I Prosessen på Nationaltheatret ryddes det plass til det absurde, surrealistiske og humoristiske i historien. Det virker frigjørende på materialet - og på oss som ser på.

Kritikeren skriver for publikum, ikke teatret, mener de fleste kritikere og medier. Dette godt etablerte dogmet er en av forutsetningene for kritikkens forfall i mainstream media, mener Chris Erichsen.

Maria Tryti Vennerød er dramatiker par excellence. Men sceneversjonen av romanen Nære relasjonar, om en kvinnes vold mot sin kjæreste, går seg fast i en romanaktig monolog.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2023 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2023. I dag presenterer Chris Erichsen sine teaterhøydepunkter.

I vårt sted: et intimitetstyrannisk og overraskende humoristisk kammerspill, hvor misforståelsene, usikkerheten, sjalusien og det aldri hvilende begjæret etter bekreftelse spilles mer og mer skamløst ut.

Jeg er Sylv synliggjør avgrunnen og sammenhengen mellom bildene av den perfekt utseende Sylvia Plath og de rasende, brutale diktene hun skrev.

Sudden death er godt tenkt, spilt og gjennomført, men det høye tempoet og lydnivået tar delvis rotta på tekstens innebygde muligheter og kvaliteter.

«Ivars kro» er en fin, spillevende og nostalgisk minneforestilling om en viktig kulturbærer på Oslos sentrale østkant.

ABDUL ≈ HKEEM: Realiseringen av den sceniske fortellingen om en ungdom av i dag er et vakkert produkt av et tett samarbeid mellom kunstnere av tre generasjoner.

Sporv og engel: Istedet for å forsøke seg på det halsbrekkende, umulige prosjektet det er å synge som Edith Piaf, tar Gjertrud Jynge den helt ut, som seg selv.

I «Samtaler med bror» vokser bror og søster sammen. Og derigjennom vokser historien utover sine egne grenser.

De siste 20 årene har 200 elever gått ut av teaterskolen Nordic Black Express. -Jeg tror den har hatt mye mer “impact” på norsk scenekunst enn det som blir sagt høyt, mener Mine Nilay Yalcin. Sammen med Nadir Guendouz og Hina Zaidi forteller hun historien om skolen.

I “Originally a plant” byr Maritea Dæhlin på en fascinerende kombinasjon av noe kjent og ukjent.

I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.

I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.

Absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene veltes over oss som en kontinuerlig haglskur. Kakefabrikken er et desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans.

Gardzienice har vært i landet og vist fram et kunstnerskap som de er ganske aleine om i verden. Men det har kommet med en pris.

Eirik Willyson har vært i omløp i dette gamet lenge. Likevel kjennes det, med «Odalen», som om han kommer inn fra sidelinja med noe vi ikke har sett før.

Med «Tid for glede» har Arne Lygre, regissør Johannes Holmen Dahl og skuespillerne skapt det vi nå trenger aller mest etter to år i helvete.

Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg, er det vanskelig å se motivasjonen bak Vega Scenes sammenkjeding av to av tekstene hans.