Årets høydepunkter: Grace Tabea Tenga

Om det er et kunstnerskap som går igjen med sterke forestillinger i år, er det koreografen Amala Dianor fra Senegal. Under høstens utgaver av CODA-festivalen og Oslo World kunne Oslo-området oppleve fire verk signert ham. På Bærum kulturhus kunne publikum se den tredelte aftenen NEXT, og på Dansens hus ble koreografien Emphakthini vist under double-billen til det sørafrikanske kompaniet Via Katlehong. En gjennomgående rød tråd i disse verkene er et bevegelseseksperiment som låner elementer fra hip hop, afrikansk samtidsdans og vestlige neoklassiske stiler, utført med en presisjon som balanserer på lang erfaring og ung fysikalitet.

På Bærum kulturhus åpner han kvelden med sin egen soloforestilling, Man Rec. Naken, grå scene og glatte sokker er det eneste som trengs av rekvisitter når man har en så tydelig fysisk tilstedeværelse og viser balansekunster som er en akrobat verdig. Men Man Rec er langt ifra billig underholdningsverdi, det er en dypt introspektiv affære. Tittelen som betyr “bare meg” på wolof har en introvert vending, og minner om selvrefleksjonen man gjerne gjør når man tar året som snart er omme til vurdering.

Soloen Man Rec har turnert siden 2014. I Wo-Man, kveldens andre akt, har soloen fått en ny drakt. Her har Dianor tatt koreografien vekk fra sin kropp og plassert den på utøveren Nangaline Gomis. Å omskape noe fra en mannlig til kvinnelig utøver oppleves litt passé i kjønnsmangfoldens navn. Derimot er Wo-Man en solo med lange linjer og ung kraft. Wo-Man utgjør også den perfekte overgangen til det energisprakende gruppeverket som er kveldens høydepunkt. Originalt sto Siguifin på programmet, men grunnet den pågående konflikten i Mali og Burkina Faso ble den erstattet av Level Up. Her kommer generasjonsmøtene mellom den erfarne koreografen og de inititavrike utøverne til syne. Utøverne veksler mellom soloøyeblikk hvor de får vist sine spesialiteter i en rekke dansestiler, som indisk dans, sørafrikansk house og amerikansk hiphop med mer. Det er et krafttak av den livlige sorten, men med en tydelig bypuls som gjennomsyrer hele performancen. Det er bemerkelsesverdig hvordan Dianor tenker komposisjon i slikt raskt og presist bevegelsesspråk. Dette fokuset spisses ytterligere i den afrofuturistiske Emphakathini av Via Injabulo på Dansens Hus. Her tar Dianor utgangspunkt i den virale elektroniske musikksjangeren amapiano fra Sør-Afrika, spilt av et helsørafrikansk ensemble. Koreografien er konsentrert rundt landet og utøverne derfra som besitter disse høytrangerende fysiske og rytmiske bevegelseskvalitetene.

På et dansedramaturgiseminar på Dansens Hus med dramaturg Deise Nunes, filmskaper Jessica Elizabeth Taylor og danser Phyllis Akinyi delte sistnevnte om erfaringen av å skape, virke og leve i liminale rom, rom man har tilknytning til, men ikke full tilhørighet i. Dette begrepet beskriver godt nedslagsfeltet Dianor dekker. Det er ikke bestemt på forhånd om han finner bevegelsesinspirasjon fra Frankrike eller Kongo, på samme måte som lytteren på gata kan veksle mellom amerikansk jazz, sørafrikansk amapiano eller nigeriansk afrobeats i en fei. Med sine mange referanser innabords, er han ikke redd for å bruke eget materiale som springbrett for noe nytt.