La den gamle vin blomstre

I fjor markerte Skeivt kulturår at det var 50 år siden homofili ikke lenger var forbudt ved lov i Norge. Den generasjonen homofile som blir gamle nå, er de første som har levd hele sitt voksne liv etter at denne loven trådde i kraft. De er den første generasjonen skeive som, til tross for fortsatt diskriminering og idealiseringer av det heteronormative familielivet, har normalisert å kunne leve åpent. De siste årene har det vært nyhetssakerom eldre som går tilbake i skapet når de blir gamle fordi det ikke er rom for skeive livshistorier på sykehjem og i eldreomsorgen. Når jeg ser Ulf Kompanis forestilling Turning Vinegar into Wine, tenker jeg at dette er mennene som skal sprenge veien i alderdommen, de som skal vise frem hvordan et homofilt livsløp ser ut uten skam og uten å føle behov for å ta hensyn til den gode stemningen på seniorsenteret. Ulf Nilseng er én av Norges tydeligste og mest særpregede koreografer. Denne gangen har han med seg tre menn, Amund Ulvestad, Øyvind Jørgensen og Marius Kjos, på scenen. Ingen av dem er pur unge, men de er alle i ulike aldre. Publikum er plassert i en ring rundt scenegulvet på Studioscenen på Dansens Hus. I Corentin JPM Levens scenografi er det plassert en haug med falmet hvitt stoff i det ene hjørnet av scenen. Det ser litt ut som om det har inntørkede flekker av kroppsvæsker på seg, flere av stoffstykkene er gulnede av svette, og enkelte av dem har små flekker av det som ser ut som gammelt, størknet blod. I denne haugen ligger Kjos. Han, og de tre andre, som etter hvert kommer frem, er kledd i undertøy som nesten går i ett med huden. På den måten er de både nakne og påkledde på én gang. Ulvestad legger seg på alle fire på gulvet i det som ser ut som en utgangsposisjon for dans eller bryting. Nilseng retter litt på føttene hans, som en pirkete danselærer, før han kryper inn mellom bena på Ulvestad og sakte drar seg frem. Bevegelsene gjennomføres på en direkte måte uten elementer av flørt eller spenning. Dette gjør at berøringene og bevegelsene oppleves som intime, men ikke seksuelle. Det betyr ikke at ikke også seksualitet undersøkes og utfordres i forestillingen, men den formidles mer som et personlig anliggende uten i stor grad å være knyttet til en relasjon til andre. Nilseng ruller ut en glinsende matte, og etter hvert dekkes den av de falmede og gulnede tøystykkene. På et tidspunkt står han midt på matten og prøver ut ulike positurer. Han beveger seg sakte, som en skøyteløper som stivner, og minner litt om den greske antikke statuen Diskoskasteren. Han flekser musklene som på jakt etter et klassisk maskulint og ungdommelig kroppsideal. Det er som om han søker mot kroppslig bekreftelse og anerkjennelse. I dette ligger det også et ønske om å bli begjært, om å være seksuelt attraktiv innenfor noen ganske begrensende idealer og dermed kan det kanskje også ses på som en kamp mot tiden. Nilseng kler på et tidspunkt på seg et korsett. Som symbol er korsettet nesten selvforklarende i og med at plagget eksisterer bare for at kvinner skulle få lide seg til skjønnhet og livsfarlige midjer. Men her får det også et kjønnet perspektiv som viser til begjærets kompleksitet hos den feminine mannen. Som motsetning til dette er Øyvind Jørgensen plassert på siden av scenen med et dobbelt vaffeljern. Mens det på gulvet drives utforskning av kroppens plass i begjæret i den aldrende kroppen, utfører Jørgensen den koseligste av alle handlinger når han steker vaffel etter vaffel. Det lukter vafler i hele rommet, og Jørgensen ser tilforlatelig bestefaraktig ut der han utfører de nesten mekaniske og hverdagslige vaffelstekingsbevegelsene med en dansers kroppskontroll og -bevissthet. Etter en god stund, når stabelen med vafler har fått litt høyde, tar han den i hendene og går ut på gulvet. Han viser seg frem, holder vaffelstabelen opp og begynner å plassere vafler rundt omkring på kroppen. Igjen virker det som et uttrykk for ønsket om bekreftelse, og måten vaflene legges rundt på kroppen på knyttes til det samme ønsket om å bli begjært og sett selv om man har nådd vaffelstekingsalderen.

Dramaturgisk sett er forestillingen dynamisk. Jeg tar meg selv flere ganger i å ønske at den skal vise frem mer styrke siden så mange av disse scenene som knytter seg til ønsket om bekreftelse og begjær kjennes sårbare og usikre. Men hver gang jeg tenker det, blir tanken avløst av scener som tar makten tilbake og der danserne viser at de er sterke, som for eksempel når tre av aktørene danser synkront i en dans der de minner om konger eller når scenen eksploderer i et skumparty. Det er også partier der det utvises en danserisk virtuositet, som for å si at de fremdeles har det i seg. Nilseng selv tar for eksempel piruetter rundt i rommet med en kroppskontroll de færreste sekstiåringer, eller for den saks skyld hvem som helst andre, har. Mye av forestillingen gjøres av godt lyd- og lysarbeid. Amund Ulvestad er med som aktør, men har i hovedsak rollen som lyddesigner. Han jobber live, og lager et lyddesign som i stor grad består av knitrende lyder og mer musikalske partier, men som i sin abstraksjon bidrar til å åpne rommet og tilføre koreografien og bevegelsene spenning og undring. I tillegg spiller Magnus Mikaelsens lysdesign en viktig rolle i å skape atmosfæren i rommet. Det endrer seg hele tiden og kommer stadig fra nye vinkler, fra under stolene kommer det for eksempel plutselig et sterkt, varmt lys som står i sterk kontrast til et senere blått lysdesign fra taket. Sammen skaper denne dynamikken i lyset et rom som er i stadig forandring og som gjør at ingenting i estetikken føles konkludert eller ferdig. Til tross for dynamisk koreografi, dramaturgi og lyd- og lysdesign, skulle jeg noen ganger ønske at forestillingen ble litt lengre i enkelte elementer og ikke hele tiden ville videre. Jeg savner også noe mer aggresjon, for selv om flere av elementene som er basert i sårbarhet veksler med scener med mer styrke, opplever jeg at forestillingen har noe sørgmodig og overgitt ved seg. Scenen med skumfesten har et nesten nostalgisk preg som kler prosjektet godt fordi det er så livsbejaende, og, antar jeg, er en kommentar til homokultur, men det mer sorgfulle i disse partiene kunne fint gitt plass også til et sinne. I programteksten står det: «En gruppe homofile mannskropper har tatt bolig i et rom. De er i ulike aldre, men de blir alle eldre – hele tiden, minutt for minutt.» Den første setningen knytter seg konkret til det som skjer på scenen og gjenspeiler min opplevelse av forestillingen som personlig og som basert i dansernes egne følelser og forventninger til livet. Men, som den andre setningen antyder, er det ikke bare danserne på scenen som blir eldre. I møte med forestillingen tenker jeg først at jeg selv ikke er en del av den aldringsprosessen jeg ser på scenen, men når jeg undersøker etterpå og ser at Ulvestad er et helt år yngre enn meg, må jeg jo innrømme at heller ikke jeg er immun mot å eldes. Bredden i den kroppslige alderdomserfaringen forestillingen presenterer blir dermed svært personlig, men bærer også med seg noe allment og sier noe presist om menneskets opplevelse av forgjengelighet. Samtidig er det den skeive erfaringen som løfter forestillingens agens og vilje. Det er den som gjør den politisk, og det er behovet for å bryte barrierer og å trå over antatte grenser som gjør den vakker og tiltrengt. Det er noe med forestillingens spisse albuer som gir den iboende sårbarheten et befriende utløp. Tittelen, Turning Vinegar into Wine, antyder at noe har surnet, og selv om det er klisjé å si at eldre folk er som årgangsvin, så er det jo, hvis vi skal bruke tittelens bilde, klart at en god del vin blir bedre med årene. Hvis den blir til eddik er det vel fordi den enten er blitt oppbevart feil eller fordi den ikke var spesielt god i utgangspunktet. Forestillingen går i rette med en ungdomsfiksering, men er det noe som kommer frem i denne forestillingen er det at det er mulig å heve seg over den. Nilseng er god på balansene mellom styrke og sårbarhet, og måten det kommer til uttrykk i forestillingen er det noe modent og rolig over. Kanskje er det ikke alltid den nye vinen som blomstrer heftigst.