I “Et stykke plastikk” blir publikums klassetilhørighet kilde til både komikk og ubehageligheter – på godt og vondt.

Sluttspel på Det Norske Teatret presenterer klassisk Beckett med imponerende skuespillerprestasjoner, men sparker ikke fra som helhet.

Nationaltheatrets oppsetning av den franske barneklassikeren “Den lille prinsen” skaper magi og latter, men vil for mye.

Skjøre familiære strukturer krakelerer i det amerikanske skuespillet The Humans. Når det settes opp i norsk drakt på Oslo Nye Teater mistes noe kulturelt på veien.

Når Ibsenkompaniet igjen inntar Coronet Theater i London er det med en relevant, men uforløst tolkning av Ibsens siste verk.

I Badman tar T.I.T.S. et oppgjør med farlige mannsroller på et noe klisjéfylt vis.

I danseforestillingen The Field presenterer Rosalind Goldberg kroppslig forskning i et sensorisk og konsentrert format.

The Raven på Grusomhetens Teater er tidvis marerittaktig, men ender opp med å bli en uinspirerende adapsjon av et gåtefullt mesterverk.

Det Norske Teatret åpner dørene! Jakob og Neikob og Alle Andre skaper magi og gjør et viktig budskap levende, men kunne turt enda litt mer.

Dramatiseringen av Édouard Louis’ Kven drap far min på Det Norske Teatret er hjerteskjærende, politisk og intelligent. Akkurat som boka – det er problemet.

Society under Construction er en velkoordinert og utfordrende publikumsopplevelse med et overtydelig budskap.

Ved å viske ut kjønnsroller og forvirre referanserammer skaper Bel Horizon et stillestående rom for refleksjon mellom fortid og framtid.

Rose Hammer vekker et håp i en dyster samtid med politisk amatørteater.

Sømløs bruk av ulike virkemidler skaper god underholdning i Cirkus Verdensteater, men forestillingen går ikke tilstrekkelig i dybden på temaene og ideene som tas opp.

Kunsten å falle utforsker mellommenneskelige forhold og forfall i en forestilling som er tidvis morsom, tidvis rørende og som oftest helt grei.

lowlands (FL) er et moderne, geografisk portrett. Med et forlokkende og foruroligende uttrykk drar forestillingen publikum inn og ut av minnet om et sted.

Den samiske forestillingen Kvinnerommet gaper over mer enn den klarer å bære. Publikum mates med en rekke ulike budskap uten å få rom til å tenke selv.

Underkastelse(r) på Teater Ibsen vekker både latter og nye tanker når en patetisk mann blir bildet på en apatisk, kaotisk og ensom samtid.

Når et utvalg dikt av den Nobelprisvinnende, polske forfatteren Wisława Szymborska blir teater ser vi glimtvis spor av den lekne poetens ånd. Totalopplevelsen er allikevel litt kjedelig.

Gjennom en fortelling som til tider er rørende og morsom, men uten de store innsiktene, prøver .L.i.f.e.g.o.e.s.o.n å si noe om hva det vil si å leve