S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Berit Rusten – 19. november 2013

YES til «The Yes Men»!

Fra kronerulling til filmen The Yes Men Are Revolting. Foto: theyesmen.org


Publisert
19. november 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

I følge nettsiden theyesmen.org heter grunnleggerne av The Yes Men Andy Bichlbaum og Mike Bonanno. Gjennom humor og aktivisme retter de medias oppmerksomhet mot det de oppfatter som lovbrudd og utfordringer knyttet til globalisering. Deres andre film, The Yes Men Fix the World, vant publikumsprisen under filmfestivalen i Berlin i 2009. TYM holdt workshop under Oslo International Acting Festival i 2013.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/yes-til-the-yes-men/
Facebook

ISCENESATT POLITIKK: – En frekk form for politisk aktivisme, mener scenekunstner Berit Rusten om The Yes Men i denne oversikten over gruppas arbeid. Artikkelen bygger på TYMs workshop i Oslo i juni 2013 under Oslo International Acting Festival.

På Oslo International Acting Festival i juni 2013 hadde «The Yes Men» (TYM) ved Igor Vamos en workshop om «political activism». Ettersom jeg er scenekunstner og opptatt av politisk aktivisme, kastet jeg meg på. Jeg var spesielt interessert fordi jeg tidligere har sett filmen nedenfor; der TYM etter min mening virkelig klarer å avsløre og latterliggjøre Verdensbanken og maktens «supermenn» på en fornøyelig måte.

38,43 minutter ut i filmen klasker Jacqes Servin en gedigen gullpenis i talerstolen, foran intetanende representanter fra Verdensbanken som tror han er en ekspert som skal løse globaliseringsproblematikken. En av kjørereglene i TYM er at om man virker important, kan man presentere hva som helst.

Hva er The Yes Men? Selv definerer de seg slik:

"The Yes Men»(TYM) is a culture jamming activist duo and network of supporters created by Jacques Servin and Igor Vamos. Through actions of tactical media, TYM primarily aim to raise awareness about what they consider problematic social issues."

Det er vanskelig å oversette culture jamming til norsk, men kulturjamming er en måte å arbeide politisk på som blir brukt av mange sosiale bevegelser som er mot det konsumsamfunnet som har utviklet seg, spesielt i Vesten. Å drive med kulturjamming innebærer å utfordre mediekulturen og de etablerte institusjonene. Hensikten er å avsløre metoder for maktutøvelse som finnes i samfunnet, og på den måten bevisstgjøre folk og åpne for å skape en progressiv forandring.

En vanlig taktikk i kulturjamming er å omskape kjente logoer, kjente utsagn og produktprofiler. Ironi og satire er typisk. Kulturjamming er en reaksjon på konformiteten som utvikler seg i folk holdninger og i politikk.

Det viktigste er at dette er en leken måte å forstyrre makta på, som jeg tenker at man i Norge også godt kan lære av.

TYM er opptatt av å underminere makta. De regner seg som en del av det som kalles the alter-globalization movement, her i artikkelen kalt antiglobalisering.

Et eksempel kan være i Seattle 1999, der TYM «stjal» en forside fra Verdensbankens nettsted og presenterte sine noe surrealistiske tjenester. Det førte til at folk som var opptatt av hva Verdensbanken hadde å si, bet på og inviterte dem til å holde foredrag og lignende. Den gangen var internett relativt nytt, så slik hacking var enklere.

TYM samarbeider ofte med organisasjoner som har kompetanse på det feltet de ønsker å forstyrre. De gjør grundig research. Strategien er ofte å følge pengestrømmene, løfte frem mer eller mindre lugubre saker og vri rundt. For å få vite mere om metodene og hva som skjer, har TYM etterhvert utviklet prosjekter som A toolbox for revolution og Yes Lab,

TYM ville i følge dem selv i utgangspunktet bare forstyrre noe som var kjedelig. De regnet seg ikke som politiske, de ville ha det morsomt. Men det var samtidig et opprør mot maktesløsheten. De har alltid en gjennomarbeidet pressestrategi. TYM smiler seg til topps og fremstår ikke i opposisjon. De foreslår alternativer, henvender seg til publikum og driver politisk intervensjon. De gjør noe uventet. Deres utgangspunkt er at de villeste spørsmål kan være reelle.

Min presentasjon av The Yes Men´s (TYM) arbeid er basert på notater fra en workshop i Oslo i juni 2013 med TYMs Igor Vamos.

The Barbie Liberation Organization For TYM startet det med prosjektet The Barbie Liberation Organization i 1993:

TYM hadde sett seg lei på kjønnsrollemønsteret som Barbie og Ken representerte. De kjøpte opp dukker og manipulerte dem teknisk, slik at Barbie fikk mannsstemme og snakket om våpen og krig, mens Ken fikk kvinnestemme og snakket om mere «rosa» saker. De manipulerte dukkene ble lagt tilbake i eskene og spredt i ulike butikker. Folk kontaktet produsentene, som ikke skjønte noe. Det var reportasjer om gråtende barn som ble skremt av aggressive Barbiedukker. Etter noen dagers mediekjør sendte TYM ut en pressemelding der de avslørte hva og hvorfor dette hadde skjedd.

Fake New York Times TYM laget en fake utgave av avisen New York Times med autentisk logo, som ble trykket og spredt i mange tusen eksemplarer.

TYM ville vise hvordan reelle endringer kunne se ut. Hva ville skje om politiske drømmer ble realisert? Hovedoverskriften var "IRAQ WAR ENDS". Dette var få uker etter at Barack Obama ble valgt til president (2008) og USA var fortsatt tungt inne i Irak.

-Er dette virkelig sant, utbrøt en leser. -Det kan bli sant, om vi krever det, var The Yes Mens svar.

The Harry Potter Alliance I The Harry Potter alliance fikk TYM Harry Potter-fans til å støtte arbeidet etter jordskjelvet på Haiti. Dette var i følge Igor Vamos «Brand Jacking»(BJ) – å ta identiteten til noe eller noen og bruke den i en annen sammenheng enn den identiteten opprinnelig assosieres med. BJ er en kombinasjon av ordet branding og hijacking. . Mickey Mackie Brand Jacking har The Yes Men (TYM) også brukt for å støtte Barack Obamas forslag til ny helselovgivning i USA. Her laget TYM en film, en gerilljamusikal, der det var figuren Mickey Mackie som gikk for forbedringer.

Rosa tanks «Space Hijackers» er et annet TYM-prosjekt som protesterer mot våpenproduksjonen. Framgangsmåten var: Kjøp en tanks. Mal den hvit eller rosa. Skaff noen som er utkledd som som politi og militær. Sørg for presse og dokumentasjon. Voila!

Guantanamo i Disneyland Et annet eksempel på politisk aktivisme som ble lagt fram på TYMs workshop i Oslo, er prosjektet Guantanamo i Disneyland, se denne lenken. Det ble iscenesatt av gatekunstneren Banksy som hadde plassert figurer med de typiske oransje fangedressene innenfor sperringer i fornøyelsesparken, så familer på hyggelig søndagsutflukt i Disneyland sperret opp øynene.

Teddybjørnkatapult Etterhvert som antiglobaliserinsgbevegelsen vokste, ble behovet for politiaksjoner rundt møter som Verdensbanken og lignende organisasjoner, større. I Quebec i 2001 lanserte to demonstranter det de kalte «The Teddybear catapult».

To demonstranter mot frihandel ble pågrepet i en del av Canadas parlament, House of Commons, etter at de heiste et banner med teksten "avkriminaliser demokratiet» i bygningen. Demonstrantene kastet bamser mot parlamentarikernes seter. Vektere anklaget dem for å forstyrre, og parlamentsmedlem Don Boudria nektet å se humoren i situasjonen. "Dette er parlamentet, ikke et sted for rekreasjon og demonstrasjoner, ikke en barrikade, og enhver bruk av bygningen til noe annet enn parlamentariske formål er galt, "sa han.

Survival ball The Yes Lab trener stadig nye folk i metodikken til TYM. I samarbeid med TYM gjorde noen av de som hadde deltatt på en Yes Men Lab et stunt på klimakonferansen i København i 2009. TYM pekte på Canada som en klimaversting. De laget et eget presserom for Canada, inviterte pressen og presenterte en overraskende nyheter: En survival ball – se denne lenken.

Shell Arctic Flere og flere stunts fokuserer på miljø. I 2012 samarbeidet The Yes men med Greenpeace. I et ironisk stunt brukte de designen fra Shells webside og lagde en interaktiv side der folk kunne komme med sine meninger. Folk trodde de hacket sida til Shell, og 25000 bidro. Se denne lenken.

Kostymer The Yes Men(TYM) er svært bevisste på bruk av kostymer. – Vær bevisst på kostymer og visuelle effekter, slik at media digger å ta bilder, sa Vamos. Han viste til en annen av mine helter, Guillermo Gomez Pena, som jeg arbeidet med i Wales i 2007:

Vamos nevnte også Gandhis The salt march. Den var selvsagt også iscenesatt, og man sørget for at media fulgte med.. -Revolusjon skjer ikke i et vakuum. Man må jobbe med media, gjentok Vamos ofte i løpet av workshopen.

TYMs andre film, The Yes Men Fix the World, er også morsom og kan anbefales. Om man er kledd riktig, kan man komme inn på en hvilken som helst konferanse og bort til mikrofonen. – Om du da bruker trådløs mik, kan de ikke stoppe deg, og du har all oppmerksomhet du trenger, gliste Vamos. Han nevnte også suffragettene i USA som kledde seg ut som greske gudinner. Kostymer tiltrekker media.

Very Best Ghillie Suit TYM ga også eksempel på en gruppe i Zürich som hadde deltatt på en The Yes Men Lab og ville demonstrerte mot bankene. Deres kostymer var så rare at politiet aldri grep inn.

Etikken – Etikken i dette er selvfølgelig diskutabel, men dette er IKKE jounalistikk, dette er kulturjamming, sa Igor Vamos under workshopen. – Når man parodierer eller sampler, trenger man ikke forholde seg til opphavsrett, vær varsom-plakater og så videre, mener han.

Det er mange gråsoner. Men regler kan også skape redsel, redsel for å IKKE å gjøre noe. Man tør ikke lengre ta risiko. Igor Vamos var opptatt av at man måtte kreve sin rett for å oppå forandring, ikke spørre om tillatelse på forhånd.

I USA har The Yes Men visstnok aldri blitt saksøkt, ennå. Om noen av de selskapene de har jammet, skulle saksøke dem, ville søkelyset blitt virkelig satt på selskapenes virksomhet. Spørsmålet er om selskapene ville tåle det.

Råd for å lage revolusjon Igor Vamos´ råd for å lage revolusjon, er å aldri glemme humorens makt. Den er det aller viktigste våpen vi har om vi ønsker forandring. Her brukte TYM Naomi Kleins film «The Take» som eksempel.

La oss bli frekkere. La oss ta oss til rette! Så kan vi selvsagt diskutere hva det innebærer.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no