Vakker nåtid

Hvis du skriver de franske ordene «bel horizon» inn i Google Translate får du opp «vakker horisont» på norsk. I overført betydning kan ordene, som utgjør tittelen til den nye vandreforestillingen Østfold kulturutvikling presenterer, også bety «vakker framtid». Og nettopp tid står sentralt når det franske kunstnerkollektivet Le G. Bistaki inntar Askim.

Le G. Bistaki består av en gruppe sjonglører/dansere. De kaller seg selv et undersøkende, koreografisk sirkus, som bruker sirkusmetodikk, men ikke -estetikk. Kollektivets arbeidsmetode går ut på manipulasjon av konkrete objekter, kropp og rom. De skaper stedsspesifikke arbeider med lokale medvirkende, og har tidligere samarbeidet med Østfold kulturutvikling om å skape forestillingene Cooperatzia (The Trail) (2014) og The Baïna Trampa Fritz Fallen (2015) på Verket i Moss. I likhet med disse produksjonene er Le G. Bistakis Bel Horizon også lagt til et av Østfolds tidligere industriområder, denne gangen gamle Kykkelsrud kraftverk.

Vandring i mørket For oss som tar bussen som er satt opp fra Oslo i sammenheng med Bel Horizon starter forestillingen allerede på veien til Askim, idet «Radio Scenekunst Østfold» går over høyttaleranlegget. Her forteller mennesker som har vokst opp på Kykkelsrud om foreldre som arbeidet i det gamle vannkraftverket, barndomsanekdoter og om hvordan stedet har forandret seg. Videre snakker en engelsk, reklameaktig stemme om «Hydro Electric Power», før det spilles musikk.

Selve forestillingen varer 2,5 timer og finner sted rundt og i gamle Kykkelsrud vannkraftverk. Lokale frivillige fungerer som guider rundt på området, og ellers deltar to lokale utøvere og Østfold dansekompani for ungdom i produksjonen. I det kalde mørket beveger vi oss sakte gjennom store, dype uterom, først nede ved vannspeilet, gjennom en grottelignende formasjon, til industribyggets bakside med enorme murvegger på hver side, opp trapper og ut i høyden, inn i byggets maskinhall og gjennom kjelleren. Objektene kunstnerkollektivet har valgt å arbeide med er keramikkrukker og fektekorder, og gjennom vandringen får vi observere kompaniet i aksjon med objektene som ramme for både koreografier og lydbilder. På veien slår det meg hvor gjennomført og ambisiøs produksjonen er. Rundt omkring – blant annet på et hjørne, ut av flere vinduer i bygget og på ei bru – står det personer med keramikkrukker, som spiller gitar, prater, eller som bare sitter der. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og lyd og lys brukes aktivt både ute og inne.

Forvirring og nøytralitet Gamle Kykkelsrud kraftverk ble bygget på begynnelsen av 1900-tallet med detaljer i datidens moderne jugendstil. Maskinhallen som vi ender opp i er et av de vakreste rommene jeg har sett scenekunst fremføres i, med store avrundede vinduer, ornamenterte gelendre og enorme vannturbiner. I dag anses bygget som et kulturminne og står enn så lenge tomt ved siden av det nye kraftverket. Det befinner seg i «mellomrommet» hvor det verken er det det var før eller det det kanskje skal bli i framtiden. Rommet bærer fortsatt med seg urørte, fysiske beretninger om stedets historie, samtidig som fraværet av opprinnelig aktivitet og produksjon forteller om en tid som er forbi. I Bel Horizon er dette en interessant ambivalens som påpeker det åpenbare spørsmålet om hvordan vi best skal forme våre post-industrielle samfunn. Dette synes jeg at kollektivet med sitt visuelle uttrykk utnytter godt.

Foruten fektekordene og kermaikkrukkene i ulike former, knuste og hele, består scenografien av et par enkle innredninger med bord og stoler, samt projiserte videoer og levende malerier på ulike flater. Bruken av sistnevnte er med på å skape stemning i uterommet, mens noen av projiseringene inne føles plassert bare for effektens skyld. Det er mer interessant å se de på levende kroppene enn på videoklipp av dem.

Le G. Bistaki blander bevisst stiluttrykk fra ulike tidsepoker og geografiske steder. Lydbildet spenner fra buldrende industrielle toner til tradisjonell kinesisk musikk, og det samme gjelder kostymene. Alle utøverne bærer lange sorte skjørt, skinnjakker, cowboyhatter, blomsterdekorerte, russiske sjal og belter av gardindusker. Dette fører til en interessant blanding og utvisking av kjønnsuttrykk: Alle bærer både plagg som tradisjonelt er sett på som feminine og plagg som tradisjonelt sett er sett på som maskuline. At Le G. Bistaki nekter å følge visse uskrevne normer i det visuelle uttrykket forvirrer og skaper en nøytralitet som åpner for alternative tanker. I samspill med rommets karakter gir dette publikum mulighet til å selv reflektere over at det finnes andre mønstre enn de vi umiddelbart ser, uten å bli påtvunget noen svar.

Opplevelsesrom Keramikkrukkene møter fektekordene – to eldgamle menneskelige uttrykk – i ulike koreografier gjennom forestillingen. I noen av sekvensene er bevegelsene keitete og sirkusaktige, ment for å skape humoristiske situasjoner, noe jeg finner mer krampaktig enn morsomt. I tillegg er det en konsertsekvens inne, hvor «bandet» spiller en sang som handler om at alle i Norge elsker å danse, som også har sirkusets påtvungne humor over seg, uten å være særlig morsomt. Jeg synes at koreografiene er best der de er mer absurde og tilsynelatende uten narrativ, som utøvernes fektedans på taket, avslutningskoreografien med innslag av noe som ligner flamenco, når de kryper framover på gulvet med keramikkrukker på hendene, eller når de kaster krukkene mellom seg. Her står utøvernes egne kropper, keramikkrukkene og fektekordene – alt sammen i bevegelse – merkelig godt til kraften i vannet som beveger seg ute, og som en gang ble utvunnet i rommet vi går inn i.

På et tidspunkt plasserer utøverne knuste keramikkdeler over ansiktet, og ser nesten post-humane ut. Og det er åpenbart, også gjennom Scenekunst Østfolds promotering av forestillingen, at «post» er noe Bel Horizon vil ha oss til å tenke på – hva skjer med et sted og samfunn når industrien legges ned? Hvordan kan framtiden se ut? Til tross for dette, og selv om produksjonens tittel hentyder til at framtiden kan bli vakker, synes jeg det fineste med forestillingen er at den skaper et vakkert, ikke-didaktisk rom for opplevelse her og nå.