Insisterende kraft

I det svakt opplyste scenerommet på Black Box teater kan jeg skimte konturene av en pustende skikkelse pakket inn i det som likner halvveis gjennomsiktig plast bakerst i scenerommet. Det er kroppsdeler og tøystykker side om side. Teksturen på det halvgjennomsiktige materialet gir meg tydelige assosiasjoner til kokongene larver i naturen spinner rundt seg selv før de går over i puppestadiet. Det er utøver Corentin JPM Leven som er viklet inn i materialet, og langsomt begynner han å rulle seg ut av plasten fram til midten av scenegulvet. Det plastliknende materialet blir liggende der som et kvadratisk teppe. Torsoen til Levens nakne kropp er kledd i et tynt lag med transparent stoff, og han smyger seg krypende bort til den ene sceneveggen på en måte som får ham til å smelte sammen med rommet.

Den skeive kroppen Forestillingen Birds of Ill Omen er den andre soloforestillingen til den Oslobaserte franske regissøren, scenografen og skuespilleren Corentin JPM Leven. Den er en fortsettelse på hans første forestilling med tittelen +-, der han tok utgangspunkt i sin egen sorg da han ble diagnostisert med hiv og forsøkte å formidle ikke bare egne erfaringer, men også den kollektive historien om hiv og aids. I programteksten til Birds of Ill Omen står det blant annet at «historisk har den homofile blitt plassert som en skikkelse som forstyrrer naturens orden og som kan straffes fra høyere vrede. Hvordan kan den skeive kroppen identifisere seg selv når den på den ene siden har blitt definert av medisinen og på den andre av folkelig fabulering?». Med andre ord er forestillingens tematiske omdreiningspunkter både sykdom, skam, sykeliggjøring av den skeive kroppen og identitetsspørsmål.

Leven jobber i krysningspunktene mellom scenografi, musikk og koreografi, og forestillingen har et karakteristisk visuelt språk der kostymene, musikken, scenografien og kroppen ofte synes å være nærmest likestilte elementer i helheten. Kontrasten mellom den nakne, sårbare kroppen og en påkledd kropp som blir en del av scenografien til Ann Mirjam Vaikla slik at det oppstår skulpturelle kvaliteter, skaper sterke bilder underveis som fester seg og gjør inntrykk.

Visuelt sterkt Allerede i begynnelsen av forestillingen virkeliggjøres et slikt markant visuelt bilde når Leven transformeres til en hybrid av dyr og menneske: Like etter han har krøpet til den ene sceneveggen, begynner han å ta på seg flere trange, hvite korsetter på overkroppen og hoftene. Han ikler seg også lårhøye støvletter: Den ene støvletten har stiletthæl og er i svart lakk, mens den andre har brun, tykk pels. Han fester et bånd med blomster over øynene og plasserer en sølvfarget bursdagshatt foran munnen. Akkompagnert av komponist Kim Reenskaugs synthbaserte, elektroniske, bassdunkende musikk, står Leven midt i scenerommet og skifter positur i takt med blinkende strobelys. Det er som om hvert korte øyeblikk scenen er opplyst gjør at den totale mørkleggingen i mellomtiden virker desto mer fryktinngytende.

Sekvensen er nærliggende å lese som en lek med ulike roller. Det komiske ved Levens litt stavrende uttrykk i de høye hælene blandet med en positur der han holder hatten foran munnen som i et voldsomt og desperat skrik, skaper et ubehagelig alvor og en interessant tvetydighet. Hatten likner et nebb og gir meg assosiasjoner til pestleger fra middelalderen som var kledd i masker formet som nebb for å beskytte seg mot smitte.

Dramaturgien i forestillingen er langsom og gir mye rom til Levens kropp som stadig endrer seg i samspill med kostymene og scenografien. Til tross for det dvelende tempoet, blir jeg flere ganger overrasket over materialet og retningene det tar. Det kraftfulle erstattes med en gjennomtrengende sårbarhet når Leven tar av seg stiletthælene og korsettene og beveger den nakne kroppen ut i en spagat med ryggen vendt mot oss og flere andre ulike stillinger på gulvet. Når han litt senere pakker ut en rekke store klær i en vokset, stiv kvalitet, og én etter én tar på bukseben og ermer, og til slutt en krave som dekker ansiktet, forsvinner han så mye inne i materialene mens han ligger på gulvet at det jeg ser er en skulpturell form. Når han deretter sakte beveger seg fram og tilbake nede på gulvet inne i klærne mens han begynner å synge med en nydelig, lys stemme, oppstår det en helt egen, intens og underlig verden inni forestillingen. Jeg blir overrumplet av den sorgtunge stemningen og kroppen på scenen som søker etter en form og et uttrykk.

Personlig bekjennelse Underveis skjer det noe avgjørende som fører til at forestillingen med ett oppleves som den er resultatet av en insisterende, akutt indre nødvendighet: Leven går bort til et sirkelformet lite bord like ved scenekanten og virker nervøs når han forteller at han skal lage en drink som heter blowjob til oss. Han fordeler Amaretto og Bailey’s med varierende hell i små glass til publikums latter, og topper med krem fra sprayboks. Han deler ut drinkene til de som vil ha, og setter seg naken ned ved publikumsamfiet. Vi skåler og han begynner å snakke, som i en personlig bekjennelse: «I am the trash, the dirty, the perv, the risk, the threat, the un-pure, the fear, the survivor […]». På denne måten setter Leven ord på skammen knyttet til hiv-diagnosen og på andres menneskers potensielle frykt og fordommer.

Kanskje oppleves øyeblikket også blottleggende fordi jeg ikke kan unngå å se det i sammenheng med et lydopptak av den kjente homoaktivisten Kim Friele (1935-2021) som spilles av fra en båndspiller tidligere i forestillingen og skaper en ramme rundt materialet og situasjonen. I opptaket sier Friele noe sånt som «Homofile menn sutrer. Vi lesbiske ber – kan vi ikke snakke om hvordan vi kan ha det bedre i forhold, i seksualiteten? Vi trenger et nytt menneskesyn». Sitatet gir ikke bare uttrykk for indre splittelser i homomiljøet, det forteller noe om hvordan lesbiske kvinner og homofile menn har blitt oppfattet ulikt gjennom historien.

Øyeblikket publikum inkluderes gir en ekstra nerve til materialet, og jeg tenker at noe avgjørende står på spill. Samtidig skulle jeg sett at relasjonen mellom utøver og publikum ble utnyttet i større grad og at den plutselige nærheten og konfrontasjonen ble brukt enda mer aktivt i formatet som helhet. Det er noe uforløst over denne sekvensen i den dramaturgiske helheten. Jeg blir sittende å tenke at det finnes enda mer eksplosivitet i Levens forhold til materialet som han kunne hentet fram ved å utforske publikumskontrakten ytterligere.

Betydningsfullt synliggjøringsprosjekt Til tross for dette gjør bruddet likevel at visualiteten i sekvensene som følger etterpå virker sterkere. Variasjonene over forestillingens billedverden som kretser mye rundt transformasjon, sykdom og motsetningene mellom liv og død, får en skarpere valør. Når Leven trekker frem en gardin bestående av tøystykker i en rødbrun farge fra bakerst i scenerommet og stiller seg foran denne slik at gardinene og han selv blir levende projeksjonsflater for en video av en død gribb full av krypende fluer, skaper det ubehag i meg. Mot slutten setter han seg naken ned og begynner å vaske seg med hvitt vann fra en bøtte, men vannet gjør ham ikke ren. Isteden danner det et skall utenpå huden som han river av i små remser og legger ut på scenegulvet. Det siste bildet som blir sittende i meg er den lyssatte blodposen som henger fra taket og drypper bloddråper ned på en liten boks med glasskår til lyden av et fast, jevnt pulsslag som går og går. Sykdommen blir værende som en insisterende, dunkende kraft.

For meg som ikke har sett Levens tidligere arbeider, er det som blir stående igjen i etterkant nettopp styrken i de enkle, men sterke bildene det visuelle uttrykket skaper i samspill med koreografi og lyd. Formatet og bildene i forestillingen er enkle og stramme, men gjennom Levens tilstedeværelse i rommet og bevegelsesspråket åpnes likevel et stort assosiasjonsrom rundt den skeive kroppen som går i mange retninger. Det gjør Birds of Ill Omen til et betydningsfullt synliggjøringsprosjekt.