Må Ibsen egentlig moderniseres? Selvsagt må han det. Vi har ikke noe valg. Spørsmålet er hvordan. En anmeldelse av Villanden på Teatret vårt, i elleve spørsmål og svar.

En teateranmeldelse av Mikhail Bulgakovs Flukt på Nationaltheatret, i tolv spørsmål og svar.

Bekjennelser fra et Heddajurymedlem.

På Rogaland Teater lykkes regissør Tatu Hämäläinen og et ungt ensemble dobbelt: De gjør en dagbokroman levende på en scene og en 1700-talls roman emosjonelt relevant.

Idiot! er en forestilling som gir stemme til dem som ble stuet bort, mishandlet og glemt. I oppsetningen gjøres dette i et finstemt scenisk språk der kvaliteten åpner for empatien.

De greske tragediene er brutalt direkte. I Euripides’ Medea er det like sjokkerende som uunngåelig at en fremmed mor selv dreper sine to små barn.

«Undre mæ på» er en monolog om en kvinne som får kreft. Det er en sterk historie, men her gjør ikke teatret historien sterkere.

«Hva du Will» på Oslo Nye er en fascinerende hybrid: Stilbevisst regiteater i den brede underholdnings tjeneste.

«En midtsommernattsdrøm» flytter Shakespeares skogseventyr ut av alveland og inn i teknoklubben. Der er det kaldere.

Menneskene ble drevet ut av paradis, men de fikk herredømme over jorden. «Olje og vatn» utforsker både vår menneskelighet og vår grådighet i sterke, mytiske bilder.

Å være havfrue er krevende. Du er et sted mellom menneske og fisk. Litt dyr og litt menneske, men uten statusen til for eksempel kentaurer. Så å være den lille havfruen Arild er ikke enkelt.

På Teatret Vårt har Toril Solvang tatt utgangspunkt i Nini Roll Ankers arbeiderroman, men brukt den godt til å si noe viktig om vår egen tid. For vi har alt for mye å ha på oss. Og ingenting å skjule oss bak

På Torshovteatret vender en soldat hjem fra slagmarken og møter en ny slagmark: Hjemmet. Dramatikeren Taylor Mac legger torpedoen under den hellige ark: Kjernefamilien. Kjønn det den som vil.

Rosmersholm er blant de Ibsenstykker man kjenner tittelen på, men svært sjelden ser spilt. På Kilden viser de at det godt kan endres.

Dramatiker Kristin Auestad Danielsen har fylt koppen så full at den skvalper over, men som forestillingen er den blitt rik, varm – og kanskje ikke mørk nok.

Hva er egentlig moralen i Holbergs Erasmus Montanus? Folk flest er fryktelig dumme, akademikere er unyttige ordkløvere, og den pragmatiske brødfornuft vinner i femte akt – ved hjelp av militær tortur.

Velkommen til en fest og et nachspiel som er som en collage av alle de fester og nachspiel du vagt husker du har vært på. Alle til låter av Ane Brun.

Tsjekhovs Kirsebærhaven er like sår som den er vakker, der en tafatt godseierfamilie ikke engang evner å la seg hjelpe. Deres tid er forbi. Det sier også noe om vår tid.

Et hus, en hage, en skinnende sol. Det er et nystriglet mareritt. Og Susie Wang skaper storartet teater.

Arne Lygre er en av våre viktigste og mest spennende dramatikere, og oppsetningen av «Jeg forsvinner» på Hålogaland Teater i Tromsø viser oss hvorfor.