Ja takk, alt sammen - og nye friske midler hvert eneste år - eller?

Det frie scenekunstfeltet ønsker seg en støtteordning for etablerte kompanier som skal dekke kunstnerisk produksjon, administrasjon og drift av kompaniet - samt formidling. Ordningen skal treffe et vidt spekter av kompanier og være ubyråkratisk. I forslaget til statsbudsjett som regjeringen la fram på fredag er det satt av 26 millioner kroner til en støtteordning for etablerte kompanier. Dette er i hovedsak friske midler (selv om det signaliseres at de gruppene som i noen år er blitt finansiert direkte over statsbudsjettet heretter skal omfattes av ordningen). Dette er en god nyhet – selv om det fortsatt er grunn til å spørre om beløpet er stort nok til å oppfylle alle våre dømmer. Hva som er nok må jo alltid sees i forhold til noe annet:

-Er beløpet stort nok til at støtteordningen kan omfatte alle etablerte kompanier? – Neppe!

-Er beløpet stort nok sett i forhold til antallet tilskuere som ser forestillingene som produseres i det frie scenekunstfeltet? – Kanskje …

-Er beløpet stort nok sett i forhold til andre kulturposter på statsbudsjettet? – Det avhenger av hvem du spør.

En annen utfordring er at drømmene til kunstnerne står i motsetning til hverandre. Dersom tilskuddet skal dekke kunstnerisk produksjon, krever det at det blir gjort en skjønnsmessig kunstnerisk kvalitetsvurdering. Alle er enige om at det bare er kunst av topp kvalitet som skal støttes. Men der stopper enigheten. Et mangfold av scenekunstuttrykk blir også vurdert etter et mangfold av kvalitetskriterier. Det fører til sterkt føleleseladede meningsutvekslinger hver gang penger blir fordelt, og ikke minst fører det til et veldig byråkratisk system med omfattende søknadsprosesser og grundige behandlingsrunder i store utvalg. Jeg ser ikke hvordan kunstnerisk kvalitetsvurdering kan kombineres med lite byråkrati.

Hvis et mangfold av kompanier skal omfattes av tilskuddsordningen, forutsetter dette at nye kompanier må komme inn jevnlig. Dette fører, som vi har sett med «basisordningen», til at det enten må tilføres nye friske midler hvert år eller at noen kompanier tas ut av ordningen. Begge deler har vist seg vanskelig å gjennomføre.

En annen samfunnsøkonomisk utfordring i det frie scenekunstfeltet er at mange forestillinger bare spilles noen få ganger. Konsekvensen er at produksjonskostnadene blir veldig høye i forhold til hvor mange som ser forestillingen. Det er ikke vanlig at kompaniene selv disponerer spillelokaler og arrangerer visning av sine egne forestillinger. Det normale er at andre kulturarrangører påtar seg denne oppgaven. Derfor er det et spørsmål om formidling av fri scenekunst hører hjemme i denne tilskuddsposten.

Regjeringen sier ikke noe i budsjettfremlegget om hvordan den nye tilskuddsordningen skal innrettes. Etter mitt syn bør ordningen spisses slik at den prioriterer å realisere noen av ønskedrømmene, og ikke alle.

-Midlene må ikke smøres så tynt utover at hvert kompani bare får «smuler». Derfor må terskelen for hva som er et «etablert» kompani settes ganske høyt.

-Det finnes allerede flere støtteordninger for produksjon av scenekunst i det frie feltet. I stedet for å inkludere tilskudd til kunstnerisk produksjon i den nye ordningen for etablerte kompanier, bør disse eksisterende ordningene tilføres friske midler.

-Støtte til formidling av fri scenekunst bør skje gjennom en separat ordning hvor kulturhus og andre profesjonelle arrangører kan søke tilskudd. Da blir det disse kulturaktørene som bestemmer hvilke forestillinger de ønsker å formidle.

-Etablerte kompanier bør få tilskudd til å drive profesjonell virksomhet også administrativt gjennom en ny regelstyrt ordning for driftstilskudd. Det kan utarbeides objektive regler for hva som er et etablert kompani i det frie feltet, hvor parameterne kan være organisasjonsform, antall år i kontinuerlig drift, årlig omsetning og så videre. Det kan også innføres objektive regler for når et kompani faller ut av ordningen – for eksempel ved at de ikke oppnår den nødvendige omsetningen.

Det sies at det er stor uenighet internt i det frie scenekunstfeltet når det gjelder hvordan en ny ordning skal innrettes. Jeg tror det er stor enighet om hva vi til syvende og sist drømmer om. Nå må vi tørre å ta debatten om hvordan vi skal prioritere mellom gode formål, så lenge det er langt fram til det legges så mange penger på bordet at vi kan enes om at det er nok.