Marit Sandsmark i lowlands (FL). Av og med: Marit Sandsmark og Iver Findlay med Pål Asle Pettersen, Chris Brokaw, Nils Erga, Jon Refsdal Moe, Peter Warren, Jean-Vincent Kerebel, Sander L. Haga. Foto: Istvan Virag

Tragiske, magiske Florida

lowlands (FL) er et moderne, geografisk portrett. Med et forlokkende og foruroligende uttrykk drar forestillingen publikum inn og ut av minnet om et sted.

En kvinne åler seg fremover på scenen. Hun har på seg treningstights, en grønn collegejakke i silke og joggesko. Hun har en langstrakt strandlinje og blå bølger på en skjerm bak seg, men et sort intet åpner seg på midten og truer stadig med å dele havet i to. Kvinnen beveger seg langsomt, som en snegle, men det går likevel radig fremover. Det er som en oppvåkningsprosess i sakte film. Selv om det er flere på scenen med henne, er hun på en måte alene i et virvar av polerte effekter og ville vekster.

Kvinnen er Marit Sandsmark, som utgjør den ene halvdelen av kunstnerduoen Findlay//Sandsmark. Den andre delen er Iver Findlay, og sammen driver de et performance-kompani som arbeider på kryss av disipliner som dans, teater, live musikk og videokunst. Over de siste årene har de utarbeidet produksjonen lowlands (FL) med Pål Asle Pettersen, Chris Brokaw, Nils Erga, Jon Refsdal Moe, Peter Warren, Jean-Vincent Kerebel og Sander L. Haga. Den ble først vist i Stavanger, på duoens visningsplattform IMIR Scenekunst, etterfulgt av Oslo-premiere på Black Box teater under Oslo Internasjonale Teaterfestival denne uka. Selv kaller de lowlands (FL) en «meditasjon rundt minner og hjemland», og tar utgangspunkt i en utforskning av Daytona Beach i Florida, hvor Findlay selv vokste opp. Forestillingen ligger i krysningspunktet mellom performance, teater og konsert. Den serverer videokunst, dans, tekst og musikk i en kompleks installasjon, og bygger opp en abstrakt handling som drives av de ulike stemningene som elementene skaper.

På stranda
Gulvet er dekket av et lyst, sandfarget teppe, og på skjermen på den bakre sceneveggen vises bilder av hav, strand og iblant mørkere, mer abstrakte motiver. På den ene siden av scenen står en stor, firkantet og transparent boks, hvor det projiseres tekster, farger og bilder som får en fascinerende 3D-effekt. Ved siden av denne spiller to musikere elektrisk gitar og fiolin. På den andre siden er det bygget en konstruksjon rundt et mixebord, og de har også plassert et trekantet telt dekket av palmegreiner og blader der. Rommet inneholder også en rosa flamingo-figur stående i noen vekster og det ligger bomull rundt omkring og henger sukkerspinn på en stang over scenen. Findlay//Sandsmarsk setter slik et ustelt og villere uttrykk mot den polerte strandlinjen.

Forestillingen varer i nesten to timer, men generøst nok lyser en bar opp litt utenfor scenen to ganger. Bak palmemotiver og neonlys står to bartendere og serverer frozen margarita til publikum på «stranden». Vi sitter nemlig på lave trappetrinn på det lyse teppet, bare en drøy meter fra scenen. Gjennom disse pausene deles forestillingen opp i tre deler, som blander Sandsmarks koreografier, en tekstopplesning og ulike videoelementer – alt med live musikk til. Lydbildet spenner fra sart og «zen», via melankolske toner, til foruroligende buldring. Det er samtidsmusikk av høy kvalitet, som står godt til tematikken, de visuelle effektene og koreografien.

Forlokkene og frastøtende
I den transparente boksen surrer en strøm av lokalnyheter fra Florida. Stort sett handler disse små tittel- og ingressaktige tekstbitene om kriminalitet. «Florida stripper gives doctor lap dance to get him to subscribe drugs, officials say», ruller forbi, etterfulgt av lignende, mer og mindre alvorlige saker. Teksten som leses opp forteller også om et smått tragisk sted, og gjentar ord som «cocaine», «fat people», «poor people on bikes», men også idyller som «beaches», «spring break» og «kindness».

I forestillingsprogrammet forklares det om lowlands (FL) at forestillingen er en utforskning av Daytonas, Floridas og USAs natur. Den beskrives som «både forlokkende og frastøtende på samme tid». Jeg blir litt overrasket over at forestillingen har et kanskje enda større fokus på amerikansk og «floridiansk» kultur. Dette er dog en positiv overraskelse, for lowlands (FL) åpner slik muligheten for å vise hvordan kulturen henger sammen med, og defineres av naturen, og at kultur også er natur. Og dermed blir det også politisk, når ikke bare naturen, men også kulturen portretteres som både forlokkende og frastøtende.

Den amerikanske drømmen
Flere av de store byene i Florida ligger høyt på listene over fattigdom og kriminalitet i USA. Samtidig har staten status som ferieparadis, og denne ambivalensen kommer godt fram i forestillingen. I en spesielt fin sekvens går Sandsmark fra å jogge rundt i treningstøy til en koreografi av både kontrollerte og tilsynelatende ukontrollerte, sportslige bevegelser som minner om jogging og boksing. Havet bak henne er deilig blått, og fargene på scenen er lilla og rosa – typisk for vakre landskapsbilder og andre kunstneriske hyllester til USAs kystlinje, som i billedkunstneren Alex Israels LA-fetisjisering. Fargene, lydene og dansen får fram et ekstremt forlokkende bilde av den amerikanske kulturens (og naturens) posisjon som et sted hvor drømmer går i oppfyllelse.

Samtidig er det noe som skurrer, bevegelsene er for krasse, musikken snur raskt. I korte glimt kjenner jeg på at jeg skulle ønske at jeg satt midt i mylderet av utopien, men Sandsmark har også en lenger, roligere dansesekvens hvor jeg nesten føler det motsatte. Jeg føler meg som en fratrukket observatør, som om stanga av sukkerspinn som henger over scenen rammer den inn til en skjerm jeg bare ser på. Selv om jeg opplever denne delen som litt kjedeligere, fungerer det som en påpekning av minners natur: Man beveger seg hele tiden inn og ut av disse, enten det gjelder minnet om et (hjem)sted, en person eller en kultur.

Gjennomført uttrykk
Utopi blandes med dystopi. Stemningen blir etter hvert mer desperat. Fargene og scenen mørklegges, og et udefinert objekt (det ligner til tider silhuetten av en joggesko) snurrer rundt som en mørk sky i den transparente boksen. Sandsmark beveger seg mer aggressivt, og hun dras til og fra skyen. Det hele blir småskummelt når en skikkelse i en maske lusker bak teltet Sandsmark legger seg i. Den foruroligende og utrygge følelsen setter siste tone, litt som stedet følelsen av dagens USA befinner seg på. Det gjennomførte uttrykket i lowlands (FL) blir dermed som et moderne geografisk portrett: I sin hyllest til og melankoli over Daytona Beachs ånd og følelse sier forestillingen også noe om større samfunnsstrukturer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER