Varsel om alvor

«Sånn har jeg det hele tida», sa den medbrakte teaterkompisen min.

I over halvannen time var vi blitt pepret kontinuerlig med en skur av utsagn uten klar adressat og uten tilsynelatende indre sammenheng. Vi hadde badet i enda ett av Jonas Corell Petersens absurdistiske tomrom. Et rom fylt av famlende, uavslutta forsøk på å nærme seg noe og noen. Etter Øy (2016), Vi tygger på tidens knokler (2015), og Zoo (2011) skulle det nå dreie seg om fraværet av og lengselen etter et fellesskap, noe jeg strengt tatt vil mene at alle de nevnte forestillingene på en eller annen måte handler om. Det var fortsatt morsomt og opprivende, og fortsatt vidunderlig spilt av medskapende skuespillere. Det inneholdt til og med et øyeblikk av lett ondskapsfull, politisk presisjon i telefonsvarerbeskjeden som møter Olav (Waastad) når han forsøker å ringe selve den gamle forvalteren av det norske fellesskapet: «Hei, dette er Arbeiderpartiets automatiske telefonsvarer. Vi er ikke til stede for øyeblikket, men legg igjen en beskjed etter pipetonen.»

Repetitiv tomgang For meg var likevel opplevelsen av repetitiv tomgang ikke til å unngå. Joda, repetitiv tomgang er jo hele poenget, men her var det ikke repetisjonene innad i forestillingen men forestillingene imellom som plaget meg. Jeg fikk følelsen av å ha sittet pal i sju år og sett den samme forestillingen, med et litt irriterende ekko av 90-talls-ironi, som vel er, eller bør være, et tilbakelagt stadium nå. Jeg tolket dermed Ole Johan (Skjelbred)s oppfordring til publikum om å ta en pause og være litt sammen som en del av forestillingen, eller mer presist: slutten på forestillingen.

Jeg var klar til å gå og ta en øl på Paddy’s på den andre siden av gata, og diskutere det hele med han som har det sånn hele tida. Men han hadde finlest programmet og kunne fortelle at forestillingen skulle vare i nærmere tre timer, inkludert pause. Tre timer! Sånne forestillinger varer da aldri lenger enn en drøy time? Jeg kunne altså se fram til minst en time til med fuglepar, fuglemor, fuglebarn, fuglemat, kaffe eller ikke kaffe, med og uten melk, fett og følelser, frakt av geiter og sauer, om å selge tarte flambée i Strasbourg. Sånne ting.

Fugleflokker Det skal riktignok innrømmes at vi allerede tidlig i første akt hadde fått et slags varsel om alvor; en langvarende, utrolig vakker videoprojeksjon av enorme fugleflokker i de instinktivt koreograferte danseaktige bevegelsene som kalles murmuration, akkompagnert av Gaute Tønders ambiente lydbilde. Det finnes ikke noe norsk ord for fenomenet, men danseren og koreografen Mia Habib har brukt begrepet svermintelligens i tilknytning til 2015-forestillingen En sang til…, den instinktive, kollektive evnen til å gjøre det riktige når det gjelder. Jeg kunne ha sittet og sett på videoer av fuglenes manifestasjon av fellesskap i samtlige tre timer!

Men så skjer det heldigvis noe i annen akt som løfter hele forestillingen over i et større, mer mangfoldig og reflekterende rom, og som dermed kaster et forsonende og meningsbærende lys over den tidvis slitsomme første akten.

Det hele begynner oppe under taket til høyre, hvor DJ Andrine (Sæther), alle rollekarakterene bærer skuespillernes fornavn, setter i gang en 90-talls disco-loop, steg for steg mens hun med DJ-slang forklarer hva hun gjør. Scenegulvet er lett kaotisk, til venstre noen rader med slitne plaststoler dandert foran videolerretet, hvor Ole Johan og Tone (Mostraum) sitter i lavmælt kontemplering over fuglenes hverdag. Til høyre står et lite drivhus av glass inneholdende noen planter og en gitar. Der har Olav, forkledd som muldvarp, søkt tilflukt. En søyle ligger henslengt ved siden av en åpning i scenegulvet hvor en badetrapp går ned i dypet.

Derfra skrus vi inn i dette absurdistiske universet, som det på sitt beste kan være en befrielse å hengi seg til når det blir slitsomt å holde liv i håpet. Men også det kan som sagt bli slitsomt.

Spoiler alert Spoiler alert: I andre akt har Ole Johan forvandlet seg fra en slags 80/90-talls puddel/grungerocker med langt hår til selveste Jesus. Mye tyder på at han er synonym med Det Norske Arbeiderparti, som anklages for å ha sveket sitt oppdrag: «Var det ikke du som sa at du skulle frigjøre oss fra arbeidets slavelignende åk, og at det skulle bli like gøy å jobbe som å danse?» Den absurdistiske grunntonen beholdes, men tilføres et alvor og en dybde som befrir oss fra håpløsheten. Figurene smaker på noe som likner reell kommunikasjon og gir oss noe å tygge på.

Skuespillerne er på plass fra første anslag, hver for seg og sammen. Det ser ut som skapelsesprosessen i seg selv har vært et levende dementi på stykkets iboende desillusjon, en genuint kollektiv prosess, et fellesskap hvor alle har vært med. I dette fellesskapet har hver av deltakerne funnet sitt personlige toneleie, som de åpenbart trives i. I annen akt kommer dette mer og mer til syne som et spesifikt kunstnerisk fellesskap som karakterene kan spille ut sine særegenheter på grunnlag av.

Håp og desillusjon Uten å redusere noen av de andres innsats vil jeg likevel framheve Ole Johan Skjelbred. Han er en gjenganger i Corell Petersens oppsetninger og tydeligvis sentral i utviklingen og utdypingen av hele det kunstneriske prosjektet som ligger innbakt i denne serien av oppsetninger. Det er noe med mimikken hans, det flakkende blikket og den lett stotrende sørlandsdialekta. Et uttrykksregister hvor det komiske, tragiske og liksom rare og skeive er simultant til stede, hele tida.

Jeg tilhører en generasjon som gikk inn i håpet og den påfølgende desillusjonen med største alvor. Kompisen min er en del yngre og har vel møtt både håp og desillusjon med en distanse som jeg tidvis har misunnet ham. Men ølen etter forestillingen inntok vi med samme lettelse.