Styrtet engel. Nationaltheatret 2013. Foto: Gisle Bjørneby

Syk kjærlighet

ANMELDELSE: I Kjersti Horns versjon av Styrtet engel blir figurene revet løs fra Per Olov Enquists tekst og gjort om til replikker og fysiske aksjoner hos rollefigurene. Det kan ikke gå bra. Eller kan det, spør Chris Erichsen.

Å gi seg i kast med å regissere teater vil – eller bør – alltid, på ett eller flere nivå, innebære en risiko.

For Kjersti Horns vedkommende er risikoen ofte svært personlig ladet, med bakgrunn i et såkalt utenforskap som hun selv er vokst opp med i kraft av sitt eget fysiske handicap og et spørsmål som går igjen fra forestilling til forestilling: Er jeg verd å elske?

I dette tilfellet inkluderer risikoen også at Per Olov Enquists roman Styrtet engel er en så genuint litterær tekst i sin egen rett. Et fullendt verk som aldri har bedt om å befinne seg noe annet sted enn på de 106 sidene hvor den har vært siden den kom ut i 1986.

Unntak
Boken representerer også et unntak i Enquists forfatterskap, blitt til som den er i en periode da forfatteren ikke gjorde stort annet enn å drikke og daglig kun var i stand til å jobbe noen få timer rundt daggry da alt, med forfatterens egne ord, framsto ”klart och skarpt, som efter ett häftigt regn”. Dette nedfeller seg helt konkret i språket: I disse fortettete øyeblikkene puster Enquist fram sitt eget ansikt (med et uttrykk lånt fra boka) mens han skriver – og han måtte antakelig gjøre det fort, før alt forsvant igjen. Mange setninger gjentar han flere ganger, kanskje for å holde dem fast til papiret, for å forsikre seg om at de ikke forsvant inn i den tåka som han visste kom til å komme snart?

Jeg har lest Enquist siden tidlig på 70-tallet, da jeg tilfeldigvis snublet over tekstsamlingen Beretninger fra de innstilte opprørenes tid. Og tvers gjennom hele hans forfatterskap, enten det dreier seg om romaner, essays, noveller eller dramatikk flyter dette språket som han er ganske aleine om. Et destillert, poetisk ladet språk som for meg var svaret på det mange av oss søkte etter på det sterkt politiserte 70-tallet: Et språk som kom innenfra, som favnet mer enn det snevert politiske. Og ikke minst: Et språk som ga blaffen i programmessige erklæringer om optimisme og framtidstro. Litt av det samme forholdet hadde jeg til Georg Johannesens roman Høst i mars fra 1957. Begge har noe av den samme sorgfylte, impresjonistiske stemningen, en stemning som sier: Det er over. Du kan håpe så mye du vil og fortsett gjerne med det, men det forandrer ikke på det grunnleggende: at det er over. Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet ”men vem var vi om vi inte försökte?” som Enquist skriver både i Styrtet engel og Boken om Blanche og Marie.

Trøst fra oven
Midt på 80-tallet tok et kjærlighetsforhold slutt i livet mitt. Kort tid etter kom Styrtet engel, som en trøst sendt fra oven. Jeg sendte boka til hun som det var slutt med. Jeg visste ikke hvorfor, jeg bare gjorde det. Kanskje for å vinne henne tilbake?

Men hun skjønte umiddelbart hvorfor, utfra den sentrale liknelsen i boka om Pascal Pinon som bar sin elskedes hode på sitt eget hode, slik gruvearbeideren bærer sin lykt. Jeg skjønte da at det viktigste ikke var å vinne henne tilbake men bare å få hennes bekreftelse på at sånn hadde hun det også. Og at det ikke nødvendigvis er slutt når det er slutt.

Pinon er en av flere ekstreme skapninger som befolker dagbokskriveren Enquists univers og fantasi i Styrtet engel. Historiene flyter drømmeaktig inn og ut av teksten, som skiftende brikker i et stort puslespill som forfatteren strever med å legge i forsøk på å få ting til å henge sammen. Felles for disse parallelle historiene er at de alle handler om det vi med Hans Jæger kan kalle syk kjærlighet, eller umulig kjærlighet. Og at ingen av figurene framstår med sin egen stemme, men filtreres gjennom fortellerstemmens egen ensomme fabulering. Men i Kjersti Horns versjon blir de revet løs fra teksten og gjort om til replikker og fysiske aksjoner hos rollefigurene. Det kan ikke gå bra. Eller kan det?

Slipp taket
Jeg er jo en av de mange som har et sterkt personlig eierskap til boka, noe som gjør denne anmeldelsen enda vanskeligere å skrive. Jeg kan si til meg selv så mye jeg vil: Slipp taket. Dette handler ikke om deg og ditt forhold til en 27 år gammel bok. Du skal ikke vurdere forestillingen Styrtet engel utfra ditt forhold til boka Styrtet engel. Du skal vurdere den som teater. Punktum.

Men sånn fungerer det jo ikke.

Starten gir løfte om en oppsetning som er tro mot tonen i boka: Fortelleren (Emil Johnsen) ligger på gulvet og sier rolig fram teksten mens et videobilde av et ansikt (mannen i isgraven) projiseres på en stor glassvegg.

Det viser seg at veggen også utgjør fasaden inn mot et hus som snart skal romme alle stykkets figurer. Og etter hvert brettes det hele ut. K (Eindride Eidsvold) og hans kone (Petronella Barker) spiller ut sitt hatefulle, seksuellt ladete forhold og Nils Bech spiller den sterkt traumatiserte, selvdestruktive ”gutten” som har tatt livet av ekteparets barn. Frøydis Armand spiller Ruth Berlau, Bertolt Brechts forsmådde samarbeidspartner og elskerinne. Og til å ytterligere målbære de utstøtte har Kjersti Horn fått med seg Marte Wechselsen Goksøyr som har downs syndrom, Sebastian Tjørstad som ikke har armer og bein, Kristoffer Rodriguez som har cerebral parese og Ingrid Margrethe Beier som har et skadet ansikt.

Fantastiske partier
Tempoet og intensiteten er til tider høyt og det fysiske arbeidet spilles ut over en stor skala. Lydsporet utgjøres for en stor del av heftig, smertefull kormusikk av Erik Hedin framført (dessverre kun) i opptak av Oslo Domkor. Musikken representerer her en kontinuitet tvers gjennom kaoset på scenen, en lydmessig plattform som aktørene kan spille ut sin galskap på.

Her er flere fantastiske partier som nesten kunne vært spilt uavhengig av resten. Sterke visuelle, fysiske opptrinn uten replikker hvor hele scenen i bredde og høyde tas i bruk, vekslende med mer streite replikkscener. Finest når teksten kun leses rett fram. Verre blir det når det gjøres forsøk på realistisk replikkføring, som stemmer dårlig overens med den stiliserte settingen.

I en sentral scene paraderer alle de utstøtte – svært misvisende kalt statister(!) på teatrets nettside – over scenen som deltakere i et gammeldags freakshow med Eindride Eidsvold som sirkusdirektør. Andre ganger står de bare der, stille i bakgrunnen, som tause, anklagende vitner, skulpturelle påminnelser om at de fortsatt finnes.

Bildene passerer revy i hodet mitt mens jeg skriver og jo mer de gjør det jo mindre problematisk synes jeg det blir at Enquists litterære stemme bringes til taushet. Likevel savner jeg den tonen som ble slått an i åpningen. Den forsvant bare, for aldri mer å komme tilbake. Den kokte bort, i alle replikkene, bevegelsene, de storslåtte bildene, lyset og all lyden.

Brakt til taushet
Samtidig blir jeg bokstavelig talt brakt til taushet i min beundring for det motet som ligger innbakt i at Kjersti Horn, med teatersjef Hanne Tømtas entusiastiske velsignelse, går til steget å satse så hardt på et så ”umulig” prosjekt, på Nationaltheatrets hovedscene.

Det er naturligvis ikke tilfeldig at i det sorteringssamfunnet vi er på vei inn i blir vi mer oppmerksomme på de som er kandidater til å bli utsortert. Alle ”monstrene” i denne forestillingen målbærer på ulike måter og på flere arenaer, en kunstnerisk og politisk protest gjennom å stille på scenen som de de er.

Dette vekker publikums sympati. Den stående trampeklappen, som alltid er der, var mer påtakelig enn den pleier å være. Også kan man selvfølgelig reflektere over hvem dette publikummet er og hvorfor de egentlig klapper sånn.

Men budskapet er enkelt: Disse menneskenes tilstedeværelse i samfunnet og på scenen, og vår holdning til dem, er selve prøvesteinen på vår menneskelighet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER