Uhyggelig hverdagskost

Til grunn for forestillingen Bjertnæs, Lygre ligger et samarbeid mellom billedkunstner Sverre Bjertnæs og dramatiker Arne Lygre. I dette samarbeidet virker det som deres respektive kunstneriske uttrykk har vokst ut av, og inn i, hverandre. En skulptur (Bjertnæs) inspirerte til en tekst (Lygre), og en ytterligere tekst skal ha avfødt atter nye skulpturer. På Trøndelag Teater har regissør Ole Johan Skjelbred satt sammen både tekst og skulptur til et scenisk gesamtkunstverk i tre akter.

Den litt kronglete bakgrunnshistorien til tross, det er et gjenkjennbart og gjentakende tema som rammer inn forestillingen, nemlig dysfunksjonelle familierelasjoner. Nærmere bestemt er det opplevelsen av å miste et barn som går igjen i de tre aktene. De to første delene kompletterer hverandre på finurlig vis; de kan forstås uavhengig av hverandre samtidig som de nærer seg på hverandres handling. Enkelte replikker kan for eksempel gjentas, men vise til forskjellige scenario hver gang. Det repetitive grepet fungerer som byggeklosser i forestillingens liksom halvresignerte, monotone fremtoning. Den tredje akten mangler imidlertid disse egenskapene og virker mindre gjennomarbeidet enn resten. Her er handlingen platt og lite medrivende, og bærer preg av at slutten føles som om den er tvunget frem.

Latent angst Bak skuespillernes stive smil finner vi flere arketyper: Den unge elskerinnen, den utro familiefaren, det forsømte barnet. Med sortmalte øyne går de rundt som zombier med stadige, glupske innhugg i hverandres samvittighet. Scenografi og kostymer gir inntrykk av et kontorlandskap omgjort til et undergrunnsrave hvor deltagerne bare delvis har rukket å felle tweed-dressen til fordel for bondage-teipen. Glinsende av svette avleverer skuespillerne replikkene sine flatt og beskriver samtidig sine egne handlingsmønstre. Innimellom prater de med en robotisk tydelighet, som om de prøver å gjennombore ordene på leting etter mening. Andre ganger korrumperes replikkene underveis og blir skrikende og usammenhengende, men avslørende: «Jeg hadde blitt en god jentemor» ender for eksempel opp i en glefsende «jeg er alene». Det er sårt og stygt på en gang.

Rollefigurenes tafatthet, sammen med mer eller mindre plumpe lydeffekter, skaper en naiv, litt nervøs humor som mykner opp helhetsinntrykket. Det fungerer svært godt, og skuespillernes treffsikre mimikk bidrar til å dra oss lenger ned i den uhyggelige dalen.

Tre variasjoner over samme tema Den fragmenterte, marerittaktige forestillingsverdenen lykkes langt på vei i sin balansegang mellom det hverdagslige og det absurde. Det at narrativene i første og andre akt er fristilt fra hverandre, men likevel har flere fellesnevnere og krysningspunkter, hvor noen er mer åpenbare enn andre, er et paradoks forestillingen tåler godt. I en utsøkt scene som utspiller seg i andre akt sitter familien og drikker kaffe. Det skjøre porselensserviset tar til å riste, og karakterene må anstrenge seg for å holde kopper og fat i ro. Tenåringen i huset greier imidlertid ikke å holde på koppen sin, den ruller av sted med gutten på slep. Fasaden oppløses.

Enkelte grep fremstår likevel påtatt. For eksempel må publikum vente seg gjennom en unødvendig lang sekvens hvor karakterene utfører en lenkedans med enkle, repetitive bevegelser mens det skiftes hurtig og tilsynelatende tilfeldig mellom norske og internasjonale popslagere. Scenen virker ikke å tilføre forestillingen noe. På samme måte blir elskerinnefigurens pupper, som kun er dekket av et smalt teipbånd (noe jeg først tolket som et sleivspark inn i KHiO-debatten – utløst av Vanessa Beecrofts fotografi med ditto anrettede kvinnebryst), stående igjen som en umotivert gimmick. En stor, stalagmitt-aktig skulptur av Bjertnæs, som innimellom blir dratt inn på scenegulvet, virker overflødig.

Punktene ovenfor er likevel som unntak å regne, for ellers er de to første aktene knusende gode omfavnelser av mørke menneskeskjebner. Når den elegante sjongleringen med gjentagelser samt dobbeltbunnet tekst og kroppsspråk likevel forsvinner i tredje akt, er det som om resignasjonen plutselig kom alle i forkjøpet.