- Teateret er et sted for prestisjejegere og svindlere

Å innfinne seg i Bergen i oktober hvert år er risikabelt, men bare dersom du ikke vil utsette sanseapparatet ditt for nye impulser, eller har ambisjoner om å forlate byen igjen uten å ha fått merker av den. Den lokale scenekunstinstitusjonen BIT Teatergarasjen eksponerer igjen en påfallende vitalitet, til tross for sin status som husløs på sjuende året.

Årets Meteorfestival, som går fram til 24. oktober, har hele 20 produksjoner i sving, arrangøren er selv involvert i 16 av dem som produsent. Denne nærheten til kunstnerne er et varemerke for BIT, som plasserer dem midt i den internasjonale strømmen av noe av det mest innovative som skapes i det frie scenekunstfeltet.

I løpet av de kun to dagene jeg var der fikk jeg med meg to sterkt rituelt pregete forestillinger: performancekunstneren Ane Lans utspilling i White av den aldrende mannskroppen i et lite, hvitt rom og det lokale kompaniet Happy Gorilla Dance Companys tunge, vakre og slående enkle Dying to be alive. Jeg så franske Jonathan Capdevielles Saga, en ordrik gjenfortelling av et oppvekstdrama, illustrert, eller først og fremst kontrastert, av absurde sceniske opptrinn og De utvalgtes nye versjon av sin Jeppe-på-bierget-forestilling Visjonæren, denne gangen med tekstbidrag og medvirkning fra Ari Behn. Da jeg så den første gang på Black Box Teater for et år siden etterlyste jeg en ”renere” og mer begrenset bruk av 3D-video som kunstnerisk virkemiddel og jeg bemerket at forestillingen generelt virket uferdig. Ikke denne gangen. Den er blitt strammet betydelig inn og virker nå mye mer fokusert, både i spillet, i videoeffektene, i lydarbeidet og i selve forestillingsforløpet. Så får vi heller tåle at Ari Behn er med, til tross for at han har et svært begrenset repertoar å spille ut på scenen.

Fra Happy Gorilla Dance Companys Dying to be alive. Foto: Lena-Therese Lie

Fyldig fagprogram Bemerkelsesverdig er satsingen på et fyldig fagprogram. Enhver festival med respekt for seg selv bør ha det. Jeg har likevel forstått at det ofte kan kjennes som noe man føler at man ”må” gjøre, uten egentlig å ha veldig lyst til det. Disse seminarene, diskusjonene og workshopene har en tendens til å trekke en snever krets av tilhørere og deltakere og å leve sitt eget liv på siden av festivalens kunstneriske hovedstrøm. Men også her går BIT mot strømmen og øker årets fagprogram, komponert av Karoline Skuseth, til rundt 15 arrangementer med stort og smått.

Sentralt i dette programmet står en serie på tre ”høringer”. Dette formatet som i utgangspunktet blir mest brukt i politikken og forvaltningen når beslutninger skal forankres i fagmiljøer og interessegrupper, blir her parallellforskjøvet så å si til en annen verden. Vesentlig her er også at utspørrerne ikke er nøytrale, men selv tilhører samme fag og yrkesgruppe som de som utspørres og dermed selv potensielt blir aktive deltakere i samtalen. Kritiker og redaksjonsmedlem i Scenekunst.no Anette Therese Pettersen sto på den måten for kritikerhøringen, kuratoren Thomas Frank for kuratorhøringen og dramatiker Cecilie Løveid erobret her en posisjon jeg mistenker at hun ikke har hatt så mange ganger før, som moderator for høringen om scenetekst. Men hennes eventuelt manglende erfaring på dette området var ingen hemsko, tvert imot.

Tilstedeværelse ”Hvor er engasjementet, motet og for den saks skyld viljen til innovasjon i vårt forhold til dramatikkens gamle travere? I et markedsrettet landskap ser vi en sterk tendens til å prioritere klassikerene. Hvor er de opprørske dramatikerne, hvor er tekstene som utfordrer både teatret, sin sjanger, litteraturen og samfunnet rundt seg. Dersom de skrives – hvorfor blir de ikke iscenesatt?” ble det spurt i programmet.

Svarene kom langt på vei bare i form av deltakernes blotte tilstedeværelse. Foruten Løveid selv var panelet sammensatt av dramatikerne Ludvig Uhlbors fra Sverige, Tyrfingur Tyrfingsson fra Island og Gritt Uldall-Jessen fra Danmark. Forhåndsinformasjonen om dem var sparsom, for ikke å si fraværende. Normalt skulle det tilsi en usammenhengende og statisk samtale, men det viste seg at denne manglende redegjørelsen på forhånd av deltakernes ulike posisjoner bidro til å skape en særegen dynamikk i utvekslingen som kanskje ellers ikke ville vært der. Uhlbors framsto som en beskjeden, lavmælt person, men har en turbulent historie som dramatiker og performancekunstner som startet med at han som student ved Dramatiska Institutet i Stockholm ble stevnet for retten etter å ha lest en tekst om oralsex høyt for en skoleklasse. I kjølvannet av dette havnet han, som kunstnerisk leder for teatergruppa Institutet i Malmö, i en tilsvarende konflikt med Malmö kommune, noe han har redegjort for i boka Gjord obrukbar. Tyrfingur Tyrfingsson er en ung, prisbelønnet og frittgående islandsk dramatiker som ser ut til å forholde seg mest til institusjonene, mens Gritt Uldall-Jessen kommer fra det frie feltet med alt det innebærer av bevissthet om nødvendigheten av å være sin egen produsent.

Forskjellige posisjoner Disse svært forskjellige posisjonene gjør det umulig å gi et representativt referat fra samtalen. Dens hovedstrøm var av kunstnerisk, ikke kulturpolitisk art. Formålet var ikke å komme fram til noen konklusjon og den sluttet omtrent da alle hadde fått sagt det de hadde på hjertet der og da. Som uansett bare var begynnelsen på et potensielt spennende kunstnerisk bekjentskap:

– Når jeg jobber hardt blir jeg hudløs, sa Tyrfingur Tyrfingsson i sitt svar på Cecilie Løveids spørsmål om hvorvidt paneldeltakerne føler seg fanget av systemet. – Systemet skylder meg ingenting, må jeg minne meg selv på igjen og igjen. Jeg har sluttet å være venn. Alt har en tendens til å bli så soft. ”Kan vi ta vekk ditt”, ”Kan vi føye til datt”, spør de i en vennlig tone, så jeg må herde meg selv. Teatersjefen er ikke en venn, han er teatersjef. Punktum. Teateret er et sted for prestisjejegere og svindlere som sier: Kom på møte, så snakker vi om det. Men jeg kommer ikke. Jeg er ikke med på spillet deres.

– Jeg har vært min egen produsent så lenge at jeg nå synes det er en befrielse å slippe mitt verk av syne, og se hva andre kan finne på med det. En side ved å hele tiden være tilstede kan jo også resultere i at du selv risikerer å bli redusert til et verktøy, sammen med andre verktøy, sa Gritt Uldall-Jessen.

Mistet privilegier – Jeg har gjennom mine handlinger mistet mine privilegier og blitt tvunget inn i en auteurposisjon, sa Ludvig Uhlbors. – Som kunstner må du innimellom sløse bort alle mulighetene som systemet gir deg for derigjennom å få muligheten til å starte på nytt.

– Redningen i systemet for meg er kontakten med skuespillerne. Det er den som holder meg i live. Jeg hater dette evige mantraet fra sjefene med at vi alle er i samme båt. Det er bare bløff. De agerer som om det er tilfellet, men kunsten selv har aldri bedt om likhet, konstaterte Tyrfingsson.

– Har dere noensinne prøvd å skrive et ”wellmade play”? spurte Cecilie Løveid. – Nei, svarte de alle sammen. – Jeg for min del skal nå prøve noe nytt: Å underlegge meg systemet, å gjøre som det forventes av meg, tilføyde Uhlbors. Hvilket vel, med hans historie, må bety det motsatte.

Samtalen er blitt transkribert og vil bli lagt ut på BIT Teatergarasjens nettside sammen med et videoopptak.