For lite ambisiøst

Regissøren, forfatteren og skuespilleren Eva Dons fikk beskjed av sin lege om at hun hadde fått kreft. Det var en alvorlig utgave av brystkreft. Hun ble operert og gikk gjennom en lengre etterbehandling og opptrening. I denne perioden skrev hun dagbok. Hun begynte også å skrive sanger. Eva Dons’ dagbok og sanger er så blitt til teater på Det samiske nasjonalteatret Beaivvas der Mary Sarre spiller rollen som kvinnen som får kreft. Eva Dons har regi på sin egen tekst om sin historie. Hun er også kreditert som komponist.

Ikke grenseoverskridende Sarre spiller på samisk, og teksten er oversatt av Britt Inga Vars med Dons’ norske tekst på skjerm over henne. Hun har en varm, sterk stemme for sang og joik, og fra et hjørne på scenen akkompagnerer musikeren Roger Ludvigsen henne. Monologen veksler mellom tale og sang, der den talte teksten knytter seg tettere til dagboken enn sangene. Utover kostymene finnes det ingen egentlig scenografi. Kostymedesigner Ramona Salo Myrseth har gitt Mary Sarre en serie fargerike kostymer, som gradvis strippes ned fra det store og polstrede til enklere og naknere antrekk gjennom forestillingens løp – for slik å bringe oss nærmere det sårbare mennesket i fortellingen.

Selv om alle krefthistorier er sterke og kan fortelles som sterke personlige vitnesbyrd, kreves det mer enn det for at historien skal overføres til teater. Som regissør og dramatiker Dons selv sier i forordet i programmet: «Forfatteren ønsker å skape et grenseoverskridende kunstnerisk prosjekt om kreft, som utvider vår forståelse av hva det er å være syk og som utforsker både språklige og ikke-språklige aspekter i menneskets møte med sykdom.». Det er store ambisjoner. Jeg kan dessverre ikke se at de blir innfridd.

Knapt og lukket Fortellingen forblir personlig. Vi kan forholde oss til den med den samme innlevelse vi kan forholde oss til andre personlige kreftberetninger, men den har ikke funnet en scenisk form som løfter den ut over dette. Bruken av dagboken holder teksten knapp, men etterlater oss slik med mye ufortalt. Det er vanskelig å følge dagbokens kronologi. Den kommer klarere fram i programmet. Formen gjør også at forestillingen mangler en sterk dramaturgisk kurve. Den slutter nærmest overaskende fort.

Noe av utfordringen her kan her være at prosessen har blitt for lukket: Dons regisserer her en oppsetning av sin egen tekst. Et blikk utenfra kunne utfordret både teksten og oppsetningen på en konstruktiv måte. Slik motstand ville gjort det enklere å nå forfatterens ambisiøse mål.

Slik forestillingen nå er blitt har den fått en alminnelighet nettopp i det spesifikke. Det er en utfordring som ligger i det forenklede formatet i monologer: De er ikke så vanskelig å gjøre godt, men de er veldig vanskelige å gjøre veldig godt. Det musikalske blir det sterkeste. Forestillingen fungerer som en gjenkjennelse for de mange som har hatt brystkreft og de enda flere som står, eller har stått, kreftsyke nær. Slik er den et vitnesbyrd. Men som teater kunne det vært sterkere, om teatret bare hadde vært mer ambisiøst.