Mekanisk om kjærlighet

I en by hvis torg er midlertidig omgjort til en byggeplass for å bygge parkeringsplasser under bakken, er det en kjærlighetserklæring i seg selv å iscenesette en tekst med tittelen Kjærlighetsbrev til kollektivtransporten. Men nøyaktig hvorfor det er kollektivtransporten som har fortjent kjærlighetsbrev i Agder Teaters forestilling, fremstår likevel ikke helt klart.

Britiske Molly Taylors monolog er delvis selvbiografisk og tar utgangspunkt i Taylor selv og hennes kjærlighetsliv – og kollektivtransportens del i dette. ”Dette er historien om å få livet tilbake (…) forordet til min historie begynner her”, sier Molly innledningsvis i forestillingen. Et forhold har tatt slutt, og Molly må finne en vei ut av kjærlighetssorgen. I den norske versjonen byr muligheten seg til å være skuespiller i en turnéforestilling med Riksteatret, og veien legges først til Oslo. En flørt blir til noe mer – og i et avstandsforhold blir transportmidler naturlig nok viktig. Molly bestemmer seg derfor for å skrive kjærlighetsbrev til de ulike transportselskapene som har brakt henne og hennes utkårede sammen, samt å spore opp sjåførene som har kjørt dem de aktuelle datoene. Lettere sagt enn gjort, skal det vise seg.

Bussjåfører i Amors tjeneste
Innimellom flettes også to andre historier inn i Mollys beretning, om Margaret og Odd. Også Margarets historie omhandler et brudd etterfulgt av møtet med en ny mann (en bussjåfør) – mens Odd desperat jakter på en forfatter for å få rettighetene til å omsette dennes tekst til scenen. Uten å avsløre for mye av handlingen er Molly og Odds fortellinger mer direkte knyttet til busskjøring enn Mollys. Margaret og Odds rolle i teksten er nok å understreke kollektivtransportens innvirkning på våre liv, og hvordan et kobbel med stort sett anonyme sjåfører ikke bare bringer oss fra ett sted til et annet – men også fører mennesker sammen. Men for meg virker det likevel pussig å gi kollektivtransporten så stor ære for disse livshendelsene.

En av grunnene til at dette fremstår konstruert, kan ha sammenheng med at handlingen opprinnelig utspiller seg i Glasgow og London – mens man her har valgt å legge den til Kristiansand, hvis bysentrum er temmelig nøyaktig én kvadratkilometer. Det gir kollektivtransporten, her forstått som buss, en annen karakter enn i større byer hvor man gjerne benytter buss, metro og trikk til å forflytte seg. I forestillingen stilles eksplisitt spørsmålet om hvem som ”har æren for hell og lykke” – men i Kristiansand er det mindre plausibelt å tilskrive kollektivtransporten denne æren.

Gjennomført – men krevende
Monologformatet er krevende, og kanskje særlig for en nyutdannet skuespiller, men Ingrid Klem har et godt grep om teksten og har en autoritet i rommet. Regissør Laura Christina Brøvig Vallenes har også stått for scenografi og har valgt et enkelt design hvor de få objektene som benyttes alle har tydelige referanser til kollektivtransport. En bås på hjul fungerer som både busskur, bar, hjem og buss – mens et digert traktorhjul fungerer som bardisk, stereoanlegg, buss-sete etc.

Klem veksler mellom de tre karakterene, og i teksten omtales de direkte – slik at skuespilleren omtaler karakterene hun er på vei inn i, før hun bytter. Ved hjelp av et par briller (Odd) og en rød parykk (Margaret) blir det lett for publikum å vite hvem hun forestiller på scenen.

Lese-tekst
Men en av grunnene til at Kjærlighetsbrev til kollektivtransporten ikke overbeviser, er at teksten fungerer dårlig scenisk. Heller ikke som lesning står teksten seg godt nok. Mollys fortellinger virker pretensiøse og tilgjorte mer enn morsomme og liketil. Selv om jeg har inntrykk at at Taylor har forsøkt å fremheve kjærlighetssorgens lett banale natur, så kreves det et annet språk, en annen tilnærming eller dypere refleksjoner for å gjøre det interessant.

I begynnelsen av forestillingen benyttes et mer ekspressivt formspråk – og en mer omfattende utnyttelse av scenerommet og dets elementer (for eksempel lys og lyd) – som jeg savner senere i forestillingen. Flere av tekstpartiene kunne med fordel vært kuttet eller omgjort til direkte handling – slik det er gjort i en sekvens hvor Margaret terroriseres av en veps på bussen.

I en annen scene, hvor Molly er på bar og treffer en ny mann, trekker skuespilleren seg tilbake i rommet – bak busskuret. Volumet skrus opp, og lyset gir store skygger på veggene slik at hennes bevegelser skaper skyggeteater på bakveggen. Denne scenen blir et sjeldent pusterom i den ellers tekst-tette forestillingen, og gir også rom for et større register med fremstilling av følelser.

Kollektivtransportens sentrale posisjon i dette stykket har muligens delvis forsvunnet i oversettelsen og kontektstforflyttingen. I Agder Teaters utgave fremstår kollektivtransport mer som en påklistret ramme for fortellingene. Slik blir forestillignen mer en hypotese enn en troverdig erklæring.