Foto: Sebastian Dalseide. Scenograf, lys-, kostyme- og maskedesigner: Jenny André. Lys: Dag Tømmerbakke

Vakkert, men tamt

Annika Silkebergs Et Dukkehjem er en vakker opplevelse, men når kjønnsdynamikken tas vekk, forsvinner intensiteten.

I de beste øyeblikkene i husregissør Annika Silkebergs modernisering av Henrik Ibsens Et dukkehjem på Den Nationale Scene i Bergen får jeg den følelsen jeg av og til får når jeg leser en roman fra en helt annen tidsperiode: Stemmene fra fortiden strekker seg liksom på tvers av tid og rom – ordene og setningene på én enkelt bokside kan med ett være så virkelige og betydningsfulle at det er som om de ble skrevet igår. Avstanden mellom meg og teksten kan med ett forsvinne. Ikke bare er Silkebergs tilnærming til Ibsens tekst tilsynelatende drevet av stor nysgjerrighet, men skuespillerensemblet viser også en oppriktig varhet i sin fremstilling av karakterenes innerste tanker og lengsler.

Steril scenografi og skjønnhetsfilter
Det åpner seg iblant en plutselig og eksplosiv inderlighet i dialogene mellom karakterene. Den står i skarp og effektiv kontrast til den kjølige, hvite og sterile scenografien Jenny André har laget til scenen i Teaterkjelleren. Langs hele scenekanten står det en lang, stor, hvit kjøkkenbenk, og bak den er det et lite platå med gjennomsiktige skyvedører i glass som leder inn til et hvitt treningsrom med to tredemøller og noen matter på gulvet. Også treningsrommet har en bakvegg med flere gjennomsiktige skyvedører som åpner seg mot et dusjrom. Rommene som forsvinner inn i hverandre skaper en illusjon om at handlingen finner sted i et nytt, gigantisk og upersonlig hus: Interiøret kunne like så godt vært innsiden av et kontorbygg som et familiehjem. Fredrik Arsæus Nauckhoffs videoverk med både snø, remser med bokstaver og små barn projiseres på de gjennomsiktige skyvedørene og bidrar slik til å underbygge den tomheten og det fraværet scenografien betoner. Ikke minst fungerer Nauckhoff har også laget musikk som gjennom et forsiktig, gjentakende riff med dyp synthbass og andre mer fremtredende synthtunge partier blir en vellykket stemningsforsterker i flere deler av forestillingen.

Estetikken som helhet assosiasjoner til en rekke blogger og realityserier. Fordi skuespillerne er sminket så mye og håret er stylet så feilfritt, minner de nettopp om dukker eller overmennesker fra en annen og mer polert verden. Det hviler liksom et retusjerende skjønnhetsfilter som ligner på det man kan se på Instagram og Snapchat over hele skuespillerensemblet. De svarte og hvite kostymene er inspirert av treningsklær og signaliserer at dette er en verden der idealet ikke bare er å ha penger, men også ungdommelig skjønnhet.

Nora, spilt av Kristi-Helene J. Engeberg, oppfører seg litt som en tenåring med store gester og fakter og kaster på håret og ler overdrevent som om hun vet at hun blir iakttatt. Partneren er en overarbeidet businessdame i en prestisjefylt topplederstilling som sliter med konstante og eksplosive sinneutbrudd mot alle rundt seg og som stadig tyr til tredemøllen som selvterapi. Imidlertid er det ikke bare partneren som skriker og roper ting som «Fuck deg, fuck deg ut av hjemmet mitt!», også karakterer som uvennen, spilt av Pål Rønning, slenger rundt seg med kommentarer som «se på meg fuckface!» og truer Nora på sleipt vis, mens hun svarer med å kjefte tilbake. Det er rett og slett noe veldig melodramatisk over det som jeg synes kler universet. Denne måten å tenke dramaturgi på minner om konfliktene i realityserier som The Real Housewives of Beverly Hills, der vi gjennom flere sesonger følger livene til styrtrike kvinner, og de gjerne har utvekslinger preget av høy temperatur og utskjelling.

Grunnen til at akkurat dette grepet stort sett unngår å bli banalt, er fordi det hele tiden spilles ut mot mer inderlige, poetiske og dempede dialoger. Silkeberg har skrevet videre på noen av karakterenes replikker, og gjennom de små, billedrike glimtene av deres innerste, sprekker de vellykkede fasadene opp. Her får skuespillerne vist hva de er gode for. Pål Rønning og Idun Vik i rollene som Uvenn og Venninne overbeviser i sin vaklende tilnærming til hverandre. Replikker som «Jeg vil drukne og drømme og glemme og bare bli til luft, bli en duft som du aldri vil annet enn å ha mer av», fungerer godt når de er lagt i munnen på Vik. Også Kristi-Helene J. Engeberg formidler Noras savn etter en fraværende mor på en finstemt måte når hun sier: «Jeg hadde ingen egen mor som jeg husker noe om. Kun litt som et eller annet varmt. Som varm sjokolade, eller varm vind om sommeren. Jeg husker det nå. Hånden mot kinnet mitt. En sang. En bit av en sang hun pleide å synge for meg. Og når barna sover, går jeg inn til dem, da klarer jeg ikke stoppe det, jeg hører pusten deres, lyden av varm vind som flyter fram og tilbake gjennom kroppene deres, da gråter jeg (…) ».

Visuelle tablåer
I Silkebergs versjon er konfliktene de samme som i originalversjonen, men doktor Rank, sakfører Krogstad og Fru Linde går under anonyme betegnelser som Venn, Uvenn og Venninne. Noras ektemann Helmer er ikke lenger en mann, men en kvinne og spilles av Reny Gassand Folgerø. At de to kvinnene er gift fremstår som en selvfølge i det sceniske universet. Sammenholdt med Venninnens forsnakkelse om at hun ikke lenger er forelsket i Nora, og den flytende, udefinerte kjønnsidentiteten til parets legevenn som spilles av Knut Erik Engemoen, skapes et inntrykk av at vi befinner oss i en nær fremtid med langt større toleranse for både kjønnsuttrykk og seksuell legning. Engemoen har halvlangt hår, er kledd i et langt, hvitt skjørt og har en varsom og interessant, ubestemmelig utstråling.

Annika Silkeberg tar i bruk en stor virkemiddelpalett for å sprite opp Ibsens klassiker, og for det meste fungerer det godt og bidrar til å skape et helstøpt og troverdig univers på scenen.  Først og fremst er det en visuell forestilling der skuespillerne er gode på å fylle den store, tomme scenografien med et intenst nærvær. Både når Nora danser på kjøkkenbenken iført et langt, gjennomsiktig rødt tyllstoff som strekker seg utover mens ensemblet synger hiten Despacito av Luis Fonsi og Daddy Yankee acapella, eller når lyssettingen skifter mellom å lyse opp treningsrommet og mørklegge det mens personene snakker sammen, skapes vakre og virkningsfulle scener. Likevel synes jeg det blir for tamt som helhet.

Utdatert konflikt
Selv om innpakningen til denne oppsetningen er vellykket på mange måter, tar jeg meg i å ønske mer voldsomhet og større variasjon i bruken av virkemidler og i det visuelle uttrykket. Jeg lurer på hvorfor regissøren ikke har satset på å dyrke råskapen i det visuelle mye mer og hvorfor skuespillerne ikke utagerer og utfordrer grensene mer i det fysiske.

Samtidig får jeg liksom lyst på haugevis av poetiske monologer som utforsker morsroller, barndomstraumer og barnløshet herfra og inn i evigheten, og det tror jeg er fordi hovedkonflikten som utgjør grunnmuren i Ibsens skuespill helt har mistet tyngden og aktualiteten i akkurat denne moderniseringen. Jeg klarer ikke et sekund å tro på at Noras forfalskning av farens underskrift på et gjeldsbrev virkelig er en så stor, eksistensiell krise i ekteskapet og for omdømmet til partneren i dette sceniske universet. Derfor forsvinner også luften helt ut av den siste scenen der Nora forlater hjemmet, og jeg klarer ikke engasjere meg i selve finalen. I Ibsens versjon er den falske underskriften en nødvendighet fordi Nora som kvinne ikke har lov til å låne penger og dermed i realiteten heller ikke kan ta egne økonomiske beslutninger. I tillegg skulle kvinner helst ikke jobbe. I Silkebergs modernisering er patriarkatet og kjønnsdynamikken fraværende, og fokuset som isteden rettes på selvpresentasjon og idealer om det gode liv, klarer ikke fylle tomrommet som oppstår når man fjerner Ibsens raseri over at kvinner ikke får bestemme over egen skjebne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER