Tell me more, tell me more

Å gjøre teater av romaner er alltid en risikosport. Ikke bare kan man komme til å støte folk fra seg med en konkret fortolkning av det som ofte er mer abstrakt. Romanens dramaturgiske form, med sine mange krumspring, tidshopp og assosiasjonsrekker, er sjelden tilpasset den stramheten teaterrommet så ofte krever. Forholdet leseren har til boken er et én til én forhold, teatret er kollektivt, og forholdet tilskueren har til det som formidles fra scenen er derfor også et forhold som oppstår i kollektivet, ikke i individet. Når man da velger å iscenesette en roman må teaterforestillingen finne sin form som selvstendig kunstverk, og der det er mulig må den riste av seg romanens virkningshistorie og finne sin selvstendige form. Der det ikke er mulig må den inkorporere virkningshistorien i verket som en postmoderne øvelse i intertekstualitet der de ulike verkene sameksisterer og tar virkningshistorien et skritt videre. Å gjøre dette krever mot, vilje og kunstneriske ambisjoner.

Tung tids tale Olaug Nilssens roman Tung tids tale kom ut i fjor. Det har dermed tatt kort tid fra romanen ble utgitt til den er kommet i teaterform. Det er en bok som virker så enkel, men som blir interessant som litteratur fordi den er formsterk og språksterk. Romanen forteller Nilssens egen historie om å være mor til et autistisk barn. Hun forteller om en vanskelig hverdag der guttens utfordringer kombinert med arbeidet med å være i kontinuerlig dialog med hjelpeapparatet blir så krevende for moren at hun blir sykemeldt. Det hele er så personlig på et helt elementært nivå at det hele kunne bikket over i melodrama når som helst. Grunnen til at melodramaet ikke oppstår i romanen er at Nilssen makter å holde en gjennomgående distanse til sitt eget liv. I et sjeldent godt nynorsk prosa formidler hun rolig og fornuftig sin egen panikk, utmattelse og kjærlighet. Dette gjør den personlige erfaringen og spesifikke familiesituasjonen allmenn. Det handler om hvordan mennesker reagerer under press, det handler ikke bare om Olaug, mannen hennes og sønnene hennes. Det handler om mennesker, autisme og kjærlighet.

Det første vi fikk se på scenen var Even Børsums klaustrofobiske scenografi, en sort boks med en trapp inni som var plassert midt på gulvet i den store blackboxen som er Riksteatrets scene i Nydalen. Det er pent gjort. En skuespiller ligger i den diagonale trappen i boksen, og setter tonen for forestillingen med en spillestil som umiddelbart overrasker meg. Det er en blanding av vanlig method acting og aktiv overdrivelse. Ingen finstemthet, ingen nivåer, bare lidelse og nevrose. Den nedstemte sakligheten og poengterte virkelighetsbeskrivelsen som kjennetegner romanen er her erstattet med hektisk umiddelbarhet.

Grepet med å la fire skuespillere spille Olaug og også veksle på å spille de andre rollene er ikke et dårlig grep. Alle skuespillerne spiller like hektisk, så det virker som et bevisst regivalg, ikke en svakhet hos skuespillerne. De spiller seg imidlertid inn etter hvert, men aldri ned. Den hektiske og heseblesende stilen er gjennomgående, og til tross for enkelte gode partier gjør det forestillingen som helhet slitsom. Forestillingen er godt og stramt koreografert med effektive sceneløsninger og –overganger, men tempo kler ikke budskapet. Nå skal det sies at det er et slitsomt tema, det er ”harde erfaringer” som den ikke helt tilstedeværende psykologen omtaler det som, men der jeg opplevde romanen som poetisk i sin formidling av livets tyngde, er poesien her fjernet til fordel for handling.

Urettferdig Det er urettferdig å sammenligne teaterforestillingens stil og form med romanens. Som nevnt innledningsvis er det nødvendig at de eksisterer som ulike, selvstendige kunstverk med egne kapasiteter og utfordringer. Når man allikevel har valgt å iscenesette en roman som dette, en roman som er blitt et aktivt bidrag til en offentlig diskurs og som har fått en betydning utover seg selv, er det helt umulig å bevege seg vekk fra romanens virkningshistorie. Riksteatrets markedsføringsstrategi med forhåndssamtaler med statsministeren og med kronprinsessen til stede tilsier heller ikke at de har ønsket å forsøke å fjerne seg fra denne virkningshistorien. Da skulle jeg ønske at romanens tydelige kvaliteter fikk en større plass i teaterversjonen. Alle skuespillerne snakker dialekter, hun ene snakker også svensk i én rolle. Det er sjeldent jeg oppriktig savner scenenynorsk, men når man har et så godt prosaverk i bunnen hadde det vært fantastisk å høre det. Scenenynorsk har også det fortrinnet at det er stivt teatralt og derfor kan benyttes for å understreke intertekstualitet og bruk av tekst som talt ord. En rolig kroppsbeherskelse ville også skapt en kontrast til det handlingsmettede innholdet, men her blir det en forestilling med litt mye show og litt lite tell.

Teater handler om avstand. Det handler om nærhet også, men mest av alt handler det om avstand. I denne forestillingen skulle jeg ønske teatret tok innover seg avstanden til verket, til publikum og til spillet for å understreke sårbarheten og kjærligheten istedenfor å fokusere på et nå, et nå som ikke er vårt og som ikke kan bli det.