Skjermbilde av informasjon om avlysning av Kathrine Nedrejords De hjemløse på Nationaltheatret

– Vi må finne en måte å bli uunnværlige igjen på

«Utsatt på ubestemt tid». Meldingen har lyst mot oss mange ganger på teatrenes nettsider siden mars. Vi har snakket med tre ulike aktører om avlysningene og hva de gjør med oss.

– Jeg har på det nærmeste forbudt meg selv å snakke om det, i redsel for å miste motet, sier forfatter og dramatiker Kathrine Nedrejord på telefon fra Paris hvor hun bor. Siden mars er det etter hvert mange av oss som har måttet se avlysningene i øynene, igjen og igjen. Hun er en av dem. Nå sist en lesning av et nytt skuespill som skulle funnet sted på Avignon-festivalen. – Jeg har fått betalt for alt, men nettopp da går det for alvor opp for meg hvorfor jeg holder på med dette her. Hvordan kan det tapet så mange av oss opplever etter alle avlysningene måles? I hvert fall ikke i kroner og øre, sier hun.

«Urpremieren på Vi hjemløse er dessverre utsatt på ubestemt tid grunnet stengt teater», står det på Nationaltheatrets nettside, fremdeles. Den skulle hatt premiere 14. mars i Malersalen, to dager etter at alt ble stengt. Nå er hele den spilleklare oppsetningen blitt avlyst for godt og scenografien blitt destruert. 

Kathrine Nedrejord. Foto: Øyvind Eide

I et fremmed land
Vi hjemløse handler om flukt og den limbotilværelsen flyktninger havner i i et fremmed land. Teksten er basert på lange samtaler med blant annet en kurdisk kvinne som hadde flyktet fra Iran til Norge. Det oppsto et tillitsforhold mellom henne og Kathrine Nedrejord, som i kraft av å være same selv tilhører en minoritet. 

Teksten er et bestillingsverk fra Nationaltheatret og en del av teatrets husdramatikerprogram, hvor Kathrine Nedrejord etterfulgte Johan Harstad og Arne Lygre. Forestillingen var så godt som ferdiglagd, inkludert scenografi og lyd-og lysdesign og med Torkil Sandsund som regissør. Nå er hun altså ferdig med sine to år som husdramatiker uten at teksten hun har jobbet med hele perioden noensinne ble vist fra scenen.

– Det er en viktig historie som ikke ble fortalt. Men det var også et fantastisk kunstnerisk arbeid som aldri kom fram i lyset, hvor Torkil, ensemblet og det kunstneriske laget gjorde underverker med teksten. Det så så lovende ut, og i lang tid trodde vi alle at oppsetningen bare var utsatt. Så kom meldingen nå i høst om den endelige avlysningen. Jeg må jobbe med meg selv for ikke å bli bitter! 

En historie som derimot ble fortalt, enda en gang, var Ibsens familiedrama Fruen fra havet som ble satt opp på Malersalen i september. 

– Jeg vet veldig lite om teatrets prioriteringer, men jeg antar at timingen var uheldig, rett før en ny teatersjef (Kristian Seltun) skulle tiltre. Men generelt kan jeg si, som teatersjef Solrun Toft Iversen også nylig fortalte om, at jeg er redd for at den nåværende situasjonen gjør at teatrene i større grad kjører en safe linje i repertoarvalget og at noen viktige historier som krever større risiko ofres, sier Kathrine Nedrejord.

Hvis alt går som det skal
I Dale i Sunnfjord sitter Miriam Prestøy Lie og legger siste hånd på sin dramatisering av Demian Vitanzas bok Dette livet eller det neste, som hun skal regissere for Østfold Internasjonale Teater med premiere i Fredrikstad 5. mars. – Hvis alt går som det skal, understreker hun for sikkerhets skyld. – Etter den siste runden med nedstengning og avlyst forestilling var det litt hardt å finne ny giv til å jobbe med noe nytt, men nå går det bedre, sier hun. 

I høst regisserte hun Maria Gripes hørespillklassiker Tordivelen flyg i skumringa for Det Vestnorske Teateret. Det er en spenningshistorie for ungdom, full av mystiske hendelser med røtter langt tilbake i historien. Prestøy Lies teaterversjon hadde premiere 24. oktober, fikk glimrende kritikker og rakk tre åpne forestillinger før den ble tatt ned igjen 6. november. Da skulle den over i en fase med hyppigere spilling. «R.I.P. Tordivelen!» skrev hun på Facebook, etterfulgt av mange sorgfylte utbrudd i kommentarfeltet.

– Hehe, det kjentes nok litt som en kjærlighetssorg, ja. Jeg hadde jo gledet meg til denne produksjonen i flere år! Maria Gripes fortelling var en av mine store leseropplevelser i barndommen. Store barn er dessuten en målgruppe som ikke er så bortskjemt med godt teater.  Familieforestillinger selger jo som regel flere billetter. Men her fikk vi lage en påkosta forestilling med komponist og et stort kunstnerisk team,for 10 – 15 åringene. Det er ganske sjeldent, sier hun.

Miriam Prestøy Lie. Foto: Det Norske Teatret

Avlyste prøver
– Det var en utfordrende prosess underveis med flere avlyste prøver på grunn av koronatester som måtte tas. Teatret hadde et veldig strengt regelverk, som dermed også ble en del av den kunstneriske rammen vi måtte forholde oss til. Men da premieren endelig kom fikk vi en deilig, magisk opplevelse av at det traff, og det aller fineste var tilbakemeldinger om femteklassinger som så forestillingen med skolen sin på formiddagen og ville tilbake om kvelden og se den med familien.

Forestillinga ble laget som en gave til barna «som har fått ordforrådet sitt sterkt infisert av begreper som «kohort», «soneinndeling» og «sosial distansering». For det er disse barna som trenger å høre Maria Gripe sin kloke grunnsetning aller mest akkurat nå: ”Alt levende hører sammen”», skrev Prestøy Lie på Facebook.

– Husk at disse elevene er delt opp i soner i skolegården. Min egen femteklassing kom hjem med anmerkning fordi han hadde kommet i skade for å krysse grensa til den sonen han tilhører. Jeg er ikke så fan av den lydigheten vi nå avkrever barna, ei heller språket som kommer med pandemien. Denne forestillinga handler om en gjeng tenåringer som er i fri flyt en sommer ogsom løser et mysterium ved å bryte noen regler og ved å tenke sjøl.

Selv om Tordivelen forhåpentligvis gjenoppstår for en spilleperiode høsten 2021 har hun opplevd denne andre runden med avlysninger som hardere enn første runde. – Jeg tror nok mange i teatret kjenner seg litt utmatta av å jobbe med uvissheten hengende over seg, sier hun. – Det snakkes veldig mye om kompensasjonsordninger og den slags, men det det ikke snakkes om er de ikke målbare investeringene du gjør som kunstner og som så blir tatt fra deg. Men, Tordivelen rakk tross alt å komme fram til sin egen premiere, selv om det ikke ble mange forestillinger. Jeg har stor medfølelse med mine kolleger som har måttet legge ned arbeidet før møtet med publikum i det hele tatt fant sted. Når alt dette er over må vi finne en måte å bli uunnværlige igjen på i bygd og by, sier Miriam Prestøy Lie.

Inn i den sorte boksen
«Velkommen, borgere. Tre inn i den sorte boksen i en fremtidig nåtid… Hør lyden av en overgang som kaller fra et annet rom. Tilbe algoritmer og finn din kjærlighet…».

Slik ble årets Pluss Pluss presentert. Den etter hvert tradisjonsrike endagsfestivalen, «en forlengelse av det performative kunstfeltet som teatret allerede rommer», skulle ha funnet sted på Black Box teater i Oslo, først i mai, så i november, og så ble den avlyst. Hver utgave har sin egen kurator som på basis av en åpen utlysning skaper «en tverrestetisk plattform for både framvoksende og etablerte kunstnere, og et møtepunkt hvor publikum og kunstnere kan finne gjensidig inspirasjon».  

Da Kristian Grennes ble invitert til Black Box teater som kurator for årets arrangement var det naturlig for ham å ta med seg tankegangen fra den årlige Høstpunkt-festivalen i Skien, som han lettere motvillig går med på å kalle seg festivalsjef for («vi har en ganske så flat struktur»). Den ser på papiret til forveksling ut som Pluss Pluss i sin tverrkunstneriske og sosiale programerklæring. Den foregår gjerne på et nytt sted hvert år, lettere kaotisk spredd over et stort antall små og store rom, med et spennende, uforutsigbart utvalg kunstnere innen ulike sjangre og et publikum i konstant bevegelse mellom de ulike rommene. Så hva skjedde da han skulle ta med seg konseptet til Oslo og Black Box teater under pandemien?

Husker ikke så mye
– Ærlig talt så husker jeg ikke så mye av hva som skjedde i vår. Mars, april, mai er en helt annen verden. Det kjennes utrolig lenge siden nå. Men det hele fortsatte jo i høst, og da det begynte å nærme seg var det møte en gang i uka hvor det ble orientert om nye restriksjoner, og der jeg måtte lage en ny versjon av Pluss Pluss til hvert møte.

Hvordan så originalversjonen ut?

– Programmet inneholdt kunstfilmer, billedkunst, ritualer, installasjoner, konserter, performance og fest. Store deler av bygget skulle brukes; lille sal, foajé, garderobe og kjeller. Vi planla å begynne tidlig, med en lang start klokka fem på ettermiddagen. Etter midnatt skulle alle bevege seg ut i et fakkeltog til en pub i nærheten og avslutte der med DJ. Men så begynte innskrenkningene. Fakkeltoget og puben var det første som ble tatt bort, så den lange starten. Deretter kjelleren og garderoben. På et tidspunkt, på grunn av restriksjonene, åpnet teatret for å ta i bruk Store sceneblant annet for å øke fleksibiliteten og mulighetene for sosial distansering. Men så kom det krav om å dele opp publikum i grupper. Vi måtte organisere det i tidsfaser med forhåndsbestilling og oppmøtetid. Vi diskuterte ulike måter å sluse gruppene fra foajéen inn til Lille scene og videre til Store scene med venteprogram, klargjøring og spriting av sitteplasser. Så skulle det hele times slik at alle til slutt satt på Store scenel for et avsluttende program. Noen av innslagene inkluderte publikumsmedvirkning, men det var blitt helt uaktuelt, og de måtte reduseres til en visning av idéen. Dagen ble forsøksvis delt i to med en åpen utstilling tidligere på dagen med noe av programmet, og den lengre reisen med grupper og det fulle programmet seinere.

Promobilde fra det avlyste Pluss Pluss med Kristian Grennes.

Sementering
– Men så gikk ikke det heller. Nå var det bevegelsen fra foajéen til Lille scene som skapte problemer. Dermed måtte vi planlegge at det meste fant sted på Store scene med hver eneste publikummer sittende på samme sete gjennom hele kvelden. Det føltes til tider som om det bare gjaldt å finne en måte å få unnagjort programmet på. Ingen vandring eller lengre opphold på veien og ingen servering av verken alkohol eller mat. Noen kunstnere hadde ferdigstilt sine verk og venta på beskjed om hvor, hvordan og når de skulle levere det, mens andre lagde sine arbeider for anledningen og stedet og fikk stadig nye beskjeder om innskrenkninger og endra arbeidsforhold. Det var også noen flere idéer og kunstnere som jeg ønsket å få med, men slike mer spontane overskuddstanker måtte til slutt strykes.

Døde årets Pluss Pluss allerede da, da alt ble sementert til Store scene?

– Både og. Det var jo ikke så mye igjen av det originale prosjektet. Men så har jeg en sånn zen-tilbøyelighet med å tenke at alt har en verdi. Å følge opp en negativ med enda en negativ er så unødvendig, så jeg prøvde å se en verdi i at alle var til stede, sammen i samme rom med avlogget mobil. Kunsten var jo i prinsippet den samme og deler av rammene og idéene var fortsatt der. Noe ble også mer aktuelt og mer effektfullt av at det foregikk under en global pandemi. Og kunstnerne, teatret, publikum og jeg var tross alt i samme 2020-båt.

Men så ble den endelige avgjørelsen om avlysning tatt. Det er snakk om å prøve igjen i mai. Når jeg spør Kristian Grennes om hvordan denne trinnvise nedskaleringsprosessen har vært for ham er han påfallende rolig. – Selvfølgelig har det vært tidvis frustrerende, men jeg har heldigvis klart å akseptere det meste ganske fort. Jeg er takknemlig overfor teatret for muligheten jeg har fått og alt jeg har lært. I en annen virkelighet kunne utgangspunktet vært at vi fikk én scene og noen få timer til rådighet på Black Box teater, da hadde ingen vært lei seg for det.

Du nevnte din zen-tilbøyelighet. Er denne aksepten av tingenes tilstand et resultat av det?

– Ja, kanskje. I Høstpunkt har vi et grunnprinsipp om at festivalen skal kunne arrangeres uansett. Om det ikke kommer inn noe støtte, om vi ikke kan være i den kunsthallen eller den tomme bygningen vi hadde sett for oss, så setter vi det opp på parkeringsplassen eller i noens stue. Hva blir det da? Det ligger en frihet i ikke å være avhengig av noe, men å likevel kunne være hundre prosent til stede for kunsten og kjærligheten, sier Kristian Grennes.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER