A Song To av Mia Habib. Dansens Hus 2015. Foto: Yaniv Cohen

Svermens sang

KRITIKK: Nakenhet er et sterkt virkemiddel, og koreograf Mia Habib bruker det med stor presisjon. Torbjørn Oppedal har sett A Song To… på Dansens Hus.

Den opplyste scenen er helt tom, fri for dekorasjoner. Foran oss står 46 nakne mennesker, med ulik alder, hudfarge og kroppsfasong, de former en ring, arm i arm, og beveger seg langsomt og rytmisk over gulvet.

Slik begynner A Song To…, koreografen Mia Habibs hittil største og mest ambisiøse prosjekt. Flere av hennes tidligere produksjoner har hatt politiske overtoner, og programmet forteller at temaet denne gangen er «de fysiske kreftene som settes i gang gjennom de store protestbevegelsene. Samtidig er Vigeland-brødrenes mystiske dialog mellom fødsel, eros og død en inspirasjonskilde.»

Habib velger å vise menneskene i dobbelt forstand nakne, uten effekter, i et minimalistisk, dvelende formspråk. Det kan minne om regissøren Peter Brooks teori om å skrelle vekk alt som ikke er teater – kostymer, musikk, scenografi – helt til du kommer inn til kjernen av menneskelig kontakt; det han kalte «det hellige teater». Selv om begrepet «hellig» passer dårlig her, er parallellen tydelig. Jeg ser langt mer av et eksistensielt enn et politisk innhold (akkurat som hos brødrene Vigeland). Menneskene kjemper, løper, slåss, drømmer og elsker, men det er lite som går spesifikt på maktforhold og undertrykkelse. Det er snarere den urgamle historien om tiltrekning og frastøtning vi får se.

Naken historie
Nakenhet er et sterkt virkemiddel, og Habib bruker det med stor presisjon. Den nakne kroppen er svært åpen for fortolkning, den symboliserer både sex og uskyld, det sakrale og spekulative. Den er tidløs, sårbar og eksistensiell. Samtidig er den et helt konkret nærvær. Det sies ofte at uten klær er vi alle like, men noe som slår meg i A Song To… er at også nakenheten er bearbeidet, forteller en historie. Briller, frisyrer, tatoveringer, piercinger og nappede kroppshår er alle med på å forankre den i et kulturelt her-og-nå.

Kunsthistorien er tydelig til stede i koreografien. Det er flere visuelle ekko fra Vigeland-brødrenes motiver. Danserne imiterer positurer fra «Livshjulet», «Slekten» og ikke minst de klatrende, ålende massene fra Monolitten og Vita-fresken. Flere ganger danner de en menneskepyramide mot bakveggen, en formløs mengde av nynnende kroppsdeler. Alt går i syklus; menneskene samler seg i klynger, noen individer går ut av mengden og viser små episoder, så smelter de sammen med massen igjen.

A Song To… har flere flotte tablåer. På et punkt blir lysene dimmet til kroppene bare blir en svak glød i mørket, de står krumbøyd og ligner uformelige, forhistoriske skapninger på fire bein. De faller, kryper sammen, filtrer seg inn i hverandre og rykker i krampetrekninger. Scenen gir en underlig følelse av å være vitne til noe før-menneskelig. Senere blir de anonyme formene avløst av øyeblikk med enkeltpersoner i psykologisk nærbilde: en eldre kvinne studerer hånden til en yngre kvinne, to menn med samme krøllete hår og skjegg beveger seg i varsomme, samstemte mønstre.

Svermer
Menneskemasser er et gjennomgangstema hos Habib. Hun er opptatt av begrepet «svermintelligens», i utgangspunktet et begrep som beskriver instinktiv flokkadferd hos insektsvermer eller fugletrekk, men som hos mennesker handler om en «kollektiv evne til å gjøre det riktige når det gjelder». Tydeligst blir dette i en scene hvor danserne åler seg framover på magen som sprellende fisk. De hjelpeløse forsøkene på å nå hverandre får en nærmest komisk effekt når de klaskende magene kommer inn i samme rytme. Også her er det konflikter mellom massen og individet – selvfølgelig er det en ung mann som spreller dobbelt så fort, som et i overkant ambisiøst amfibium. Om det er det riktige valget, unnlater forestillingen heldigvis å svare på.

Et tilbakevendende tema hos brødrene Vigeland er runddansen, livshjulet, og variasjoner over denne symbolske framstillingen driver også A Song To… framover. Menneskene løper, faller, kravler, et mylder av heseblesende, kappløpende vesener. En scene som ikke fungerer så godt, er når en av danserne bryter mønsteret og går ut i publikum. Kontrasten mellom henne, naken og hvileløs i et abstrakt rom, og de hverdagskledde tilskuerne på Dansens hus, er så sterk at det burde vært utnyttet langt mer. Noen få sekunders spasertur river ned den fjerde veggen, men etterlater poenget hengende i lufta.

(På den annen side, når jeg går hjemover etter forestillingen, er det en spesiell følelse å passere slitne folk med Oslo Maraton-trøyer…)

Det er i massescenene Habib viser seg fra sin sterkeste side som koreograf. Når menneskene går og løper i gjentatte mønstre, utnytter hun energien på en spennende måte. Hun skaper en fin balanse mellom store, kollektive bevegelser og små, vare kjærtegn, setter strømmen av tid opp mot møter i øyeblikket. Til slutt blir det et ordløst kor av stemmer, et sted mellom primalskrik og Ligetis rekviem, evolusjonens røst, som en kjent kritiker kalte det, en sang uten innhold eller mottaker, som synges ut i tomheten for kanskje å bli hørt, rett og slett en sang til.


Les intervju med koreograf Mia Habib her.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Karoline Skuseth :

    Bergensere har fremdeles mulighet til å melde seg som statist til denne forestillingen. Vi ønsker å komme i kontakt med mennesker i alle aldre og størrelser, og det er ikke nødvendig med danseteknisk bakgrunn. Det er et særlig ønske om flere kvinnelige statister. Generalprøve i ettermiddag, forestillinger fredag og lørdag! Ta kontakt med BIT Teatergarasjen dersom du er interessert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER