Teatret og virkningshistorien

Den israelske dramatikeren Einat Weizmans skuespill Okkupasjonens fanger handler om forholdene palestinske politiske fanger lever under i israelske fengsler. Weizman har tatt utgangspunkt i samtaler med disse fangene og gjenforteller i dramatisk form det hun har fått høre. Da skuespillet skulle få sin urpremiere i Israel i 2017, på Akko-festivalen, en festival for alternativt teater, satte festivalstyret ned foten og nektet det å spille. Åtte teaterkompanier som skulle ha spilt på festivalen trakk seg deretter i solidaritet med Weizman, og sjefen for festivalen måtte gå av. Israels kulturminister, Miri Regev, mente da at «nok var nok» når det gjaldt teater om okkupasjonen, og han støttet beslutningen om å trekke Okkupasjonens fanger fra festivalprogrammet. Regev har også ytret at ethvert teater som samarbeider med Weizman vil få statsstøtten trukket umiddelbart. I 2019 mottok Weizman det norske Dramatikerforbundets solidaritetsstipend for sitt arbeid for å gi okkupasjonens ofre en stemme gjennom sitt kunstneriske virke.

Det er derfor veldig fint at skuespillet nå blir spilt i Norge, på Vega scene under Human internasjonale dokumentarfilmfestival. Regissør Marius Kolbenstvedt har tidligere engasjert seg i Weizmans sak og skrev blant annet et debattinnlegg om det på Scenekunst.no i 2018. Tema for forestillingen er således både de forferdelige forholdene palestinske fanger utsettes for og det som har skjedd med skuespillet Weizman har skrevet om det.

Bar scene Blackboxen på Vega scene er helt bar – det er ingen scenografi. Publikum er plassert i et kvadrat rundt scenen, og belysningen består av enkelt scenelys. Skuespiller Tuva Hennum tar ordet og presenterer seg. Hun sier at hun skal representere Weizman, og hun forteller historien om vanskelighetene med å få skuespillet iscenesatt i Israel. Med det tydeliggjøres også betydningen av virkningshistorien for det vi er med på, og at den norske iscenesettelsen inngår i en rekke av hendelser.

Utover i forestillingen er det også flere referanser til motstanden fra israelske myndigheter. Vi blir fortalt at Weizman ikke trodde hun skulle få satt skuespillet opp i Israel i det hele tatt, men at hun måtte til Norge for å få det til, etter at hun hadde mottatt prisen fra Dramatikerforbundet. Så viste det seg at det var et teater i Tel Aviv som ville gjøre det hvis de bare passet på at ikke teatrets logo stod på plakaten og fjernet de delene som kunne føre til søksmål mot teatret. Et dikt som hadde blitt fjernet ved oppsetningen i Tel Aviv om palestinske barn som kaster stein ble deretter lest, og vi får ikke bare et sterkt dikt om motstand, undertrykkelse, frustrasjon og håp, men et innblikk i den helhetlige prosessen Weizman og skuespillet hennes har vært utsatt for.

Det dramatiske verket som ble fremført i Oslo nå virker derfor spesialskrevet eller -omarbeidet for et publikum i Oslo i februar 2020 med flere referanser til veien dit. I tillegg er det sekvenser av det jeg oppfatter som det opprinnelige dramatiske verket der historier fra livene til palestinske fanger blir fortalt. Det spilles ut på enkelt vis. De seks skuespillerne tar på seg forskjellige roller som fanger, avhørsledere og pårørende. Vi får se torturscener, og en scene der flere fanger sultestreiker gjør sterkt inntrykk. Dramaturgisk sett er forestillingen fragmentert, men overgangene er gode og måten Hennum opererer som en slags forteller i sin rolle som Weizman gjør at det virkelig blir plass til alle de ulike fortellingene.

Ikke helt ferdig Som teater føles forestillingen mer som en iscenesatt lesning enn en ferdig forestilling. Jeg liker at det er en tekstnær formidling, det passer med alle referansene til problemene teksten har møtt. Samtidig er det få grep som løfter teksten fra sidene, og et grundigere scenearbeid kunne åpnet flere perspektiver. Selv om jeg syntes flere av skuespillerne hadde fin tilstedeværelse på scenen og at de holdt rommet på en god måte, slukte de også replikkene sine flere ganger. Jeg tenkte derfor at det burde vært jobbet mer med diksjon og stemmebruk. Alle sammen spilte løsrevet fra medspillerne sine. Det var ingen virkelige dialoger, men replikkene ble resitert. Det gav oss på effektivt vis en nærhet til teksten, men det kunne skapt mer dramaturgisk dynamikk dersom det hadde vært mer variasjon i spillet.

Det var ingen annen lyd enn stemmene, og jeg savnet et musikalsk lydspor. Når det er sagt så fungerte stillheten som kontrast til stemmebruken, og det var et sterkt og inntrykksfullt grep i seg selv. Jeg kjente på at jeg syntes det var ubehagelig stille. Jeg hørte medpublikummerne mine godt. Det var mye snufsing, hosting og mager som rumlet, og i den intense stemningen som oppstod understreket stillheten situasjonen. Samtidig ble det dramaturgisk sett litt uttværende, og jeg tenkte at noe musikk også ville ha styrket stillheten de stedene den virkelig var på sin plass.

Okkupasjonens fanger er et viktig stykke dramatikk ikke bare på grunn av den historien det forteller, men også på grunn av de tingene det har vært utsatt for. Jeg blir påvirket av det, og selv om det var litt tilfeldig at jeg skulle anmelde akkurat den forestillingen, føler jeg meg privilegert som har fått anledning til å se det. Da jeg gikk fra teatret tenkte jeg på at det i notatboken min nå står at det var svak diksjon, og jeg lurte på om det er en berettiget kritikk i dette tilfellet. Noen ganger er det min jobb å skrive at r’er og s’er kunne vært uttalt tydeligere, men samtidig sitter det mennesker i fengsel for å ha jobbet for sitt folks frihet. Noen skuespillere får heller ikke mulighet til å ytre det de vil på grunn av sensur. Da spiller diksjon en forsvinnende liten rolle. Denne forestillingen fremhever betydningen av virkningshistorie på scenen, og får meg til å revurdere betydningen av teaterkritikk som formkritikk. Samtidig liker jeg tanken på at dette utgangspunktet kan jobbes mer med og bli en enda sterkere forestilling som kan nå enda flere publikummere. Formkritikken har sin funksjon, men noen ganger er ikke kunst bare kunst, og Okkupasjonens fanger finner sin styrke der kunst blir historie og der historie blir kunst.