Årets høydepunkter: Chris Erichsen

Baqorban

Nylig ble nettavisa Subjekt felt i Pressens faglige utvalg for manglende kildekritikk og opplysningskontroll i en sak fra august i år om et varsel om søksmål mot Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban. Ways of Seeing hadde premiere i november 2018. At etterdønningene fem år etter bare fortsetter å rulle, forteller alt om hvilket altoverskyggende og altoppslukende prosjekt det var og om hva skaperne har vært og fortsatt blir utsatt for. Det er fort gjort å bli låst fast og lammet, eller fristes til å lage en del to. Det er derfor beundringsverdig at Roll og Baban, sammen med Rozerin Algunerhan, kommer tilbake med noe helt annet. Som likevel er tydelig forankret i og gjenkjennelig fra Pia Maria Rolls øvrige kunstnerskap. Baqorban går inn i det som for mange av oss nyhetslesere i denne delen av verden gjerne framstår som en abstrakt kurdisk masse og henter opp en historie som er nær, unik og representativ på samme tid. På en forløst og enkel måte synliggjør den hvordan begivenheter langt borte for lenge siden definerer livet til ei jente i Oslo i dag. Uttrykket er dempa og spenningsfylt og byr, innafor de enkle rammene, på en oppsiktsvekkende estetisk, koreografisk og musikalsk rikdom.

Living Archives, Floating Islands

En tragisk splittelse av Odin Teatret i kjølvannet av korona-pandemien førte til at grunnleggeren, 87 år gamle Eugenio Barba, og et flertall av medlemmene er ute av Særkærparken i Holstebro, hjemmet deres siden 1966. Men etter en sørgeperiode har Barba og hans nærmeste medarbeidere, særlig Julia Varley, reist seg og gått videre. Nå, bare ett år etter premieren på Theben på den gule febers tid, som skulle bli teatrets aller siste ensembleforestilling, planlegges det for ikke mindre enn to nye forestillinger til neste års 60-årsjubileum. Men aller mest oppsiktsvekkende er den spektakulære permanente utstillingen Living Archives, Floating Islands i Biblioteca Bernardini i Lecce i Sør-Italia. Utstillingen skal være både et levende minnesmerke og en utskytningsrampe for forskning og ny virksomhet. For Biblioteca Bernardini er den tydeligvis et stort prestisjefylt løft, med sin eksperimenterende, publikumsinvolverende og interaktive profil. I sju rom over tre etasjer foldes Odin Teatrets og Eugenio Barbas historie ut i sin fulle bredde og mangetydighet med en flom av bøker i alle varianter hengende fra taket, liggende under glass, stilt ut som skulpturer tilsynelatende hulter til bulter i en rad bokhyller. Her er Barbas hjørnekontor og Julia Varleys garderobe presist gjenskapt i én til én-format. Her er filmer, videoinstallasjoner, bilder, plakater og scenografiske objekter plassert etter en flytende, assosiativ logikk, men med en stram underliggende plan som du kan lese mer om i min reportasje i årets siste utgave av Shakespearetidsskriftet.

Husdramaraton

Jeg har mange ganger hyllet det uferdige fordi det byr på en transparens og en midt-i-spranget vitalitet som sluttresultatet ofte mangler. Det er noe spesielt ved å få et innblikk i en kunstnerisk skapelsesprosess som er i sin spede begynnelse, slik man får på Dramatikkens hus sitt årlige Husdramaton, i år preget av at husets mangeårige kunstneriske leder Line Rosvoll på rituelt vis sendte oppdraget videre til sin etterfølger Camara Lundestad Joof. Husets dramatikere får her sine arbeider knyttet tett opp til det som jo er meningen med dem: Å vises for et publikum. Mange av arbeidsvisningene hadde kun hatt en prøvedag. Mange av dem var preget av en smittende åpenhet og livslyst og hele evenementet av en inviterende og omfavnende stemning som gjorde ferden videre ut i høstmørket til en vandring inn i soloppgangen.