Roman eller dramatikk?

«Ho spør om ikkje eg elskar Summertime, ja, seier eg..»

Are er redningsløst forelska. Han flyter inn i mobilopptaket av Kine som danser rundt på stuegulvet hans, kun iført et laken:

«.. ho reiser seg og sig ut på golvet, tar etter meg og eg lar meg dra. Eg sig inn i Summertime, eg òg. Vi kjem heilt nære og ho legg fingeren på leppene mine. Hush, seier ho.

Ja, kviskrar eg.

Kva synest du eigentleg, spør ho. Om kva? seier eg. Om meg! svarer ho»

Dramatiker par excellence

Maria Tryti Vennerød er dramatiker par excellence. Siden begynnelsen av 2000-tallet har hun år for år sendt ut en jevn strøm av tekster hvor hun har finslipt dramakunsten og håndverket sitt. Det jeg i 2018 skrev om skuespillet hennes Goliat, en «poetisk, stramt organisert tekst med mange åpninger og potensial for fortolkninger», må nærmest kunne kalles et varemerke. Dette kan hun. At hun etter over 20 år som dramatiker vil utforske andre formater er som det skal være. I fjor kom dermed hennes første roman, Nære relasjonar, ut. Den umiddelbart litt flate tittelen skriver seg fra det offisielle begrepet «vald i nære relasjonar», som brukes av alt som finnes av institusjoner og fagfolk over det ganske land. Vennerød fikk ideen for ti år siden da hun møtte en mann som hadde blitt utsatt for vold fra sin kjæreste. Siden kom kjønnsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen på banen og nærmest ga henne en bestilling med utgangspunkt i hans eget forskningsprosjekt om «vold mot menn i nære relasjoner». En tidlig versjon av romanmanuset har ligget til heving på Det Norske Teatret siden 2020 og underveis blitt bearbeidet til en sceneversjon ved hjelp av mange gode krefter. Deriblant regissør for anledningen, Marie Blokhus, skuespiller ved Det Norske Teatret. Det handler altså om noe som liksom per definisjon ikke finnes: Kvinners vold mot menn. I Nære relasjonar er Are offeret. Men først liker han det: «Da Kine slår første gongen, og dei blir forsonte igjen etterpå, får han kjensla av at han aldri har vore så nær nokon før», som det står i romanens vaskeseddel og teatrets programtekst. Setningen trigger forventningene mine om et drama som tar opp i seg den potensielle kompleksiteten i et sånt forhold. Hva hvis mannen er fornøyd med tilstanden? Hva om volden er ønsket og han trives med den? Er vold alltid negativt/destruktivt?

Hoppende, våryr, hyperforelska

Gradvis skrur det seg til. I likhet med mange kvinnelige ofre tar mannen overgriperen i forsvar. I tillegg setter han sin mannlige ære i ikke å ta igjen. Are (Christian Ruud Kallum) starter ut som en hoppende, våryr, hyperforelska fyr og ender opp et par timer seinere som en skygge av seg selv, et skall, en mann uten egenskaper, tømt for selvtillit. Mellom disse to ytterpunktene ligger det en heftig og emosjonell berg- og dalbane, et stort arbeid, hvor hele viften av følelsesmessige uttrykk er i bruk. Kallum er i besittelse av en skjørhet og en gjennomsiktighet som passer den følsomme, myke mannen han framstiller. Begrensningene som ligger i lavbudsjettarenaen Scene 3 er også denne gangen blitt maksimalt utnyttet. Det hele utspiller seg i et rom i rommet, et slags chambre séparée med plass til et fåtall publikummere, med vegger av papir som brukes til å eksponere mobilvideo-opptakene av parets samspill og til å skjære hull i slik at det skapes dybde.  Mye er på plass. Og likevel sitter jeg igjen ganske så uberørt. Jeg tenker umiddelbart at kanskje det bare er meg? (slik Are tenker når Kine slår ham). Nå er jo jeg for lenge siden lykkelig ferdig med den fasen som Are og Kine er midt oppi: De «unge voksne» i etableringsfasen, med alt det medfører av desperat kamp for å ta vare på seg selv midt i den omveltningen de befinner seg i. Kanskje jeg ikke befinner meg i den berømte «målgruppa».

Følelsen av bestillingsverk

Kan så være, men i så fall bekrefter det bare følelsen av bestillingsverk. Som jeg ikke har noe prinsipielt i mot, enten bestillingen kommer utenfra eller fra en selv, så lenge man ikke får følelsen av at det er det det er. Men enda større er følelsen av en tekst som ikke har bestemt seg for om den skal være roman eller dramatikk. Mesteparten har form av en monolog fra Are, hvor han forteller og beskriver over en lav sko. Forsøksvis balanseres dette tell – don’t show-perspektivet av de flytende videoopptakene som går på papirveggen bak Are og av Christian Ruud Kallums ekspressive og i seg selv fine spill. Det er masse temperament, glede, fortvilelse, usikkerhet, hopping og skriking. Men i stedet for å gi innhold til teksten framstår det som en påtrengende pynting av brura. Mengdene av informasjon som er ensidig lagt i munnen til Are vitner om at teksten enten ikke er ferdig bearbeida som dramatikk eller at den skulle forblitt på sidene i romanen. At kvinners vold mot menn løftes fram i offentligheten, bidrar til å øke kunnskapen om og innsikten i en del av menneskelivet som har blitt fortrengt av det dominerende narrativet om menns fysiske overlegenhet og vold mot kvinner. I Nære relasjonar kommer Maria Tryti Vennerød med et forslag til en konkret historie om hva som trigger kvinnens voldsutøvelse. Jeg har ikke lest romanen, men jeg mistenker at det er den man bør ty til for å få fullt utbytte av teksten, kanskje sammen med Jørgen Lorentzen, Claes Ekenstam og Marianne Inez Liens rapport «Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner». Når kompisen Gard (Oddgeir Thune) innimellom kommer på banen, får vi en kjærkommen lavfrekvent kontrast til Ares mange følelsesutbrudd. Kine (Josefine Frida Pettersen) flyter vakkert og uttrykksfullt over bakveggen, og arbeidskollega Benedicte (Tiril Heide-Steen) dukker innimellom opp for å minne den lidende hovedpersonen om at det finnes et liv utenfor bobla han befinner seg i. Dynamikken som ligger i dette understreker at Are er sørgelig aleine og fanget i den ødeleggende offerlogikken i det voldelige forholdet. Men det forrykker ikke hovedinntrykket av en regissør, en dramaturg og et ensemble som ikke har greid å finne en løsning på en tekst som i utgangspunktet ikke er skapt for scenen.