Ujevne perler på en snor

Da jeg anmeldte åpningen av Filharmoniens Beethoven-festival tidligere i høst, etterlyste jeg mer oppstyr og begeistring i forhåndsomtale og markedsføring. Også denne gangen blir jeg slått av mangelen på entusiasme. Leoš Janáčeks spektakulære og forunderlige mesterverk Glagolittisk messe har vært spilt én gang i Oslo-Filharmonien tidligere, og det var så tidlig som i 1978! Er ikke det verdt en aldri så liten festtale? Filharmoniens tidligere dirigent Jukka-Pekka Saraste er tilbake på en snarvisitt, er det noe de er glade for der i huset, eller har han bare stilt opp som tilkallingsvikar? Jeg skjønner at dette er en typisk “midt-i-sesongen”-konsert og at man ikke skal slite ut den røde løperen, men er det for mye å ønske seg litt kuratering, i det minste? Når ingen hverken stiller eller svarer på spørsmålene om hvorfor vi skal høre akkurat disse stykkene, akkurat nå, ligner Filharmonien faretruende på en konsertversjon av radiokanalen NRK Klassisk – en jukeboks der standardverker strømmer ut som perler på en snor (som et av programmene deres dessverre heter).

Oslo-Filharmonien har flotte nettsider, og trykker opp et tykt og fint program man får kjøpt for en skarve tjuekroning, men førstnevnte inneholder minimalt med informasjon og sistnevnte består for det meste av rene faktaopplysninger. Jeg er klar over at det finnes en Bak notene-samtale som jeg ikke var på, og tar høyde for at noe kan ha blitt ble tematisert der. En slik forhåndssamtale må den enkelte imidlertid oppsøke, og den kan ikke erstatte en offentlig stemme som vil noe. Jeg går utfra at Filharmonien legger mye tankevirksomhet i programmeringen – hvorfor ikke fortelle oss om det?

Nå skal det sies at kveldens musikalske opplevelser ikke gjorde meg plagsomt entusiastisk selv heller (uten at det har sammenheng med slapp markedsføring). Det var stadig noe som ikke stemte, og når det er så gjennomgående, mistenker jeg at det er to overordnede syndebukker: for kort prøvetid, og den famøse dårlige akustikken som gir ulike utslag basert på hvor man sitter.

Mahlers tiende symfoni er som kjent ufullstendig, og første sats er den eneste han rakk å så godt som fullføre. Dette er Mahler i det lengselsfulle hjørnet, med lange linjer som stiger opp, opp mot den ukjente evigheten, uendelig sørgmodig og uendelig håpefullt på samme tid. Men Sarastes Mahler er kjølig og avmålt – lengsel og senromantikk og elastisk legato må vike for en presis avgrensning av hver note. Så langt alt vel, Pierre Boulez har for eksempel hatt suksess med tilsvarende tolkninger, men der Boulez dyrker nyansene til det ekstreme, utvider hver note, hver pause og hvert dynamiske nivå og behandler hver tone som en perfekt symmetrisk bue, er det som om Saraste heller vil ha rette, lange toner. Jeg mistenker at akustikken forsterker effekten, men resultatet blir uansett et litt flatt og kompakt lydbilde.

Også i framføringen av fem sanger av Alma Mahler, “Die stille Stadt” fra Fünf lieder (1911) og samtlige sanger fra Vier lieder (1915), “Licht in der Nacht”, “Waldseligkeit”, “Ansturm” og “Erntelied”, savner jeg nyanser. Noe av dette tror jeg skyldes orkestreringen. Alma Mahler orkestrerte aldri sine lieder, hennes originalkomposisjoner er for stemme og klaver. Flere varianter foreligger, og denne kvelden spilles ikke overraskende versjonen til Jorma Panula, Sarastes mentor og direksjonslærer. Alma Mahlers klaverakkompagnementer er til dels lavmælte og har gjennomsiktige strukturer, ofte med bare én melodilinje av gangen i pianostemmen, mens Panulas orkestrering vektlegger det dramatiske og høystemte og mangler en del av originalkomposisjonens lyriske letthet. Når både mezzosopran Lilli Paasikivis og Saraste i sine tolkninger går på med full teatralsk kraft og liten plass til det sarte og subtile, blir det klingende resultatet tyngre enn det opprinnelige kompositoriske materialet egentlig tåler.

Kveldens mest bisarre opplevelse er likevel Glagolittisk messe. Den er nesten ikke til å kjenne igjen fra andre versjoner jeg har hørt. Dette verket forener minst tre verdener – sofistikert kunstmusikk, upolert folklore og religiøs ekstase, og rommer dermed store kontraster. Det er sakralt og rått på samme tid, og varsomme partier balanseres med ville, frenetiske raptuser. Saraste legger desidert mest vekt på det siste. Hans tolkning er eksplosiv og kantete, og han gir full pinne fra start til mål, med noen få hederlige unntak, som i midten av Credo-satsen der alt tas helt ned i et fløyelsmykt og stillferdig blåserparti. Selv om energinivået og intensiteten hos samtlige utøvere er beundringsverdig, og Janáčeks glagolittiske villskap virkelig kommer til sin rett i og for seg, mister verket sin mangetydige finesse i denne heseblesende versjonen.

Det store maskineriet med fullt orkester, stort kor og fire solister fungerer ikke optimalt, og flere ganger er kor og orkester i utakt. Kanskje er det akustikken som stikker kjepper i hjulene igjen – det kan virker som koret ikke hører orkesteret ordentlig. Det kan også handle om hvordan verket er organisert: På tross av det liturgiske utgangspunktet er ikke musikken bygget opp rundt vokalpartiene som i et tradisjonelt vokalverk. Kor, solister og orkester har i stedet mer likeverdige roller. Dette stiller ikke minst store krav til koret, som med én stemme skal hoppe inn og ut med sine teksttunge, hurtige fraser på språk som ikke lenger finnes.

På tross av en (litt for) nøktern Mahler til å begynne med, ble dette til slutt en heseblesende konsertopplevelse uten rom for utpust og tankevirksomhet, kontraster og nyanser.