Velmenende, men moralistisk

Ved inngangen til 2016 var godt og vel 65 millioner mennesker i verden på flukt, 21,3 millioner av dem utenfor egne landegrenser – omtrent 5 millioner av dem fra Syria[i]. Hvor skal de gjøre av seg? Hvem skal hjelpe dem – og hvordan? Spørsmålene opptar regjeringer i hele Europa, det opptar politikere og det opptar kunstnere, inkludert scenekunstnere.

Teatersjef ved Agder Teater, Birgit Amalie Nilssen, er en av dem. Med forestillingen Anne Franks søsken trekker hun og regissør Laura Vallenes linjer mellom andre verdenskrig og holocaust og dagens stengte grenser for flyktningestrømmen. Nilssen har hatt samtaler med flyktninger og asylsøkere, med Odins soldater, og hun har lest seg gjennom meter på meter av kommentarfeltdiskusjoner. Det er et stort materiale hun har tatt for seg, i tillegg til at det i programmet listes opp ytterligere tolv personer som bidragsytere i utvikling av manus, og det er som om denne massive mengden fakta og følelser velter mot oss som publikum.

Walk a mile in my shoes Ved ankomst loses publikum gjennom en korridor, belagt med gråpapir påskrevet kommentarer, og ender så opp på selve scenegulvet på Kildens intimscene. Bak et gitter står fire-fem menn og betrakter oss, og to stemmer i en mørklagt sal begynner å kommentere oss. – Pakk, sier de. Før de anklager oss for å ha gasset ihjel seks millioner jøder. Noe motvillig slippes vi inn bak gitteret, inn over grensa. Etter liksom å ha fått kjenne på huden hvordan det er på ’den andre siden’, slipper vi ut av det sterke søke-flomlyset, og inn i den midlertidige tryggheten i salen.

Etter denne lettere interaktive prologen kan selve forestillingen begynne. Skuespiller Nasrin Khusrawi presenterer seg som Jamilah, og deretter presenterer de øvrige på scenen seg. Navn, hjemland og status. For alle unntatt Jamilah: Syria og flyktning. Men det er litt uklart i hvilken grad, og hvem, som er fiktive og ikke. På Kildens nettside står det ’på scenen treffer du..’ – med navneoppramsing, og tilleggsopplysningen at de alle er fra Syria. Men vi får ikke vite hvorvidt de er skuespillere fra Syria, eller om de representerer seg selv eller en karakter på scenen. Siden Jamilah tydelig er en fiktiv karakter oppstår det en usikkerhet omkring de andre på scenen og hvordan jeg som tilskuer skal forholde meg til dem, noe som forstyrrer dramaturgien i forestillingen – særlig fordi den jobber med nettopp forholdet fiksjon og virkelighet gjennom brudd på fiksjonskontrakten.

Omsorg eller ansvar? Anne Franks søsken omhandler Jamila som bor i Norge, sammen med sin mor. Jamila er født og oppvokst i Norge, med mor som opprinnelig kommer fra Syria. Men når Jamilah er tolv år utvises hun og moren fra Norge. Anne Frank som en parallell til historien om Jamila utnyttes til det fulle: Jamila søker tilflukt hos en nabofamilie, men hvor stor risiko er norske innbyggere villige til å ta for noen andres sikkerhet?

Liten eller ingen, skal det vise seg. Etter utvisning går mor og datter en svært vanskelig tid i møte, uten penger til mat og husly og med kroppen som eneste gangbare valuta. Det er brutale hendelser som blir gjenfortalt til oss. Historien om Jamilah brytes opp av tablåer og sekvenser hvor de andre medvirkende fungerer som et slags kor som diskuterer menneskerettigheter, flukt og den arabiske våren. Kroppene på scenen er en påminnelse om at historien om Jamilah angår flere, og dette kunne muligens vært utnyttet på en måte som skapte mer kompleksitet i forestillingen.

Laura Brøvig Vallenes har ansvar for både regi og visuelt uttrykk, og scenografien har visse likhetstrekk med hennes forrige produksjon ved Agder Teater, Kjærlighetsbrev til kollektivtransporten. I begge produksjoner benyttes enkle scenografiske elementer som kan transformeres ved bruk. I Kjærlighetsbrev var det traktorhjul, og denne gang er det badekar. De er plassert på hjul og kan fungere som båter for flyktninger, fylles med vann for å illustrere hav og drukning – eller på høykant som skap og lignende. Scenografien fungerer som en kontrast til teksten, som en stram flate mot et litt ullent stoff.

Teksten blir etter hvert noe ensidig, og bortsett fra scenografien forsterker de andre elementene tekstens sentimentale preg. Tidvis vipper teksten over i det direkte sentimentale og platte, med replikker som ”hennes siste øyeblikk består av ren smerte.” Nordmannens ”jeg har ikke kapasitet til mer enn meg og mine”-mantra blir etter hvert litt vel overtydelig. Det er som om man ikke har tillit til at publikum er i stand til å trekke konklusjoner eller tenke på egenhånd. For min del blir det en klaustrofobisk tilskueropplevelse hvor jeg ikke får plass til å tenke selv. Avslutningsvis iscenesettes publikum på nytt, igjen med gjennom bruk av kommentarfelt-dikotomien (for eller mot innvandring).

Anne Frank i dag? På sine nettsider refererer Agder Teater til en tekst av Nicholas Kristof i The New York Times: Anne Frank Today is a Syrian Girl. Kristof trekker, i likhet med Agder Teater, paralleller mellom de syriske flyktningenes situasjon i dag og jøder (som Anne Frank og hennes familie) under andre verdenskrig. Jeg opplever dette som et oppriktig ønske (i hvert fall hos Nilssen og Vallenes) om å hjelpe, om å bruke teatret som et slags vekkelsesmøte.

Et kjapt nettsøk viser at Kristofs tekst ikke står uimotsagt. Men hvorvidt disse tekstene egentlig nyanserer bildet av flyktningesituasjonen i dag, eller om de tvert imot forsterker dikotomien (for eller mot) som vi allerede har vent oss til, er spørsmålet. Det samme kan sies om forestillingen – for selv om Nilssen har tatt utgangspunkt i både fortellinger, statistikk og ulike syn på innvandring og dagens flyktningsituasjon, så opplever jeg ikke at kompleksiteten i dette materialet kommer til sin rett i forestillingen. Tvert i mot opplever jeg at teksten forsterker en allerede polarisert situasjon: enten ønsker du å slippe inn så mange flyktninger som overhodet mulig, eller så er du rasist og vil stenge grensene.

At skuespillerne henvender seg til oss i publikum som et ’de’ som står utenfor et ’vi’ som de på scenen består av, forsterker dette ytterligere. Og det er oss, dette ’dere’ som anklages for å ikke ville hjelpe, og for å være mer opptatt av å gå på såkalt viktig teater enn å utgjøre en reell forskjell. Dette bygger opp mot en epilog, en ny iscenesettelse av publikum og brudd med fiksjonskontrakten, og kunne således vært en fiffig anledning til å utdype denne todelingen. Når dette ikke skjer, er det fristende å anvende Nilssens egne ord mot Agder Teater og henne selv: at hun/de er mer opptatt av å lage viktig teater enn av å åpne opp for reell endring.Som tilskuer opplever jeg at det kun er rom for at jeg er enig eller uenig i det som blir sagt, og jeg stemples i forlengelse av dette som et godt eller dårlig menneske. Selv om jeg tror intensjonene er de beste, så er det kunstneriske rommet for lite og klaustrofobisk.

[i] https://www.amnesty.no/tema/flyktninger-fra-syria-0

og

http://www.fn.no/Tema/Flyktninger/Flyktningsituasjonen-i-verden