Telemark kammerorkester

Troverdige strykere

ANMELDELSE: Ved siden av de store symfoniorkestrene har Norge flere mindre, frittstående kammerorkestre. Telemark kammerorkester overbeviste vår anmelder da de nylig gjestet Oslo.

Strykeorkesterformatet er godt representert i dagens norske profesjonelle musikkliv. Foruten Det Norske Kammerorkester og Oslo Camerata med base i hovedstaden, er de nokså nyetablerte Tromsø Kammerorkester og Ensemble 1B1 i Stavanger viktige eksempler. I tillegg kommer Telemark Kammerorkester, som i disse dager feirer sitt 20-års jubileum.

Fint program
Med sin kunstneriske leder, fiolinist og dirigent Lars-Erik ter Jung, gjestet de Oslo med en konsert i Gamle Aker kirke, søndag 11. november. Foruten Béla Bartóks sentrale Divertimento fra 1939, fikk vi høre en av Carl Philipp Emanuel Bachs strykesymfonier, verket Chase av Nils Henrik Asheim i versjon for strykeorkester fra 2006, samt It is pain flowing down slowly on a white wall – konsert for akkordeon og strykere av Bent Sørensen fra 2011, med Frode Haltli som solist.

Programmet var fint sammensatt, for merkelig nok er ikke originalrepertoaret for denne besetningen, om vi ser bort fra barokken, veldig omfattende. Bartók blir derfor på grensen til en gjenganger, på den annen side tvinges ensemblene inn i nytt landskap. I tillegg kan man si at selv om trykket fra tidligmusikkpuristene er i ferd med å avta, stilles det også krav til interpretasjon av den gamle musikken. Lars-Erik ter Jung manøvrerte imidlertid fint her; med en både nøyaktig og engasjert tilnærming ble hvert av verkene tatt på alvor.

Utfordrende kirkerom
Carl Philipp Emmanuel Bachs Sinfonia i C-dur, nummer tre i et sett på seks (Wq 182), ble bestilt av Baron Gottfried van Swieten og skrevet i Hamburg i 1773. Dette er musikalsk Sturm und Drang, og med sine uventede kast og harmoniske vendinger, låter denne musikken alltid forfriskende. Telemark Kammerorkester balanserte uttrykket med både homogen klang og profilert frasering, selv om kontrastene muligens kunne vært spilt enda mer ut. Kirkerommet i Gamle Aker er imidlertid en utfordring: For det første ville musikkens format tjene på et noe større rom, for det andre er etterklangen riktignok rik og generøs, samtidig kan uttrykket bli litt fjernt. I mine ører går tendensen til å ville blande klangen tidvis på bekostning av briljans, særlig i toppregisteret.

På grensen til det sentimentale
Klangblanding ble det imidlertid mer av i Bent Sørensens akkordeonkonsert. Verket ble urfremført av orkesteret og Frode Haltli på Ultimafestivalen i 2011, og gjorde stor suksess. Sørensens uttrykk er subtilt; den hårfine balansen på grensen til det sentimentale etablerer et særegent personlig uttrykk. Samtidig er det langt fra opplagt hva man som lytter skal gripe fatt i. For min del blir det tidvis vagt, samtidig er det imponerende med hvilken bevissthet Sørensen håndterer til dels ekstreme virkemidler. Haltli håndterer dette med suveren oversikt, muligens ville uttrykket i akkompagnementet tjent på noe mer distanse fra ter Jungs side.

For effektivt?
I forhold til Sørensens subtilt sære, men samtidig utfordrende uttrykk, blir Asheims Chase for meg tidvis problematisk. De musikalske effektene, ikke uten fysiske elementer, er riktinok – ja nettopp – effektive, på den annen side blir det noe sirkulært uttømmende i tilnærmingen til materialet. Selv om Asheim er virtuos, både instrumentalteknisk og formmessig, opplever jeg en annen type estetisk forpliktelse hos Sørensen. Muligens ville det oppleves annerledes i et rom med større avstander, men her ble det litt for lange Chase litt for mye av et dødpunkt.

Overbevisende
I Bartóks mesterverk av et divertimento, skrevet i en tilstand av uvisshet, fedrelandskjærlighet og inspirasjon, var Telemark Kammerorkester og Lars-Erik ter Jung tilbake for fullt. At antydningen om en lett form (”divertimento” betyr diverterende, underholdende) bare utgjør et første lag av dette rike verket, ble utvilsomt manifestert i den gjennomtrengende verbunkos-rytmens stålharde inderlighet. I den nesten mysteriøse andresatsen, der hvert eneste intervall betyr alt, hadde orkesteret etter mitt skjønn enda mer å gå på dynamisk. Siste satsens svimlende løp ble derimot ikke holdt tilbake, og fine soloprestasjoner utfylte fargespekteret på en overbevisende og troverdig måte.

Det er altså bare å ønske Telemark til lykke med 20-års jubileet. Neste gang de gjester hovedstaden, bør de bare velge et større rom – og ikke minst: publikum kjenne sin besøkelsestid.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER