-Teater skal gjøre oss klokere

Teater Manu er Norges tegnspråkteater og har vært ledet av Mira Zuckermann i 20 år. Når 2021 går mot slutten skal hun gå av med pensjon, og det er nå klart at Janne Langaas blir hennes etterfølger. Formelt overtar hun 1. januar 2022, men den avtroppende og den påtroppende lederen skal også ha en overlappingsperiode i 2021. Langaas er utdannet skuespiller, og i fjor avsluttet hun en teatersjefperiode på Teater Innlandet der hun var leder i ni år. Hun har snakket med Scenekunst.no om det hun ser på som mulighetene i å drive et teater basert i et visuelt språk.

Hvorfor har du lyst til å være teatersjef på Teater Manu?

Teater Manu står i en særstilling blant norske institusjonsteatre og er et teater med store muligheter. Å bli teatersjef der er en spennende utfordring. Teatret har et tydelig utgangspunkt i tegnspråket og det døve samfunnet. Mira Zuckermann startet teatret, og hun har drevet det i 20 år. Nå har de kommet til et punkt hvor nye krefter skal overta. De skal utvikle seg videre, og det interesserer meg. Tegnspråket er det kunstneriske utgangspunktet deres. Språket har en egen poesi. Det er en visuell signatur som gjør noe med kunstuttrykket og som åpner for det som er annerledes. På sitt beste har Teater Manu skapt forestillinger som er unike.

Du har tidligere vært teatersjef på Teater Innlandet, hva blir de største forskjellene?

Den viktigste forskjellen er at Teater Manu er mye mindre, det er en tredjedel av størrelsen både økonomisk og når det gjelder antall ansatte. Samtidig er det et nasjonalt teater med et internasjonalt fokus. Sånn sett er mandatet større enn Teater Innlandet sitt. På Innlandet var den største utfordringen å sørge for at det nyopprettede teatret fikk slå rot i landsdelen. Særlig i Oppland var det stor motstand mot teatret de første årene. Jeg var opptatt av å finne ut hva som var viktig for publikum i innlandsregionen. Vi snakket mye om å være regionalt relevante. Det er ingen som diskuterer Teater Manus eksistensberettigelse. Teatret er i utgangspunktet til for en språklig minoritet, og står støtt i denne kulturen. Samtidig mener jeg det er et teater som får for lite nasjonal oppmerksomhet. Som kunstinstitusjon har de skapt unike forestillinger. Jeg glemmer ikke Jeg var Fritz Moen fra 2014 eller Den stundesløse fra 2015. Teater Manu var på gjestespill på Hamar med Den stundesløse, og for meg var det den største kunstopplevelsen det året. Det å skape kvalitativt gode forestillinger er teatrets viktigste oppgave. Men på samme måte som Beaivvas er Teater Manu et teater som har røtter i en minoritetskultur. Det betyr at teatret også har en kulturpolitisk rolle, og det er en side ved jobben jeg synes er interessant. Døve og hørselshemmede er en språklig minoritet i Norge, som i alle land i verden, og mange i miljøet har et sterkt eierskap til teatret. Det ønsker jeg at de skal fortsette å ha, men styret har også vært tydelige på at de vil at vi skal åpne for en større interesse i den hørende delen av befolkningen.

Hva tenker du er Teater Manus viktigste oppgave?

Teater Manu er en kunstinstitusjon, og teaterproduksjon er kjernen i virksomheten. Vi skal skape gode forestillinger og store kunstopplevelser. Samtidig har teatret gjennom 20 år vært med på å løfte statusen til det norske tegnspråket. Språk er historie og kultur, det å se språket sitt på scenen bygger stolthet og identitet. Jeg jobbet på Hålogaland Teater de første fem årene etter at jeg var ferdig utdannet og ble kjent med et teater med en tydelig regional identitet forankret i nordnorsk språk og kultur. Det at de var bevisst på å bruke nordnorsk som scenespråk gjorde noe med den nordnorske identiteten. Erfaringen derfra er relevant med tanke på Teater Manu og det tegnspråklige samfunnet. Ethvert språk og enhver dialekt som får plass i den offentlige samtalen øker statusen til brukerne av språket. Men som sagt, det viktigste er å skape gode forestillinger med høy kunstnerisk kvalitet.

Teater Manu har vært ledet av den samme teatersjefen siden teatret ble opprettet for 20 år siden. Hvordan vil publikum merke at det er du som er sjef?

Alle nye teatersjefer står på skuldrene til den forrige. Mira Zuckermann har vært den eneste sjefen og den viktigste personen i 20 år, uten henne hadde det ikke vært noe teater. Jeg tenker at jeg skal komme inn med en annen energi og et annet syn på hvordan man skal lage teater med utgangspunkt i tegnspråket. Nettopp det at det er et visuelt språk som er teatrets utgangspunkt er også teatrets mulighetsrom. Man forventer ikke en vanlig forestilling når språket er annerledes. Jeg ønsker å videreutvikle det visuelle språket. Vi skal ikke bare snakke tegnspråk, vi skal jobbe med ulike typer visuelle elementer. Rommet, scenografien, lyset, – ja, lyden også. Kanskje skal vi gå mot dans innimellom? Figurteater? Mulighetene som det visuelle utgangspunktet gir interesserer meg. Vi skal fortsette å reise på turné i hele Norge. Vi skal fortsette å være internasjonalt fokusert og samarbeide med tegnspråkteatre i hele verden. Vi skal fortsatt gjeste internasjonale festivaler. Jeg har også lyst til at vi skal ha en tydeligere satsing mot Den kulturelle skolesekken med tospråklige forestillinger. I dag er det sånn at døve og hørselshemmede barn i stor grad integreres i nærskolene, og det å komme ut på skoler og spille tospråklige forestillinger tror jeg er viktig for tegnspråkkulturen. Tegnspråket må ha en naturlig plass i det offentlige rommet. Dette har jo instrumentelle og kulturpolitiske sider, men det er ingen motsetning til kvalitet, gode opplevelser og viktige forestillinger. Jeg vil også ta med meg erfaringene med co-produksjon fra Teater Innlandet. Vi skal samarbeide med kompanier og institusjoner og skape samlende møteplasser for et døvt og et hørende publikum. Jeg er opptatt av teatret som arena for dialog og samtaler. Hva treffer deg og hva bryr du deg om? Det kan vi snakke om på to språk samtidig.

Har du et manifest for Teater Manu og for teater for døve i Norge?

Nei. Du ber på en måte om en programerklæring, og det har jeg ikke spesielt for Teater Manu. Nå skal jeg først sette meg grundig inn i teatrets historie og det kunstneriske omlandet. Men for teatret generelt, og da inkluderer jeg selvsagt Teater Manu, tenker jeg at kunsten skal gjøre oss klokere i ordets videste forstand. Det har vært et mantra for meg siden jeg begynte å skape egne forestillinger. Man må våge å berøre publikum, ikke bare underholde. Jeg husker ikke hvem det var, men noen har sagt at underholdning løfter deg opp og setter deg ned der du var, mens kunsten løfter deg opp og setter deg ned et sted du ikke kjente til fra før. Jeg vil at Teater Manu skal skape forestillinger som publikum ikke bare legger igjen i teatersalen, men bærer med seg hjem. Opplevelser som åpner horisonter og innbyr til ettertanke eller diskusjon er for meg målet med alt teater. Mer konkret med tanke på Teater Manu, så gleder jeg meg til å undersøke det visuelle landskapet tegnspråket ber om.