er statisk og mangler dynamikk og variasjon. Resultatet er at verdenen i denne forestillingen aldri blir verken særlig innestengt, klaustrofobisk, intens eller engasjerende.

Umotivert, men gnistrer til Dette gjør at oppsetningen oppleves litt umotivert, men det gnistrer likevel til i flere øyeblikk. Disse små gnistene får meg til å skimte konturene av hva slags forestilling dette kunne ha vært om regissøren hadde tatt tydeligere valg og større sjanser. Underveis er det nemlig små scener og skuespillerprestasjoner som glitrer. Jonatan Filip i rollen som Biff har et raseriutbrudd i oppgjøret med faren mot slutten som gjør at jeg skvetter til – han satser for fullt og er hundre prosent til stede i øyeblikket. Det blir det godt teater av. Scenene mellom Willy Loman og Willys venn Charley (Gerald Pettersen) er også fylt med godt timet samspill og lun humor. Ikke minst fremstår Stig Amdam i rollen som Willy Lomans avdøde bror Ben ikledd hvit dress og hatt som det ultimate bildet på den amerikanske drømmen i dialogene med Willy Loman.

Millers tekst er full av nyanser, og det er potensielt store muligheter til å spille på dobbeltheten som ligger i spenningen mellom fasaden karakterene forsøker å opprettholde og den bitre sannheten. Dessverre utnytter ikke regien dette til det fulle verken i den ene eller den andre retningen. Naudeers iscenesettelse har verken nok eksistensiell nerve eller anslag av komikk og ironi til å bli noe annet enn helt gjennomsnittlig. Jon Ketil Johnsen avleverer replikkene sine rutinert og har et fint samspill med Kjersti Elvik, men jeg blir ikke spesielt engasjert i noen av dem. Elviks tolkning av Linda gjør henne til en litt anonym skikkelse som mest av alt er en snill kone. Johnsen er kontrollert hele veien. Den desperasjonen og fortvilelsen jeg tenker finnes når man holder på å miste forstanden og hukommelsen uteblir. I avgjørende høydepunkt som scenen der Willy blir tatt på fersken i å være utro av sønnen Biff er det for lite temperatur til at jeg virkelig begynner å tro på karakterene. Helheten av regi og visuelt konsept etterlater først og fremst et inntrykk av en generisk og anonym versjon av Millers klassiker.