Babelsk omfavnelse av menneskelig samhørighet

– Man trenger ikke forstå hverandre hundre prosent. Jeg tror det er umulig. Men man kan skape rom der folk får lyst og har mulighet til å lytte, sa Maritea Dæhlin i et intervju i Dagsavisen knyttet til hennes «koronaforestilling» I guess you have a lot of questions. A bedtime story. Det var en, ja nettopp, bedtime story, som ble avspilt over høyttaler for gjestene på et hotell natta igjennom under fjorårets utgave av Oslo Internasjonale Teaterfestival. Det handlet blant annet om det hun kalte «kompleks lytting», om hvordan språklig kommunikasjon handler om så mye mer enn å konkret forstå de spesifikke sammensetningene av ord som blir sagt. Om at lyden av ordene og rytmen som skapes i måten de avleveres på, kan være like og vel så viktige bestanddeler i den totale måten vi forstår hverandre på. Inkludert det vi kaller misforståelser.

Kapittel to Med Originally A Plant tar hun det hele videre. Det er nærliggende å se den som et slags kapittel to i forlengelsen av gjennombruddsforestillingen I WANT TO BE TRADITIONAL. Også der handlet det mye om språk. Hun lekte med det i en tempofylt, fragmentarisk veksling mellom norsk, engelsk og spansk. Det gjør hun også nå. Det fascinerende med akkurat det er at hun helt tydelig har tatt et steg videre, samtidig som hun befinner seg i det samme universet. Ursula Lascurains visuelle uttrykk den gangen, på terskelen til pandemien, i I WANT TO BE TRADITIONAL, var fargerikt, spektakulært og veldig ritualistisk. Nå er det tatt betydelig ned i Jakob Oredssons og Felipe Osorio-Guzmáns mer dempa, men utrolig presise og dynamiske uttrykk.

Maritea Dæhlin kommer svakt til syne bak et forheng. Hun stavrer seg fram forsiktig og med stort besvær på en slags klogger, litt som Bambi på isen, mens hun snakker lavmælt og nølende på sine tre språk om at hun er en plante, og hva det innebærer. Etter hvert frigjør hun seg fra byrden av kloggene og den greina hun bærer på hodet. Hun så å si fødes til et menneske som går normalt på to bein fram foran sceneteppet, hun henvender seg til oss, forsøker å forklare. Men hvordan forklare en fragmentert virkelighet? Jo, ved å vise den, ved å snakke like fragmentert.

Interaktivt element Som sist inneholder forestillingen et interaktivt element, men denne gangen mye mer omfattende. Hun vil ha fem publikummere ned på scenen. Noen er ikke vanskelige å be. Selv kom jeg i skade for å løfte høyre hånd for å klø meg på kjaken og mer skulle ikke til. Dermed fant jeg meg selv noen minutter seinere i et slags talekor sammen med blant andre Hina Zaidi og Camara Joof. Jeg var med andre ord delvis med på den forestillingen jeg her anmelder. Teksten, eller diktet, vi blir instruert til å si fram, rommer en slags evolusjonær «av-plante-er-du kommet-og-til-plante-skal-du-bli»-fortelling. Vi er her, ved siden av hverandre.

Et dramatisk vendepunkt kom i form av en intens, rytmisk, kaotisk og lang tirade basert på et kjent sitat av Karl Marx fra essayet Louis Bonapartes Attende Brumaire: «They cannot represent themselves, therefore they must be represented». Her reflekterer Marx over Louis-Napoléon Bonaparte – en slags Trump og kanskje Putin for sin tid – sitt kupp i Frankrike i 1851. Hensikten med essayet var i følge Marx å «demonstrere hvordan klassekampen i Frankrike skapte omstendigheter og forhold som gjorde det mulig for en grotesk middelmådighet å spille en helt.»

Her demonstrerer Maritea Dæhlin sine ekstreme vokale ferdigheter hvor sitatet, som jo i seg selv er meningstungt nok, forvandles til en dadaistisk rant med mengder av mulige meninger i en babelsk omfavnelse av menneskelig samhørighet.

Klassisk avantgarde Med sine familierøtter i Norge og Afrika og oppvekst i Chiapas sør i Mexico legemliggjør Maritea Dæhlin en globalisert, mangfoldig, flytende identitet. Samtidig opplever jeg at hun har tydelige røtter i et klassisk avantgardistisk visuelt og språklig univers med sterk latin-amerikansk forankring. Hun uttrykker sånn sett en fascinerende kombinasjon av noe kjent og ukjent: Hun snakker fra en posisjon et sted, og/eller flere steder, i verden som både binder og frigjør. Hun er fanget i flere språk om gangen, i flyt mellom flere verdensdeler. I sitt arbeid beveger hun seg i et kontinuerlig spenningsfelt mellom det personlige og det kollektive, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom det rituelle og det trivielle, mellom det visuelle og det tekstlige.

Originally A Plant er preget av en sterk vilje til å kommunisere, forstå og inkludere, men også til å skape undring og motstand, og kanskje til og med ubehag. Forestillingen gjennomstrømmes av en alle steds nærværende humanisme som griper, pirrer, kjæler – og smeller inn i hjernebarken og sanseapparatet.