S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 12. oktober 2023

Kulturbudsjett i dyrtid

Skjermbilde fra Kultur- og likestillingsdepartementets fremlegg av Statsbudsjettet for 2024.


Publisert
12. oktober 2023
Sist endret
12. oktober 2023
Tekst av

Kommentar Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/kulturbudsjett-i-dyrtid
Facebook

(Ingen innlegg)

Det er en lettelse at den nye ordningen for etablerte scenekunstnere skal forvaltes av Kulturfondet, men de friske midlene løser ikke alle scenekunstfeltets problemer.

Da kulturminister Lubna Jaffery la frem kulturbudsjettet for 2024 på Henrik Ibsen Museum og Teater fredag 6. oktober, sa hun at dette kulturbudsjettet er det største noensinne. Det totale kultur- og likestillingsbudsjettet for 2024 er på 24,5 milliarder kroner, og det er en økning på 5% fra 2023. Samtidig har konsumprisindeksen økt med 3,3% siden september i fjor, og det økte utgiftsnivået påvirker alle kulturaktører. I konsumprisindeksens oppdeling i områder er indeksen for kultur og fritid økt med 9,8%, noe som betyr at de økte utgiftene er spesielt merkbare i kultursektoren og for publikum. I statsbudsjettet legges det til grunn en prisvekst på 3,8 %. I budsjettdokumentet fra Kulturdepartementet står det at det å utjevne forskjeller og sikre like muligheter til deltakelse, er grunnstener i kulturpolitikken. I lys av prisutviklingen tror jeg departementet og statsråden på det. Det er allikevel et spørsmål om dette budsjettet virkelig monner når det gjelder å få det til, og om både kunstnere og publikum kan forvente seg en faktisk vekst i midler og tilbud. Det aller meste står nemlig på stedet hvil. Som direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO), Morten Gjelten, skriver i sin kommentar til budsjettet på NTOs sider, får NTOs medlemmer, institusjonsteatrene, -operaene og orkestrene, en lønns- og priskompensasjon på 3,6 %. Dette er 0,2 % mindre enn den prisutviklingen som legges til grunn i statsbudsjettet og bare 0,3% mer enn økningen i konsumprisindeksen. Under den forrige regjeringen ble scenekunstinstitusjonene omfattet av statens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformer (ABE) som gjorde at de ikke skulle kompenseres for lønns- og prisvekst. I løpet av åtte år med denne politikken fikk teatrene stadig dårligere økonomi, men til tross for at den nye regjeringen sier at de har avskaffet reformene, har den ikke gjort opp for åtte år med tap. Institusjonene er dermed avhengige av en økning som er større enn prisveksten for å kunne opprettholde tilbudet. Her kommer også spørsmålet om billettpriser inn. Det er blitt dyrere for publikum å gå på teater, og høy pris er det største hinderet når det gjelder å gjøre scenekunsten tilgjengelig for alle. Hvis ikke bevilgningene til institusjonene øker, vil vi se et teater som stadig både må produsere mer kommersielt materiale og som det vil bli dyrere å oppsøke. Dette er allerede synlig nå, både i teatrenes programmer og dagens billettpriser. Ny ordning

Den store økningen til scenekunstfeltet kommer i den nye ordningen for etablerte kunstnere i det frie feltet. I forslaget til budsjett er det satt av 26 millioner kroner til denne ordningen som skal overføres til Kulturfondet og dermed forvaltes av Kulturrådet. Jo Strømgren kompani og Verdensteatret, de to kompaniene som har mottatt støtte over statsbudsjettet de siste årene, skal overføres til den nye ordningen. Det er dermed snakk om 20 millioner i friske midler. Det er mye penger, og det gir grunn til å juble. Litt i hvert fall. Akkurat nå handler debatten i stor grad om hvor disse midlene skal plasseres. Danse- og teatersentrum (DTS) og Norske Dansekunstnere (NoDa) har jobbet for en ordning for etablerte scenekunstkompanier helt siden basisfinansieringen ble omgjort til kunstnerskapsfinansiering i 2018. For dem har det vært av stor betydning at denne ordningen skal forvaltes direkte over statsbudsjettet, og særlig DTS er nå tydelige på at det er feil at pengene skal overføres til Kulturfondet. Jeg har tidligere skrevet flere kommentarer om finansiering og det problematiske i at en ny ordning for fri scenekunst skulle ligge direkte inne på statsbudsjettet, og jeg er oppriktig lettet over at Kulturfondet får midlene. (Ser for eksempel her, her og her.) Flere kulturministre har lovet at det skal komme en ordning på plass, men allikevel har den latt vente på seg. Jeg opplever det derfor som åpenbart at dette ikke har handlet om manglende vilje fra Regjeringen eller Kulturdepartementets side, men at det har vært umulig å finne en innretning på ordningen på statsbudsjettet som ikke bryter med forvaltningsprinsippene om armlengdes avstand. Dersom Kulturdepartementet hadde fått det til, er jeg sikker på at vi hadde sett ordningen tidligere. Plasseringen i Kulturfondet kan derfor ses på som en «plan B», men når jeg er lettet, er det blant annet fordi jeg er glad for at det ikke har gått så mye prestisje i saken at de har sett seg villige til å bryte med forvaltningsprinsippene. Samtidig som jeg er glad for plasseringen av midlene i Kulturfondet og for den substansielle økningen av tilgjengelige midler, viser disse pengene og den nye ordningen hvor uhensiktsmessig det er å lage et så topptungt fritt scenekunstfelt. Den største forskjellen på kunstnerskapsfinansiering og den tidligere basisfinansieringen er at det er lettere å få avslag etter ha vært inne på ordningen i en eller flere perioder. Selv om den tidligere 12-årsregelen, som tilsa at man ikke kunne motta støtte i mer enn 12 år, er fjernet, betyr det nå lite at man har hatt støtte en tidligere periode når søknadene vurderes. Det betyr at kompanier som har mottatt denne støtten og dermed er blitt gitt muligheten til å bygge seg opp, ansette produsenter, leie lokaler og gjennomføre turneer, plutselig kan oppleve å stå på bar bakke. Det er herfra ønsket om den nye ordningen kommer fra. Situasjonen enkelte kompanier blir satt i når de ikke får fornyet støtten, har vist at det er nødvendig å tenke nytt rundt finansiering, men jeg er usikker på om en ny ordning med veldig høye beløp til noen få kompanier er bærekraftig. Den nye ordningen må balanseres opp mot kunstnerskapsfinansieringen, og det er mulig at vi nå får to veldig store ordninger som sammen vil binde opp mange ressurser og blokkere for vekst nedenfra.

Vi vet ennå ikke hvordan den nye ordningen vil bli seende ut. De aktuelle fagutvalgene og sekretariatet skal utarbeide forslag til retningslinjer som skal vedtas av Rådet. Resultatene av dette arbeidet vil først bli klare i 2024. Det blir spennende å følge med på hvordan den nye ordningen skal balanseres opp mot Kulturrådets øvrige ordninger og hvordan kravene skal formuleres. Vi må få på plass ordninger som gjør det mulig å være scenekunstner gjennom en hel karriere og ikke bare i noen få år av gangen, og noen av disse ordningene må gi støtte til andre ting enn den rene kunstskapelsen. Selv skulle jeg nok ønske at disse nye friske midlene ble slått sammen med midlene fra kunstnerskapsfinansieringen til å øke rammene for prosjektstøtten til scenekunst og opprette en driftsstøtteordning og en produsentstøtteordning. Særlig driftsstøtteordningen bør være forutsigbar med noe automatikk i videreføring av støtten dersom alle krav er møtt, og i hvert fall noen av tildelingene kan godt øremerkes kunstnere som kan vise til lang fartstid og produksjon. Dette fremstår kanskje noe mindre sexy enn kjempebeløp til enkelte kunstnerskap, men det kan ivareta bredde, forutsigbarhet, kvalitet og fleksibilitet.

Bredde og styrke

I sin uttalelse om statsbudsjettet og den nye ordningen, skriver direktør i DTS, Hege Knarvik Sande, at det frie scenekunstfeltet trenger flere ben å stå på. Det er viktig å merke seg at Kulturrådet består av en rekke ulike fagutvalg og at medlemmene i fagutvalgene bare sitter i to år av gangen. Det er derfor høy utskiftning av kompetanse og preferanser blant fagfellene. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at Kulturrådet ofte kan oppleves som en sjefskurator som i praksis bestemmer hva som vises på scenene til de programmerende teatrene. I økende grad gjelder dette også de produserende teatrene som samarbeider med frie grupper. Allikevel tror jeg ikke alternativet er at Kulturdepartementet tar et eget kuratoransvar selv om det hadde blitt opprettet en "sakkyndig komité", som DTS argumenterer for.

For å oppnå maktspredning bør det institusjonelle kuratorleddet også styrkes. Både de produserende og de programmerende teatrene kan, med god nok økonomi og de rette insentiver, være betydningsfulle samarbeidspartnere og kuratorer for kunstnere i det frie feltet. De programmerende scenene bør få økte midler for å kunne gå inn som reelle coprodusenter også der kompaniene selv ikke har midler til å finansiere en hel forestilling. Det er i hvert fall sikkert at en svekket institusjonsøkonomi ikke tjener den helheten det norske scenekunstfeltet er. Igjen er det sikkert litt usexy å ønske seg en vedvarende styrking av det etablerte, konservative og trauste. Men faktum er at det bare er gjennom en sterk grunnmur den kunstneriske utforskingen kan skje. Vi trenger institusjoner som har evner og muligheter til å lage et sterkt kunstnerisk program og tilby det til priser folk har råd til å betale. Dersom teatrene er redde for at de ikke kommer til å tjene nok penger på billettsalg, er kunstnerisk risiko det første som forsvinner. En sterkere institusjonsøkonomi vil påvirke hele scenekunstfeltet, men det viktigste er at det bygges grunnmurer overalt. De nye 20 millionene er virkelig gode nyheter, og jeg håper midlene vil bidra til at det blir mulig å bygge grunnmurer også i det frie scenekunstfeltet. Det får vi til gjennom armlengdes avstand, styrking av eksisterende infrastruktur, og rettferdige ordninger som sikrer både forutsigbarhet og kunstnerisk nyskapelse.


Debatt
Ja takk, alt sammen - og nye friske midler hvert eneste år - eller?

Nå må vi tørre å ta debatten om hvordan vi skal prioritere mellom gode formål, så lenge det er langt fram til det legges så mange penger på bordet at vi kan enes om at det er nok.

av Knut Alfsen
Nyheter
Tilskotsordning for etablerte scenekunstgrupper

Regjeringa foreslår å sette av 26 millionar kroner i Norsk kulturfond til den nye ordninga.

Kommentar
Kunstnersskapsstøtten og fortellingen om den

Det er på tide å tenke helt nytt rundt Kulturrådets ordninger for fri scenekunst og avskaffe kunstnerskapsfinansieringen.

av Julie Rongved Amundsen
Kommentar
Kunstnerskapet eller livet?

Hvis du er cowboy i det ville vesten og blir overrasket av landeveisrøvere som roper «penga eller livet?» skal svaret være lett. Men hva hvis du er en etablert fri scenekunstner i Norge i 2020?

av Julie Rongved Amundsen

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no