Foto: Kjartan Bjelland. Scenografi og kostymedesigner: Sanna Dembowski. Lysdesigner: Philippe Gladieux

Undergangen i langsom film

Tsjekhovs Kirsebærhaven er like sår som den er vakker, der en tafatt godseierfamilie ikke engang evner å la seg hjelpe. Deres tid er forbi. Det sier også noe om vår tid.

En kvinnelig godseier vender hjem til sitt gods som er kjent for sin enorme kirsebærhage. En gang syltet de kirsebær fra hagen og solgte i store kvanta, men et sted på veien har oppskriften gått tapt. De har glemt den. Godseierinnen har brukt noen år i Frankrike til å bli loppet og rundlurt av sin elsker. Nå vender hun hjem. Hun er blakk. Godset er forgjeldet og gjelden er forfalt. Hvor lenge kan oppgjørets time utsettes?

Søvngjengere mot undergangen
I Laurent Chétouanes regi er nettopp tiden en egen aktør. Her spilles det langsomt. Hver scene gis rom, hver karakter gis sin tid. De føler på sin ulykke og drømmer om redning der de søvngjengeraktig beveger seg mot stupet. For meg trekkes tankene, som jeg blir gitt god tid til å tenke, til vårt forhold til klimakrisen: Dette kan ikke fortsette, sier vi. Og fortsetter.

Men slike aktualiseringer er ikke eksplisitte i denne regien. Oppsetningen holder seg trofast til tekst og miljø mens den gir hver publikummer tid til å sanse sine private følelser av undergang. Her er handlingslammelsen drivkraften. Det er ikke det at løsninger ikke finnes. Den driftige kjøpmannen Lopakhin, engang selv lutfattig barn av en alkoholisert bonde på godset prøver, i strid med sine egne forretningsinteresser, å hjelpe. Hugg ned Kirsebærhaven, sier han, legg ut eiendommen til hyttefelt. Der kan velstående byborgere kan bygge seg feriehus. Da vil inntektene komme, familien er reddet.

Konkurs-ballet
Men en slik løsning krever ikke bare forandring, den krever en beslutning. Og for utrydningstruede godseiere som Ljubov og hennes tafatte drømmer av en bror er begge deler helt umulig. De kan jo ikke forandre noe, bare håpe på at noe vidunderlig skjer. Så de arrangerer ball. Og inviterer postmesteren.

Forestillingen åpner med at sceneanvisningene leses langsomt. Bak oppleseren er en enkel scenografi i et stort scenerom: Et gulv, der noen planker er løse, andre mangler og noen er erstattet med plater. Fire søyler eller bjelker stiger mot taket, men står litt på skeive i forhold til gulvet. Sanna Dembowskis scenografi klarer med enkle grep å fortelle en historie om forfall og vanskjøtsel samtidig som den lager gode fysiske rom for spill og handling – under ballet utfolder dansen seg nærmest desperat på bakscenen, mens enkeltrollene etter tur løftes fram på plankegulvet foran. Det er nesten uvanlig nå å oppleve at forestillinger på større scener spilles uten trådløse mikrofoner, her kommer vi nærmere gjennom stemmebruk naturelle, også fordi vi tidvis må lene oss fram for å høre.

Ivaretar Tsjekhov
Chétouanes regi ivaretar og løfter frem Tsjekhovs tekst – fra både Tsjekhov og regissør er scenene både løst skissert og nøye koreografert. Det er en åpenhet som gir oss rom til å studere skuespillerne og rollenes utvikling, fra det første gjensynet med barndommens gods med Tsjekhovsk latter og gråt om hverandre, via fornektelse og unnvikelser fram til erkjennelsen om at alt er tapt. Petronella Barker som Ljubov gir oss nettopp den reisen, der hun langsomt kles av sin livsløgn. Håkon Moe er fin og forsagt som broren, evig forelsket i fortiden og dens objekter, omtrent like hjelpeløs som en elskelig panda. Teatersjef Valborg Frøysnes spiller rent og troverdig selv adoptivdatteren Varja, hun som fortvilt prøver å holde godset gående, uten mandat eller myndighet.

Den nye tid eies av Henrik Rafaelsen Lopakhin, forretningsmannen. Men Lopakhin kan bare penger og jobb, i sitt privatliv er han like tafatt handlingslammet, og i denne transaksjonen også uvanlig sentimental, han er like bundet til herskapet som de er til godset. I Rafaelsens holdte spillestil slippes lite ut – hans Lopakhin er et bundet menneske. Et lite håp kan nok finnes i Dagfinn Tutturens idealistiske evige student Trofimov, men også her har Tsjekhov noen varselamper tent. Framtida er ingen enkel sak.

Ambisiøst og dyktig
Rundt disse sirkler er det et ensemble av karakterer: den frekke frankofile tjener, og tjenestepiken som forelsker seg i ham, den evig blakke og pengetiggende godseiernabo, den like evig uheldige kontorist, den ensomt eksentriske guvernanten med sine tryllekunster og eksotisk bakgrunn: De blir her både typer og skjebner, støpt til noe langt mindre smidig enn frie mennesker burde være. Regien presenterer dem og gir dem rom – Tsjekhovs karakterer er her på en måte både låste og løst sammenbundne, uferdige. Vi ser det tapte potensialet og får lov å være med å fortvile. Det er dyktig gjort, dette er en svært ambisiøs satsing fra teatret og den leverer.

Samtidig er forestillingen lang. På premieren tre og en halv time lang. Utforskningen av enkeltscenene får ut potensialet i enkeltscenene, mens den langsomme framdriften hindrer at tragedien får bygge seg opp – vi ser tragedien i langsom film, uten en vanlig dramaturgisk stigning.

For  her har selve tiden gått av ledd, akslingen har gått av vognene. Og når noe ikke kan fortsette, gjør det sjelden det.

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER